Hamsun på ironisk distanse

Det er som om Kolloen i sin iver etter å framstå som Hamsun-uinfisert gjør vold på sin hovedperson.

Ingar Sletten Kolloen skriver godt og har gjort grundig research, min innvending må være at tonen overfor Hamsun nærmer seg det nedlatende, mener Dagbladets danske anmelder Bo Bjørnviger.

BOK: Jeg fikk den beste inngang til Knut Hamsuns rike. Jeg reiste omkring i Nord-Norge, den vakreste sommeren i manns minne. Fra Tromsø gikk vi inn over fjellet der snøen ennå lå, og brevannet i elvene var så kaldt at vi måtte gå langs bredden halve dagen for å finne et sted der vi kunne krysse uten å forfryse armer og bein.

Oppe under breen slo vi leir ved en sjø omgitt av små bjørketrær, og mens sola gikk sin gang over hodet i en mektig ildkrans - som så vidt berørte havet ved midtnattstid - leste jeg om Benoni og Rosa. Om kjøpmann Mack og hans piker på dundynene i badekaret og alt det andre som foregår i Hamsuns hjemtrakter, og jeg forsto ikke hans dystre ry. Tvert om bekreftet denne boka at vi ikke bare befant oss nord for polarsirkelen, men også ovenfor moralsirkelen, som nordlendingene gjerne påpeker.

NÅ LESER JEG

i Ingar Sletten Kolloens store biografi, «Hamsun. Svermeren», at bøkene om Benoni og Rosa er blant Hamsuns lykkeligste, de eneste han «hygget» seg med å skrive. Han var 49, nettopp skilt fra sin første kone. Og han nøt sin arbeidsomme ensomhet da han møtte Marie, som var 23 år yngre. Etter 14 dagers fest erklærer han i et brev til en venn at han er «fordrukken, forhoret og forelsket». Det lyder vakkert, men begynnelsen er alt annet en vakker. Det samme gjelder slutten.

Morens familie gir et fingerpek om hva Knud rommer. Hennes ene bror, Ole Olsen, er en omreisende kvinnebedårer av Guds nåde. Tre kvinner rekker han å besvangre utenfor ekteskap. Hvilket utløser fengselsstraff. Under rettssaken besvangrer han tilsynelatende en fjerde.

Han skylder gud og hvermann, og må selge slektsgarden Garmotræet i Gudbrandsdalen, der søsteren Tora oppholder seg med mann og barn, blant andre den toårige Knud. Broren, familiens svarte får, er skyld i at familien må flytte til Hamarøy, der morens andre bror, den gudfryktige Hans Olsen har slått seg ned som skredder og handelsmann. Toras to brødre er totale motsetninger. Hans Olsen interesserer seg ikke for fest, kvinner og brennevin, men er en kjølig arbeidsnarkoman og hustyrann.

ALLE SIDER FORENES

i Knud Pedersen, som seinere kaller seg Knut Hamsun (1859- 1952). Han kan svire og bruke umåtelige formuer opp og legge damer ned, uansett hvor gift de er. Han kan utvise en enestående viljestyrke og arbeide som en gal til helsa svikter ham. Noe den hele tida gjør, for han har også morens dårlige nerver.

De mange motsetningsfylte sidene utgjør en sprengfarlig cocktail som er brennstoffet i hans kunst. Han var mange personer i én - et helt persongalleri.

Helt avgjørende er likevel hans uhemmede ambisjon og tro på seg selv. Når man leser om alle de prøvelser og fiaskoer denne skråsikre nordlendingen utsettes for de første 30 åra av sitt liv, forstår man ikke hvordan han beholder selvsikkerheten. Han kjører rundt på skjebnens hjul, opp og ned, og mest ned - men uansett: Dikter vil han være. Og han sulter som kjent i perioder for å følge sitt kall.

MEN SELVTILLITEN

berøres dypest sett ikke, tross de voldsomme tilbakeslagene som mange ganger gjør ham til en patetisk figur, en tragisk Don Quijote. Med sine 252 dagers skolegang er han en autodidakt. I hans viten er det store hull, men dess oftere han faller i dem, jo mer rasende kravler han opp for å innhente det forsømte og gjøre det av med sine motstandere.

Hamsun er uavbrutt innblandet i strid, noe nordmenn åpenbart elsker - så på den måten skiller han seg ikke ut. Men nok med hensyn til sine meninger. Han er - som en redaktør erklærer - et litterært geni, men en politisk idiot:

Han hater engelskmennene og elsker tyskerne. Da de taper første verdenskrig, er han rystet. Han forakter negrer, kaller USA et «Mulatstutteri», rakker ned på demokratiet ved enhver anledning og mener at kvinner bare har én misjon i livet: å føde barn. Han ser bylivet og fabrikkene som rota til alt ondt, bare i tett kontakt med jord og natur bevarer mennesket sin verdighet.

