Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hamsun og språkkunstens gåter

«Det er kanskje ikke alltid så lett å være ordkunstner i et samfunn av sjølgode politikere og endeløst trettekjære jurister?»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Knut Hamsun er Norges fremste språkkunstner. Sammen med Henrik Ibsen hører han også til blant de aller første i verdenslitteraturen med sans for de personlighetsfloker som følger av grov omsorgssvikt i tidlig barndom.

I norsk kulturdebatt blir disse floker fordoblet gjennom det bunnløse rot rundt vår bruk av ordet «nazisme». I sin aller groveste form nyttes ordet som navn på de holdninger som kom til uttrykk gjennom utviklingen av Hitlers mordfabrikker for de europeiske jøder under den annen verdenskrig; holocaust fra 1941. Men gjennom forbindelsen med Hitler og Tyskland også til en rekke mye mer allmenne holdninger. Her i Norge førte dette til oppblanding med en rekke holdninger, knyttet til Quisling og NS, i mellomkrigstiden.

Denne strid dreiet seg ikke om mordfabrikker, med sikte på utryddelsen av Europas jøder. I stedet gikk den på norsk forsvarspolitikk i sin alminnelighet, og her blir bildet enda mer floket:

For arbeiderbevegelsen og regjeringen var stort sett antimilitære. Der var mye snakk om «det brukne gevær», i sterk motsetning til Quislings klart forsvarsvennlige innstilling.

Og da det så likevel trakk opp til et stort europeisk sammenstøt, i årene rett før den annen verdenskrig, unnlot den norske arbeiderparti-regjering likevel noen alminnelig opprustning av Norge! Tvert imot gikk det så langt at Norge unnlot å mobilisere, selv da tyske okkupasjonsskip forliste rett utenfor Sørlandskysten. Hvorpå regjeringen Nygaardsvold i løpet av kort tid flyktet til England. Mens den våpenløse ungdom likevel ble oppfordret til væpnet motstand mot de topputrustete tyske okkupanter.

Under hele denne tid beholdt Knut Hamsun sin velvilje og støtte til forsvarsvennen Quisling. Mens «Føreren» og hans parti samtidig kom til å inngå nært samarbeide med den tyske okkupasjonsmakt, i motsetning til den flyktede London-regjering. Hvordan ble stillingen for Hamsun ellers?

Hamsun var rundt de åtti da den annen verdenskrig brøt ut. Under krigen ble han orientert gjennom Aftenposten og Fritt Folk, og visste intet som helst om den jødeforfølgelse som utviklet seg stadig mer rått.

Dikteren hadde ellers stor velvilje hos de tyske okkupanter. Men nyttet den først og fremst til støtte for en rekke henvendelser om benådning av dødsdømte norske motstandsfolk, samt fjerning av rikskommissær Terboven, under en samtale med Hitler, mot slutten av krigen.

Tre uker etter freden ble Hamsun likevel arrestert som «nazivennlig», og angivelig medlem av «landssvikerpartiet» Nasjonal Samling. Selv i fengselet ble der da ingen adgang til å følge med i fredstidens nye aviser, med deres voksende opplysninger om Hitlers framferd mot de europeiske jøder.

I det nye rettsoppgjør som vokste fram, ble der samtidig lite snakk om regjeringens ansvar for det tyske overfall. I stedet ble hele angrepet rettet mot den forsvarsvennlige Vidkun Quisling og hans parti. Dette partiet ble gjort ansvarlig for de mange hundre millioner som okkupasjonen hadde kostet Norge.

Hamsun selv var 86 år gammel da freden brøt ut. Og først i begynnelsen av september 1945 fikk han lese de første beretninger om behandlingen av de norske jøder under krigen. Han selv hadde ellers mange gode venner blant jødiske intellektuelle, og man skal lete godt for å finne noen alminnelig jødefiendtlige uttalelser i det dikteren har sagt eller skrevet.

Slik gikk det 2 1/2 år før dikterens sak endelig kom opp for retten, og tre år før Høyesterett avsa sin endelige dom.

