Hamsun refusert!

I august 1999 mottar samtlige norske forlag en novelle i posten. Alle refuserer den. Det burde de kanskje ikke ha gjort, novellen er skrevet av Knut Hamsun.

I august 1999 mottar samtlige norske forlag en novelle i posten. Alle refuserer den. Det burde de kanskje ikke ha gjort, novellen er skrevet av Knut Hamsun.

TIRSDAG 3. AUGUST 1999 legges 13 grå, nøytrale konvolutter i posten. En dag eller to seinere ligger konvoluttene på pultene hos sekretærene i alle de norske forlagene som utgir skjønnlitteratur. Innholdet er en novelle med et følgebrev, signert av en herr Ole K. Pedersen i Thomas Heftyes gate i Oslo. Sekretærene registrerer manusene, og Ole K. Pedersen begynner å vente.

Dette er hverdagskost for norske forlag: en håpefull forfatterspire har sendt inn sitt verk og håper på rask og positiv tilbakemelding. Forlagene får anslagsvis 5000 slike brev årlig, men det er under femti debutanter. 99 av 100 får altså avslag - og det er gjerne et brutalt, oppkopiert og nådeløst svarbrev som etterlater et stort spørsmålstegn hos forfatteren. Er forlagene grunnleggende onde? Sløve? Uinteresserte?

Alle kjente norske forfattere kan berette om sine refusjoner, noen har to refusjoner, andre har tjue. Til og med Knut Hamsun hadde visse problemer med å slå gjennom.

Da han som 24-åring kom på døra til Bjørnstjerne Bjørnson med sitt manus, ble svaret:

- Du som er så vakker kunne blitt skuespiller. Prøv det i stedet.

Hva ville norske forlag sagt om de fikk et Hamsun-manus på bordet sitt i dag? Er det slik at de gjenkjenner gode fortellerstemmer? Tenner de på ei god historie?

EN LITEN TEST: Jeg rapper en Hamsun-novelle som heter «Zachæus». Den er fra Det ville vesten og handler om hevn. Den slemme kokken blir til slutt skutt av helten i boka. Ei kronglete fortalt historie, men den tilhører hans mest kjente noveller. «Zachæus» var i alle fall god nok til at Sigurd Hoel og Nils Lie valgte den til «Noveller», ei samling Gyldendal ga ut i forbindelse med Knut Hamsuns 100-årsjubileum i 1959.

Jeg skriver novellen inn på PC, bytter ut navnene på hovedpersonene. Zachæus blir Peter, kokken Polly blir Ara og i tillegg gjør jeg språket litt lettere å lese. Dobbel aa (som i slaa) blir til å (som i slå). «Mig» blir til «meg» og så videre. Jeg oppdaterer språket uten å forandre tegnsettingen. I tillegg legger jeg inn en passelig mengde sjarmerende slurv og skrivefeil. Ingen manus er helt feilfrie. For å gi forlagene en sjans til å avsløre bløffen, legger jeg inn et spor i pseudonymet Ole K. Pedersen. Forfatteren var født Knud Pedersen og hans første bøker var utgitt under det navnet. I tillegg skriver jeg et uskyldig følgebrev og lover at jeg har seks-sju andre historier - om bare forlagene er interesserte. La oss håpe at de kjenner igjen en god forteller.

MENS JEG VENTER på svar fra forlagene, kan vi se på hvordan de siste åras mest profilerte forfattere møtte norsk forlagsverden.

Karl Ove Knausgård var utenfor det gode, litterære selskap lenge før han var «Ute av verden». Den første refusjonen kom da han var nitten. Siden ble det åtte år med nederlag og refusjoner før boka endelig kom ut. Da ble «Ute av verden» en bestselger.

Ari Behn - han med «Trist som faen» - skrev en roman som 18-åring. Han sendte den til flere forlag og fikk nei.

- Avslagene lærte meg at den romanen var for dårlig, men jeg føler egentlig ikke at jeg har gått hele den jævla runden, jeg!

Behn forteller om Doris Lessing, som lenge etter at hun var en kjent og etablert forfatter, sendte inn sin nye roman under pseudonym. Hun ble refusert.

Levi Henriksen - journalist fra Kongsvinger - kommer med i Cappelens antologi «Signaler 2000» i år etter å ha bombardert norske forlag med både romaner og noveller i flere år. Han har fått en drøss med konsulentuttalelser i posten og klapp på skuldra, men vet ikke om han er blitt så mye klokere.

- Ett forlag kan si at «den historien er den beste», mens et annet forlag sier at den ikke har litterær verdi i det hele tatt. Da blir man lett frustrert, sier Henriksen.

