- Hamsun var nazist!

Et viktig og vektig bidrag til Hamsun-forskningen.

BOK: Problemet har aldri vært særlig komplisert, slår han fast, og debatten i ettertid har vært unødig forvirrende. «Jeg vil si det så enkelt: De som støttet Hitler og hans regime var nazister. Hamsun støttet Hitler og hans regime. Følgelig var Hamsun nazist.»

PÅ DETTE PUNKT er det ikke vanskelig å følge Dingstad, og det kan endog føres ytterligere og mer subtile og tungtveiende argumenter i marken for en slik oppfatning. Om den ballen ikke er lagt død allerede, så er det på tide at det skjer nå.

Men Dingstad nøyer seg ikke med konstateringer. Han feller også moralske dommer. I sin avsluttende gjennomgang av Hamsuns forsvarstale i Sand herredsrett, er Dingstad ikke nådig. Her framstiller han Hamsun som en person som ikke bare fastholdt sine politiske vrangforestillinger, men som også spilte moralsk fallitt. Mot bedre vitende spredte han omkring seg bortforklaringer og talte og skrev med en selvrettferdighet og en blanding av arroganse, koketteri og manglende vilje til selvkritikk som kan synes grenseløs. Men faktum lot seg ikke bortforklare. Med Dingstads ord: «I realiteten var Hamsuns artikler (under krigen) en klar støtte til tyskernes krigføring og en legitimering av nazistenes ondskap. I den støtten ligger også hans moralske bane. Ingen motiver kan unnskylde et slikt synderegister.»

Også på dette punkt har Dingstads syn en god del for seg, rent bortsett fra at gammelmannsstedighet ikke er noe Hamsun er alene om. At litteraturhistorien kan forekomme full av drittsekker, er en annen sak, som verken kan brukes for eller imot Hamsun, men som likevel er en interessant «konstatering» når forholdet mellom moral og diktning skal vurderes.

DET SPRINGENDE og mest avgjørende punkt gjenstår imidlertid, og det er dette Dingstads bok i all hovedsak dreier seg om. Hva er forholdet mellom politikk og diktning i Hamsuns forfatterskap, eller ytterligere satt på spissen: fins det en sammenheng mellom hans litterære verk og hans politiske stillingtaken for Hitler? Disse spørsmål har også avstedkommet en forvirrende debatt, men i dette tilfelle ligger det i sakens natur, og her befinner Dingstad seg på en grunn som gynger mer, noe han selv er klar over. Her fører han også en dunklere tale, noe som ikke nødvendigvis skyldes mangel på argumentativ kraft, men framfor alt at spørsmålet er komplisert.

Overordnet er Dingstads syn greitt nok. Hamsun har (nesten) alltid vært politisk i sin diktning. 90-tallsmodernismen var bare en kort parentes. Og hva spørsmålet om nazismen angår, så slutter han seg i all hovedsak til Alf Larsen som oppfattet Hamsuns seinere verk som en nazisme på forhånd.

MED SIN REAKSJONÆRE tendens og sin tilsynelatende bunnløse negativitet kan disse verkene, etter Dingstads syn, anses som en slags forberedelse til Hamsuns nazisme, selv om han er nøye med å påpeke at Hamsun kunne ha trukket andre konsekvenser av romanene. Sånn sett går romanene fri, hevder Dingstad, selv om de ikke legitimerer et skille mellom poeten og politikeren.

Dingstad har selvsagt rett i at Hamsuns alderdomsverk har en reaksjonær tendens som, ikke overraskende, kunne føre ham lukt min i nazismen. Men her slår han inn åpne dører. Dette synet har vel snarere vært gjennomgående enn avvikende, selv om hans egenframstilling kunne tyde på det motsatte. Det andre synet beror etter mitt syn på en mangelfull lesning av romanene, der Dingstad underbetoner ett vesentlig aspekt ved dem.

I sin argumentasjon anvender Dingstad en tretrinnsrakett. Han hevder for det første at Hamsun i all hovedsak skriver seg inn i en realistisk tradisjon, dvs. at han opererer ut fra en poetikk som det moderne gjennombrudds forfatter, hvis diktning han opponerte så kraftig mot i starten. For det andre legger han vekt på Hamsuns ønske om å underholde som en viktig strategi i formidlingen av verdier. For det tredje hevder han at Hamsun utvikler og uttrykker en kynisk holdning, aller tydeligst i «Ringen sluttet», en kynisme forstått både i filosofisk forstand og i ordets dagligdagse betydning.

AT HAMSUNS KRASSE kritikk av det moderne samfunn i f.eks. «August-trilogien» er underholdende lesning, og at han selv la vinn på dette, kan vi trygt enes om. Men fellestrekkene mellom den seine Hamsuns og f.eks. Kiellands realisme er mindre slående enn Dingstad vil ha det til. Hamsuns verk rommer nemlig en bevissthet om modernitet som det er vanskeligere å få øye på hos Kielland. Det gjør ikke den eldre Hamsun til «modernist», men det bringer uorden i den samfunnskritiske tendensen og i satiren over tidas dårligdom og menneskelig dårskap i sin alminnelighet.

Hamsuns alderdomsverk er ikke bare preget av «en uendelig absolutt negativitet» og en destruktiv ironi med samfunnsmessige implikasjoner. Det er der også, men det fins langt mer misantropiske moderne forfattere enn Hamsun. Og det fins faktisk en «verdi» i hans seinere forfatterskap, som ikke lar seg redusere til en destruktiv ironi og et sterkt negativt syn på samfunnsutviklingen, og som i alle fall ikke lar seg forstå som nazisme på forhånd. Den er byttet til landstrykerfigurene, til Geissler, August, Abel og flere andre, dvs. til personer som vet det riktige, men ikke gjør det, som kommer fra et grenseland vi andre ikke kjenner. Til disse, ja, selv til Abel, er det knyttet en uro og en dynamikk, en fantasikraft og en eventyrlighet som Hamsun et sted har betegnet som «havets grøde», og den kan vi kalle romantisk eller moderne eller hva vi nå måtte ønske, men absolutt negativ er den ikke, og det er ikke minst dette, og ikke satiren, som kan være morsom nok, som etter mitt syn gjør at de seinere romanene har bevart sin fascinasjonskraft.

I analysene av enkeltpassasjer viser Dingstad at han er oppmerksom på dette aspektet, men i iveren etter å få puslespillet til å gå opp taper han disse brikkene på gulvet. På den annen side pretenderer han ikke å levere den hele og fulle sannhet. Boka er en omarbeidet versjon av Dingstads doktoravhandling fra i fjor. Den har tjent betydelig på omarbeidelsen og er et viktig og vektig bidrag til en Hamsun-forskning som synes å blomstre mer enn noensinne.