Hamsun som lyriker

I ET BREV

fra 1898 skriver Knut Hamsun: «Jeg er træt af Romanen, og Dramaet har jeg altid foragtet; jeg har begyndt at skrive Vers nu, den eneste Digtning, som ikke er baade pretensiøs og intetsigende, men bare intetsigende». Utsagnet, som vel ikke bør tas for alvorlig, har wildske undertoner og kan leses opp mot 1890-tallets tro på en kunst «for kunstens skyld», en kunst uten nytteverdi. Hvorvidt det «pretensiøse» og «intetsigende» er negative eller positive begreper er altså avhengig av øyet som ser, men ett er sikkert: Hamsun plasserer lyrikken i en særstilling. Så kom han da også bare til å skrive en eneste diktsamling, «Det vilde Kor» (1904). Jeg ser da bort fra fjorårets «En Fløjte lød i mit Blod», en samling Hamsun-dikt redigert av den utrettelige Hamsun-forskeren Lars Frode Larsen - for ikke å snakke om de mange utpregede lyriske partiene i Hamsuns prosa, for eksempel «Pan».

Ettertidens resepsjon av Hamsun har langt på vei oversett lyrikken. Det er som romanforfatter Hamsun er kjent, og det var som romanforfatter han fikk Nobelprisen i 1920. Så hvordan er nå denne Hamsuns eneste diktsamling? Et treffende svar ble gitt av Verdens Gangs anmelder Carl Nærup like etter at samlingen kom ut: «En forbausende Ujevnhed er det første Indtryk». Som dateringen av Hamsun-sitatet ovenfor antyder, ble diktene som til slutt fant veien til samlingen skrevet med flere års mellomrom. «Det vilde Kor» bærer sin tittel med rette: Her finnes kjærlighetsdikt, naturdikt, leilighetsdikt og skjemtedikt. Igjen er det vanskelig å sette Hamsun på formel: Kor-preget kan skyldes samlingens litt tilfeldige tilblivelseshistorie, men legger vi godviljen til, inviterer også «Det vilde Kor» til en polyfon lesning, en betraktning av diktverket som summen av en rekke og ulike stemmer som ikke kan representeres av ett eneste «lyrisk jeg».

TITTELEN ER

betegnende også av en annen grunn. «Det vilde Kor» er nemlig full av «Sus» og «Sang» og «Klokker» og «Lyde» og «Musik». Endelig kan det være fruktbart å nærme seg kor-begrepet fra enda en vinkel - slik Nietzsche utla det i sin diskusjon om det «apolliniske» og det «dionysiske». Hamsuns samling kan meget vel leses som et samspill mellom disse to polene. Slik jeg ser det, er Hamsun overveiende dionysisk, når han - helt i tråd med Nietzsches definisjon - beruset besynger det i livet som løfter oss opp over det trivielle, det forgjengelige, grensene som settes av den apolliniske fornuft og som sprenges i for eksempel musikken: «Lat spille med Vaar over Jorden! / Og ind i den store Naturens Musik». Hva disse ekspanderende linjene strengt tatt betyr, er ikke lett å si, men det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i dem.

ANDRE STEDER

er Hamsun mer innadvendt og kontemplativ, som i det kjente diktet «Skjærgaardsø»: «Mit Øie lukkes, / en fjærn Erindring / har lagt mit Hode / ned til min Skulder». Diktet har fått lov til å representere Hamsun i en rekke antologier, selv om det mangler mye av den typiske hamsunske nerven og kunne vært skrevet av Vilhelm Krag. For meg er ikke dette diktet blant Hamsuns fremste, men med sin formidling av et jeg som smelter sammen med allnaturen, er det nærmest eksemplarisk for samlingen.