Det man brukte tiden til i mellomtiden, var månedslange undersøkelser av om dikteren var sinnssyk, eller led av «varig svekkede sjelsevner». Og selve rettsoppgjøret dreide seg stort sett om den oppkonstruerte påstand at dikteren skulle ha vært medlem av NS, samt om hvor stor del av hans personlige formue som skulle beslaglegges av staten for denne «forbrytelse»?

I Høyesterett fikk 89-åringen endelig høve til å gi sin egen framstilling av holdninger, medlemskap og kunnskaper om de tyske mordfabrikker. Men Høyesterett nøyet seg med å bekrefte Herredsrettens flertallsdom - på tvers av standpunktet til den fremste juridiske eksperten.

Dermed avsluttet nittiåringen sin framstilling i «På gjengrodde stier». Han hadde tydeligvis fått en klar opplevelse av at selv for en aldri så stor språkkunstner, er det ikke helt lett å gjøre seg forståelig, under så flokete forhold som et norsk rettsoppgjør.

Derfor bare et par avsluttende bemerkninger: Hadde den åttiårige nobelprisvinner ingen opplevelse av at hans ivrige forsvarspolitikk kunne ha ført ham på avveie under den tyske okkupasjon av Norge?

Jeg skal nøye meg med to kjappe bemerkninger:

Mot slutten av «På gjengrodde stier» forteller dikteren et par historier fra sine ungdomsår i Amerika etter «Sult»-vinteren i Oslo. Der borte arbeider han hos et par engelske og tyske familier. De to engelsktalende har fått navnene «Lovelands» og «Heart». Mens den tyske familien forunderlig nok heter «Spear» (Spyd), og her består den unge skribentens første oppgave i å måtte være med å begrave et barnelik, i utkanten av eiendommen. Slikt kan selvfølgelig være tilfeldig. Likevel begynner den ettertenksomme leser å undres.

Mistanken forsterkes gjennom den merkelige historie som plutselig dukker opp om predikanten Martin fra Kløttran, til slutt. Denne Martin er en underlig fyr. Han kommer fra samme bygda Hamarøy, som dikteren, og Hamsun treffer ham i traktene rundt Nørholm, mens rettssaken står på.

Martin er en snild og trivelig kar. Men samtidig også litt merkelig gjennom sin gjerrighet. For da dikteren treffer ham på Sørlandet har han vandret mer eller mindre til fots den lange vei fra et slags hellig fjell oppe i Nord-Norge. For å spare på skoene har han attpåtil tilbakelagt den lange veien barføtt - også i snøen? - og med skoene dinglende over skulderen.

Ja, verden er merkelig. Men Hamsun er jo så rar? Så de fleste leser historien, og klør seg i håret. Siden skriver man lange omtaler om den angivelige modell oppe fra Nord-Norge, og en hule hvor han også skal ha ferdes.

Mitt eget innfall var mye enklere. For der var noe merkelig både med mannen og navnet, og så denne lange botsgang til området fra Hamarøy til Nørholm?

Så dermed falt jeg i staver over en liknende marsj for nesten tusen år siden, den gang keiser Henrik den fjerde gikk til fots over Alpene, for å gjøre bot hos pave Gregor den syvende, som visst også lot ham stå en god stund og angre i snøen, før han endelig ble godtatt? Det ble kalt for en «canossagang».

Akk, ja... Det er kanskje ikke alltid så lett å være ordkunstner i et samfunn av sjølgode politikere og endeløst trettekjære jurister?

Og hva så med et minnesmerke? Bør der reises noe i Oslo?

Nei, hvorfor plage politikere og vanlige kulturbyråkrater med slike flokete påminnelser?

Henrik Wergeland kom fra Kristiansand, Ibsen fra Skien og Grimstad og Bjørnson fra Rondane og Romsdal.

Så hvorfor ikke heller et fint minne om Martin fra Kløttran, et sted oppe på Hamarøy? Eller i høyden utenfor et av de fine byggene i Regjeringskvartalet?

Og da aller helst Utenriksdepartementet - til minne om professor Koht og statsminister Nygaardsvold?

Hele Norges coronakart