I ET BREV

fra 1898 skriver Knut Hamsun: «Jeg er træt af Romanen, og Dramaet har jeg altid foragtet; jeg har begyndt at skrive Vers nu, den eneste Digtning, som ikke er baade pretensiøs og intetsigende, men bare intetsigende». Utsagnet, som vel ikke bør tas for alvorlig, har wildske undertoner og kan leses opp mot 1890-tallets tro på en kunst «for kunstens skyld», en kunst uten nytteverdi. Hvorvidt det «pretensiøse» og «intetsigende» er negative eller positive begreper er altså avhengig av øyet som ser, men ett er sikkert: Hamsun plasserer lyrikken i en særstilling. Så kom han da også bare til å skrive en eneste diktsamling, «Det vilde Kor» (1904). Jeg ser da bort fra fjorårets «En Fløjte lød i mit Blod», en samling Hamsun-dikt redigert av den utrettelige Hamsun-forskeren Lars Frode Larsen - for ikke å snakke om de mange utpregede lyriske partiene i Hamsuns prosa, for eksempel «Pan».

Ettertidens resepsjon av Hamsun har langt på vei oversett lyrikken. Det er som romanforfatter Hamsun er kjent, og det var som romanforfatter han fikk Nobelprisen i 1920. Så hvordan er nå denne Hamsuns eneste diktsamling? Et treffende svar ble gitt av Verdens Gangs anmelder Carl Nærup like etter at samlingen kom ut: «En forbausende Ujevnhed er det første Indtryk». Som dateringen av Hamsun-sitatet ovenfor antyder, ble diktene som til slutt fant veien til samlingen skrevet med flere års mellomrom. «Det vilde Kor» bærer sin tittel med rette: Her finnes kjærlighetsdikt, naturdikt, leilighetsdikt og skjemtedikt. Igjen er det vanskelig å sette Hamsun på formel: Kor-preget kan skyldes samlingens litt tilfeldige tilblivelseshistorie, men legger vi godviljen til, inviterer også «Det vilde Kor» til en polyfon lesning, en betraktning av diktverket som summen av en rekke og ulike stemmer som ikke kan representeres av ett eneste «lyrisk jeg».