Men det er et problem, som den uvørne og treffsikre Steffen Kverneland peker på i Dagbladet sist søndag når han snakker om «hele Norges favoritt-nazist». Og jeg skjønner ikke at noen kan tro det er mulig å gi Hamsun moralsk oppreisning.

I den nå over 50 år gamle landssviksaken fikk han en etter forholdene fair behandling. Fakta ligger på bordet i og med Sten Sparre Nilsons, Sigrid Strays og Gabriel Langfeldt/Ørnulv Ødegårds bøker. At Hamsun skulle ha vært senil - om mulig allerede i 1935, da Ossietzky-saken stod på, har han selv motbevist - senest med «Paa gjengrodde Stier». Men Langfeldts diagnose reddet ham fra en dom i straffesaken - og det var vel meningen med den. Hamsun selv ville som kjent ikke påberope seg formildende omstendigheter.

Vil hans familie gjøre det nå, post mortem?

Hvis man fortsatt prøver å hevde at Hamsun var dårlig informert om saken han gikk inn for, kan det vises til at i håndskriftsamlingen på Universitetsbiblioteket i Oslo ligger en stor bunke først nå tilgjengelige brev fra og til Hamsun og hans familie. I Harald Næss' brevutgave vil disse brevene fra det aktuelle tidsrom bli offentliggjort i bind 5 og 6. Jeg har lest dem og sitert fra dem i min bok «Den modernistiske Hamsun», som utkom i Tyskland i fjor og i norsk oversettelse i disse dager. De gir et forskrekkende bilde av den antisemittiske og militant pronazistiske sjargongen i familien Hamsun. Gjennom rapporter fra Tore og Ellinor som oppholdt seg i Berlin og München på 1930-tallet og delvis i krigsårene, og fra Marie, som besøkte Hitler-Tyskland og vanket i de høyeste politiske og militære kretser, men også i brev fra arbeidsløse og forfulgte tyske kunstnere - jøder eller Hitler-motstandere - var Hamsun meget godt orientert om de inhumane og forbryterske forholdene i Tyskland, det storgermanske riket som han håpet Norge ville få en «fremtredende plass» i. Når han får brev fra en fattig (arisk) arbeiderkvinne, sender han et eksemplar av «Victoria» til trøst. Når brevet er fra en forfulgt motstander av systemet, eller en mobbet jødisk kunstner, skriver han i margen at han ikke skjønner hva vedkommende vil. Og om nazi-kritikeren Ossietzky skrev han: «Hvad om hr. Ossietzky heller hjalp til litt positivt nu i denne svære overgang?» Forskrekkende er fremfor alt - helt inn i de språklige formuleringene - hvor fort og uten motforestillinger han vennet seg til at det å være politisk uenig med Hitler & co. fikk dødelige følger. I et brev fra mai 1942 til Tore Hamsun spør han om ikke «Jøden Harald Beyer» er skutt? «Skulde vært det. - Ja det var bra om Tyskerne tok og tvangsførte en Tredjedel Norsker til Østfronten, her vilde bli nok Rak igjen.» Og i samme brev spør han om Barbra (Ring) er «uarrestert endda»? Uarrestert! Dvs.: Det normale for den som er kritisk overfor Nazi-Tyskland og ham, er å sitte i konsentrasjonsleir.