Hamsun-sommer 1998

Knut Hamsuns stilling i verdenslitteraturen er ikke blitt rokket gjennom det man etter landssvikoppgjøret vet om hans NS-medløperi. I Norge er han i dag populær som ingen andre forfattere, jfr. avisene de siste 14 dagene.

Men det er et problem, som den uvørne og treffsikre Steffen Kverneland peker på i Dagbladet sist søndag når han snakker om «hele Norges favoritt-nazist». Og jeg skjønner ikke at noen kan tro det er mulig å gi Hamsun moralsk oppreisning.

I den nå over 50 år gamle landssviksaken fikk han en etter forholdene fair behandling. Fakta ligger på bordet i og med Sten Sparre Nilsons, Sigrid Strays og Gabriel Langfeldt/Ørnulv Ødegårds bøker. At Hamsun skulle ha vært senil - om mulig allerede i 1935, da Ossietzky-saken stod på, har han selv motbevist - senest med «Paa gjengrodde Stier». Men Langfeldts diagnose reddet ham fra en dom i straffesaken - og det var vel meningen med den. Hamsun selv ville som kjent ikke påberope seg formildende omstendigheter.

Vil hans familie gjøre det nå, post mortem?

Hvis man fortsatt prøver å hevde at Hamsun var dårlig informert om saken han gikk inn for, kan det vises til at i håndskriftsamlingen på Universitetsbiblioteket i Oslo ligger en stor bunke først nå tilgjengelige brev fra og til Hamsun og hans familie. I Harald Næss' brevutgave vil disse brevene fra det aktuelle tidsrom bli offentliggjort i bind 5 og 6. Jeg har lest dem og sitert fra dem i min bok «Den modernistiske Hamsun», som utkom i Tyskland i fjor og i norsk oversettelse i disse dager. De gir et forskrekkende bilde av den antisemittiske og militant pronazistiske sjargongen i familien Hamsun. Gjennom rapporter fra Tore og Ellinor som oppholdt seg i Berlin og München på 1930-tallet og delvis i krigsårene, og fra Marie, som besøkte Hitler-Tyskland og vanket i de høyeste politiske og militære kretser, men også i brev fra arbeidsløse og forfulgte tyske kunstnere - jøder eller Hitler-motstandere - var Hamsun meget godt orientert om de inhumane og forbryterske forholdene i Tyskland, det storgermanske riket som han håpet Norge ville få en «fremtredende plass» i. Når han får brev fra en fattig (arisk) arbeiderkvinne, sender han et eksemplar av «Victoria» til trøst. Når brevet er fra en forfulgt motstander av systemet, eller en mobbet jødisk kunstner, skriver han i margen at han ikke skjønner hva vedkommende vil. Og om nazi-kritikeren Ossietzky skrev han: «Hvad om hr. Ossietzky heller hjalp til litt positivt nu i denne svære overgang?» Forskrekkende er fremfor alt - helt inn i de språklige formuleringene - hvor fort og uten motforestillinger han vennet seg til at det å være politisk uenig med Hitler & co. fikk dødelige følger. I et brev fra mai 1942 til Tore Hamsun spør han om ikke «Jøden Harald Beyer» er skutt? «Skulde vært det. - Ja det var bra om Tyskerne tok og tvangsførte en Tredjedel Norsker til Østfronten, her vilde bli nok Rak igjen.» Og i samme brev spør han om Barbra (Ring) er «uarrestert endda»? Uarrestert! Dvs.: Det normale for den som er kritisk overfor Nazi-Tyskland og ham, er å sitte i konsentrasjonsleir.

Hamsun var ikke formelt medlem av Nasjonal Samling. Men, skrev han i Fritt Folk i oktober 1936: Hadde han ti stemmer, så skulle han gi dem til Quisling. Og han gikk med NS-merke på jakkeslaget (det var ingen marihøne, som Marie Hamsun påstod, det finnes fotografier). Han lot seg fotografere og filme med offiserer på tyske ubåter (filmene kan lett fås opp på skjermen via Internett, søkeord «Hamsun», pluss to- tre klikk).

Hamsun kan ikke på noen måte fritas for den moralske skaden han påførte Norge, og som han ble dømt til å betale erstatning for - han, den intellektuelle, med den høyest tenkbare prestisje vunnet med bøker som ble elsket som følsom-romantiske («Victoria»), traust idyllisk-oppbyggelige («Markens Grøde»), eller medrivende morsomme (August-bøkene). Den som måtte ønske å få inntrykk av til hvor stor propagandistisk hjelp Knut Hamsun (og Marie samt barna) var for Hitler-Tyskland, kan bare slå opp i Goebbels' dagbøker. Man kan også gå til Universitetsbiblioteket og lese i både norske og tyske nazistiske kulturtidsskrifter: Hamsun har forstått hva det gjelder, som Goebbels noterte et sted i dagbøkene.

Ja, har han virkelig forstått det?

Kanskje ikke alt. Men mer enn vi hadde trodd. Siden han var en mann som ble hørt i Norge og i utlandet (og det må han ha forstått), burde han ha satt seg inn i den saken han tok til orde for. Eller holdt kjeft, som Kurt Tucholsky, en av de mange dypt skuffede Hamsun-elskere, sa.

Marianne Hamsun holdt foredrag i Hamarøy kirke forrige uke. Om Hamsuns kristentro. Dette er nok ikke den mest framtredende side i hans liv og verk. Når hun samtidig kunngjør at hun vil gjenoppta prosessen, retter hun vår oppmerksomhet mot et mer sentralt aspekt. Dette kan føre til at også den moderne, kompliserte forfatteren Hamsun blir tatt mer alvorlig enn man gjør når man dyrker ham i bokutgaver med vakre, romantiske illustrasjoner eller i billedbøker om «Hamsuns» Nordland. Hamsun var ikke noe hyggelig menneske - heller ikke noen hyggelig forfatter. Den utfordringen kan og må vi tåle.