SLIK SER DEBATTANTEN

Hamsun på tingene, mens forfatteren Hamsun er mye mer nyansert. Selvfølgelig - ellers ville han ikke ha vært så stor en forfatter.

Men i Ingar Sletten Kolloens biografi, hvor den litterære dimensjonen helt bevisst er valgt ut, kommer han til å framstå som et rent uhyre.

Han forestiller seg, skjeller ut, han rakker ned, han opptrer dypt arrogant for deretter å ydmyke seg - oftest i begynnelsen av livet for å overleve. Kort sagt: Han opptrer med en skremmende naturlig medfødt egoisme og mishandler sine omgivelser på det voldsomste.

Hvorfor de finner seg i det er vanskelig å forstå - når man ikke tar med det litterære geni. Hans verk er jo grunnen til at han kan oppføre seg så ubehagelig og likevel slippe unna - samtidig med at det, verket, gir innblikk i hvor fascinerende han var, tross alt.

VERKET MÅ MAN SELV

tilføye for å skape balanse. Men gjør man det, må det likevel innrømmes at det ikke er særlig morsomt å være i hus med Knut Hamsun.

Det skyldes personen - Hamsun har vært en satan - men det skyldes også at Kolloen tar avstand fra ham i måten har skriver på: kjølig, slagferdig, ironisk. Han synes inspirert av Hamsun til å gi ham igjen med samme mynt.

Om hans opptreden etter gjennombruddet i København 1888 står det: «Rundt kafébordene ble hans overspill og endog falskspill applaudert.» Men overspilte han, hvis det var så at folk likte det?

I forordet til Hamsuns bok om USA står det: «Sanddruhed er hverken tosidighet eller objektivitet, sanddruhed er netop den uegennyttige subjektivitet.»

Kolloen kommenterer ironisk: «Beskyttet av denne devisen nekter han seg lite.»

OG DET MENER

biografen gjelder all Hamsuns polemikk. At den er langt ute på viddene. Det er den også, men man må kanskje se litt på om det var noe som holdt. Om romanene på noen måte forsvarer noen av holdningene bedre. Gi ham da en sjanse...

USA-boka «Fra det moderne Amerikas Aandsliv» er stygg, men når han taler om landet, hvor «frihetens despotisme» utøves, er det da en uinteressant tanke - i disse frihetsdyrkende tider?

I stedet får Hamsun hogg: Når han kaller Amerika for «en opkomling, som selv har undervist sin person i dannelse og etikette», bemerker Kolloen at den beskrivelsen i høy grad passer på Hamsun selv - ha-ha.

OG FAKTISK BRUKER

Kolloen ofte «ho-ho»-er når han synes Hamsun er som verst. Som da han besøker hjembygda og overdynger folk med gaver, som julenissen - ho-ho. Mens han samtidig nekter å betale sin velgjører fra Nordland, Zahl, et stort lån tilbake.

Ho-ho-et stammer fra et brev til Køhler Olsen i Bergen: «Ho-ho, jeg har visst alt fåt våren i mig, jeg bruker min quind som en galte, fan steike mig...» Men et eller annet skurrer når Kolloen bruker dette ho-ho-et så ofte.

KOLLOEN SKRIVER GODT,

boka virker grundig i sin research - det står jo et helt lag av kvalifiserte hjelpere bak. Ergerlig derfor at tonen nærmer seg det nedlatende.

Kanskje fordi biografen vil sikre seg mot å bli forført av Hamsun og komme like grusomt galt av sted som Thorkild Hansen gjorde med sin Hamsun-biografi høsten 1978, da salgstallene sank dramatisk etter at Hansen i et fjernsynsintervju nektet å uttale seg om Hamsun var nazist eller ei - og respekten for Hansen dalte tilsvagjenta - men det er som om han i sin iver etter å framstå som Hamsun-uinfisert gjør vold på sin hovedperson.

DET JEG SAVNER,

er en form for respekt for bokas hovedperson. Et eller annet skurrer når biografen hele tida skal vaske sine hender. Som Seymour Hersch gjorde det i sin biografi om John F. Kennedy, «The Dark Side of Camelot». Det er en ny stil - å ta sitt offer ved vingebeinet - og den kler ingen, verken biografen eller offeret.

Bindet slutter når Hamsun er i begynnelsen av 60-åra. I neste bind beskrives de siste 30 åra av hans liv, blant annet prosessen mot ham på grunn av hans nazivennlige holdning under annen verdenskrig. Det blir neppe mer vennlig.

UNG MANN: «Hamsun. Svermeren» er første bind i Ingar Sletten Kolloens biografi om Knut Hamsun.