Det samme kan ikke sies om de beryktede «Feberdikte»: «Jeg finder mig fraskilt alt, / hende, Jorden og Gud». Med sin oppstykkede og skiftende rytme som speiler et fremmedgjort jeg og et oppsplittet livssyn, er disse diktene langt mer moderne enn de fleste andre i samlingen. Videre uttrykker de nærmest i nøtteskall Hamsuns ambivalente kvinnesyn. Snart kommanderer kvinnen ham til å «knæle» og drikke av sin sko, snart er hun en «slavinde» som skal løpe «tilfots ved min Side». Hat veksler med kjærlighet. I disse diktene røper Hamsun dessuten en ekspressiv bildeskapende evne. Jeg'et «rider paa en Ambolt, / jeg er en rød Teglsten, rød av Blod, / som har spist det gule For i en Kasket», og i et annet dikt («Sne») får dikteren et nedsnedd julenek til å likne på en «hvitklædt Pave». Det er godt sett. Derimot er mange andre av Hamsuns dikt nesten skremmende banale, både i sine rimvalg og observasjoner. Ta for eksempel diktet «Borte»: «Du er en liten Due, / en levende Fugl saa hvit. / Jeg husker deg nu iaften, / du flyr vel om i vor Stue, / men gid du heller fløi hit!».

IRONISK NOK

kan dette diktet neppe sies å være mer imponerende enn diktet med samme tittel av Ibsen, Hamsuns evinnelige skyteskive. Og når Hamsun av og til forsøker å ytre en mening om politikk eller fremmede kulturer, blir man nesten flau over hans blanding av uvitenhet og reaksjonære sarkasmer. Et dikt som imidlertid fortjener å huskes er «Om Hundrede Aar er alting glemt». I all sin enkelhet inneholder dette diktet en spenning mellom lengselen etter det absolutte og kjærligheten til det partikulære, begge deler rammet inn av tittelordene. Heller ikke i dag, hundre år etter, er spenningen i dette diktet forløst.

Hvor stor er Hamsun som lyriker i dag? Når Hamsuns arv som lyriker skal fastslås, pekes det som regel mot én dikter: Wildenvey. Det er kjent at beundringen de to imellom var gjensidig. Men den søtladne sommerfuglsangeren Wildenvey er neppe den beste overlevelseskanal. Mens Hamsun som romanforfatter var en radikal fornyer som nesten all moderne europeisk romantradisjon står i gjeld til, kan det virke som om lyrikeren Hamsun ikke forholder seg til sentrale utviklingstrekk i modernistisk europeisk poesi. Mens Baudelaire et halvt århundre tidligere hadde utvidet lyrikkens estetikk til også å inkludere byens søppeldunstende skyggesider, er «Det vilde Kor» utpreget sentrallyrisk og motivisk konservativ. Mens «Sult» reflekterte urbanitetens fremmedgjorte, fragmenterte erfaring, står en vesentlig del av Hamsuns dikt i en romantisk tradisjon som søker enhet i og med naturen. Endelig, mens Hamsuns kollega Obstfelder og senere en hel generasjon norske modernister mer eller mindre forlot rimet fordi verden ikke «rimte» lenger, klynger Hamsun seg til den gamle lære. «Jeg er ikke Lyriker på vers» og «selv kan jeg ikke gjøre dem», skriver han. Det kan synes som om Hamsun som rimsmed ikke våget å ta konsekvensene av sin egen overbevisning og det som skulle bli ettertidens rådende lyrikkpraksis.

SPØRSMÅLET OM

Hamsuns «storhet» - med alle dette begrepets begrensninger - tangerer spørsmålet om hvorvidt en dikter bør beherske samtlige genre for å regnes som betydelig. I dagens norske litterære landskap er det muligens bare Jon Fosse som passer inn i en slik modell. Men kanskje er det språklige kvaliteter, uavhengig av genre, som gir god litteratur? Både banalitetene, de reaksjonære meningene og de «språklige lykketreffene» i «Det vilde Kor» kan gjenfinnes i rikt monn i Hamsuns romaner. Paradoksalt nok: Liker man Hamsun som romanforfatter, er man simpelthen nødt til å like ham som lyriker.