VÅRT NOVELLE-MANUS ER HOS tretten norske forlag, alle de store og flere av de små. At et land som Norge har tretten forlag som sysler med skjønnlitteratur, sier noe om hvor gode vilkår forlagene i Norge har. Vi sjekker Ole K. Pedersens postkasse hver dag og 24. august kommer det første avslaget. Eide Forlag i Bergen har skrevet følgende om Hamsuns novelle: «Etter vår vurdering tilfredsstiller den ikke de strenge, litterære krav som må stilles for utgivelse i bokform.» Ja vel. Forlaget Oktober, som utgir størrelser som Dag Solstad og Kjell Askildsen, er også negative. De oppdaget heller ikke tyveriet. Og ikke så mye seinere får vi et brev fra Kolon Forlag med nøyaktig den samme ordlyden som i brevet fra Oktober. Dette er for fantastisk til å være sant. Låner forlagene hverandres avslagsbrev? Årsaken er trolig enkel: Kolons forlagssjef Torleiv Grue var tidligere ansatt i Oktober og lånte muligens med seg teksten???

NÅ KOMMER SVARET fra selveste Gyldendal. Det er med skjelvende hender jeg åpner brevet fra Knut Hamsuns eget forlag. Har de avslørt bløffen? Er de sinna? «Kjære Ole K. Pedersen» står det. Lovende start, men det går i bøtta. Hør bare her: «Forlaget mottar en stor mengde manuskripter hvert år, og vi må stille svært strenge krav til originalitet og litterær kvalitet for at utgivelse kan komme i betraktning.»

Dette skulle du visst, Knut Hamsun. Forlaget du holdt liv i ved å la dem utgi bøkene dine gjennom femti år, og som du eide store aksjeposter i, synes ikke arbeidene dine er originale eller at de har nok litterær kvalitet til å kunne utgis. Bra nok for Nobelpris, men ikke bra nok til å bli utgitt i år 2000.

Neste storforlag er Cappelen, ett av de tre store forlagene, de har folk som Ingvar Ambjørnsen, Lars Saabye Christensen, Anne Holt og Erik Bye i stallen. Der skulle vi ha vøri på forlagsfest, Hamsun! Men nei da. Cappelen liker ikke historien.

Hittil har ingen antydet at novellen er lånt fra Hamsun, at den er en kopi, at de gjenkjenner dette. Ingen.

UTPÅ HØSTEN SKJER DET noe med postkassa vi har lånt. Navnelappen Ole K. Pedersen blir borte, og en del av forlagene som svarer oss, får brevene i retur. Så da må vi - et halvt år seinere - ringe for å høre hvordan det står til:

- Refusert 22. desember 1999, opplyser Tiden, forlaget som sies å ha de hippeste, unge forfatterne. Det var litt av en julegave, Hamsun!

Hva med nynorskforlaget Det Norske Samlaget?

- Manuset ble returnert 30. august, opplyser sekretær Kari Huus.

- Returnert eller refusert?

- Returnert, fordi manus på bokmål ikke blir lest hos oss.

- Da unngikk dere å refusere Knut Hamsun...

Og det er da Kari Hus ikke klarer å stoppe å le - av glede.

Giganten Aschehougs sekretær påstår hun kan huske Ole K. Pedersen og sjekker i arkivet. Aschehoug refuserte Hamsun-manuset 11. oktober. Heldigvis har de Jostein Gaarder som kan gi inntekter i mange år ennå.

Hva med outsideren Erling Kagge - mannen som skryter av å være Norges andre Ibsen-forlegger? Heller ikke Kagge Forlag gjenkjente Hamsun, og refuserte manuset.

- Dette er bare morsomt. Vi er vant til at manus som havner hos oss er blitt refusert av ti- tolv andre norske forlag først, knegger Kagge.

De fire siste forlagene på lista, er heller ikke interesserte i Hamsun-novellen.

NÅ KAN FORLAGENE si at «neimen, hør nå her, Magasinet, det går da virkelig ikke an å sende inn Hamsun nå og vente at han skal bli antatt?». Det sier de kanskje også. Vi forventet aldri noen utgivelse av novellen, men det må være lov å kreve at noen har lest Knut Hamsun og gjenkjenner hans spesielle stil. Eller at en litterær konsulent eller redaktør i det hele tatt setter et spørsmålstegn, at de er nysgjerrige. Så langt er vel ikke Hamsun fra det som fortsatt gjelder innenfor skjønnlitteraturen: å fortelle historier.

Det finnes ikke noe måleverktøy for å teste hvordan forlagene behandler den skrivende nordmann, bare en undersøkelse som sier at 978 faglitterære stort sett er fornøyde med sine egne forlag.

Av 5000 innsendere årlig er det i alle fall 4000 som aldri får en forklaring på hva som er galt med deres manus, arbeidet de har brukt kvelder, helger og ferier på. Resten får kanskje en skriftlig uttalelse fra en konsulent eller et brev fra en redaktør. Femti blir utgitt. En av dem kan kanskje bli en nobelprisvinner om norske forlag klarer å oppdage «den nye Hamsun» når han eller hun en gang dukker opp.

Originalen - Knut Hamsun - kunne neppe vite hvor sannspådd han var da han skrev: «om hundrede aar er alting glæmt.»