Hamsuns predikant

«Det er din gamle papa som skriver dette til dig nu igjen: Gaa til Gud i din nød, fortæl din broder Jesus Kristus hvor ondt du har det og bed den hellige Aand om Veiledning til at holde det ut.»

Dette skriver den gamle Hamsun til sin datter Ellinor like etter krigen. Et knefall, vil noen si, gammelmannssulling, kanskje, eller en oppvåknende barnetro. Kanskje er det bare en fortvilet far som gjør hva han kan for å hjelpe en datter som ikke har det så godt?

Det blir med spekulasjoner og sikkert et dusin doktorgrader, men at den aldrende Knut Hamsun i sine siste år bare hadde «Gud at tale med», det forstår vi av hans siste bok «Paa Gjengrodde Stier». I denne delvis oppdiktede selvbiografien finner vi også en skikkelse som Hamsun synes å ha mye godhet for: Den «gode sjæl» og omreisende predikant Martin Erlandsen fra Hamarøy, en mann som ifølge Hamsun var en som «kunne faa andre med sig i bønn». Og som blant annet skal ha sagt til Hamsun når han møtte han på veien: «Jeg gaar til Gud med alle mine sorger, ellers vilde det nok ha vært galt for mig. (...) Det skulde du også gjøre. Husk paa i din Alder ...»

Veiledning

Den 81 år gamle baptistpastor Hjalmar Henningsen fra Myre i Vesterålen sies å ha vært modell til nettopp Martin Erlandsen. Vi oppsøkte ham og hans kone Anna på Tøyen i Oslo, og ble bevertet med hjemmebakte kaker og kaffe.

- Jeg skal nå ikke ha sagt det selv, sier pastor Henningsen beskjedent. - Men de sier det er jeg som er modell til Erlandsen. Hamsun er jo litt ironisk da, vet du, og så dikter han, det er mye som ikke stemmer. Men jeg reiste nå rundt som omreisende predikant og kom til Lillesand som pastor for baptistkirken i 1949. Den gang var det liten menighetslønn, så for å spe på inntekten hadde jeg med meg trekkspill og solgte bøker som jeg hadde på bagasjebrettet på sykkelen. Jeg møtte Hamsun mange ganger når han var ute og gikk - ja, han sier jo også det i boka, hvis det er meg, da. Jeg bukket hver gang, men han nikket bare og fortet seg av gårde. Han skjønte nok at jeg ville ha kontakt. De sier om meg at jeg ikke eier menneskefrykt - men gudsfrykt har jeg.

Hamsun var i en situasjon som jeg som sjelevinner tenkte gjorde ham til et godt objekt, fortsetter Henningsen. - Jeg ville gi ham åndelig veiledning. Få han inn på et annet spor enn fritenkeriet. Han var jo også så gammel at han når som helst kunne...Vel, så hadde det seg sånn at jeg en dag hjalp sønnen Arild med noe ved - vi prester gjorde alt mulig den gangen. Jeg spurte Arild om han kunne spørre sin far om jeg kunne få møte ham, og dagen etter kom han med beskjed om at jeg fikk møte Hamsun på Nørholm.

Skoggerlo

- Jeg kom ved tolvtida, husker jeg. Hamsun bukket og sa: «Jeg har sett Dem mange ganger, De har fartet langs veien for å selge bøker.» Da jeg fortalte at jeg kom fra Nordland så lo han og sa «æ e nordlænding æ å».

Jeg spurte om å få se dikterstua der han hadde fått sin inspirasjon. Ja, jeg sa at jeg var veldig opptatt av bøkene hans - vi sjelevinnere tar noen omveier av og til, vet du. Vi snakket litt, jeg husker at når jeg spurte om hans reiser var han litt avvisende. Men da jeg fortalte ham om livet mitt, at jeg dro sørover for å komme meg til sjøs, men ble frelst av den kjente svenske taler Frank Mangs på Majorstua - alle trikker gikk til Majorstua den gang, skjønner du - ja, da skoggerlo han. Det skal jeg si, da hadde han det moro.

Jeg husker ikke hundre prosent hva vi snakket om videre. Jeg ville komme ham nær med hjertespråket, men jeg var veldig forsiktig. Han skjønte nok at jeg var et medmenneske som søkte dypere inn til ham enn til det gale han eventuelt hadde gjort, men jeg forsto at jeg måtte ned på hans nivå.

Så spurte jeg ham om et siste ønske. «Det spørs hva det er for noget,» sa han. «Kan jeg bøye kne ved siden av deg?» Da ble han alvorlig og tenkte lenge. «Det kan vel ikke gjøre noget,» sa han, og jeg bøyde kne og ba for ham og folket og for at gudsfrykten skulle vokse i oss alle. Så kom jeg til å legge hånden på kneet hans, da skvatt han, husker jeg. Men da jeg foldet hendene og ba Fadervår, så tok han hendene sammen, og jeg syntes jeg hørte noen lyder fra ham. Det kan ha vært noe annet han sa, men jeg tror han ba med meg. Det var et stort øyeblikk.

- Vant du hans sjel, tror du?

- Han fikk alle sine barnebarn døpt, har jeg hørt. Og du vet at røveren på korset hadde ikke noe håp om å komme inn i himmelen han heller...

Det er mange røvere og hamsuner som går rundt, sier pastor Henningsen, og avslutter: - Jeg tror han er i himmelen, jeg.

DEN ELDRE: Pastor Henningsen med sin kone Anna. På vår forespørsel gikk pastor Henningsen med på å ta på seg presteskjorta.