Hamsuns storhet

Ebba Haslund spør: Hvem lodder dypest i menneskesinnets irrganger av Sigrid Undset og Knut Hamsun? I «Bokprogrammet» på NRK1 (tirsdag 11/9) hevder Ebba Haslund at Hamsun «ikke når Undset til anklene». I P2-radioduellen med meg samme dag ble Haslunds uttalelse moderert til at Hamsuns forfatterskap er «grunnere» enn Undsets. Javel. Men desto likevel:

Om enn ganske så indirekte, sier Ebba Haslund dermed faktisk at den katolske teologen Thomas Aquinas (1225-74) har langt mer bedre verktøy i sin snekkerbod, for å få svar på de store eksistensielle spørsmål, enn hva den tyske filosofen Arthur Schopenhauer (1788-1860) har å hjelpe seg med i sitt eksistensielle hobbyrom. Og for å slå det fast, en gang for alle: Det er ingen ringere enn Thomas Aquinas som er sjefsleverandør av det ideologiske tankegodset Sigrid Undset lener seg mot i sitt forfatterskap. Thomas Aquinias danner med sitt hovedverk Summa Theologica (1266-73) en betydelig del av det ideologiske bakteppet for trilogien om Kristin Lavransdatter. Når Sigrid Undset i et brev til sin biograf A. H. Winsnes skriver at «det glæder mig at De vil sette mig inn i den kristne renæsancebevegelsen», så var det selvsagt et ledd i hennes bredt anlagte litterære middelalderprosjekt. I klartekst: Undset ville med sine middelalderromaner danne en front mot det moderne, materialistiske menneskesynet – med drahjelp fra Aquinas- tilhengere (nythomister) som Jacques Maritain og Gilbert Chesterton.

Både astronomien og hermeneutikken (fortolkningslæren) var i Sigrid Undsets samtid kommet mer enn langt nok til at man i dag må kunne spørre seg hvorfor Undset og andre nythomister lukket øynene for den dagsaktuelle vitenskapelige debatten på 1920-tallet: Da Sigrid Undset, i stor begeistring, gjendiktet fortellingene om Kong Arthur og Ridderne av det Runde bord, tok hun, behendig nok, utgangspunkt i Thomas Malorys føydal-glorifiserende versjon av middelalderen. Undset-forskeren Liv Bliksrud sier følgende: «Kropp og sjel utgjør en enhet; hennes skikkelser fremstår i lys av Thomas’ aristoteliske forestilling om sjelene som menneskets form.» I denne sammenheng er det viktig å påpeke at Thomas Aquinas var en direkte pådriver for inkvisisjonen og forfølgelsen av de «kjettere» som forvaltet tegn med gnostisk tankegods (gnostisismen, som religiøs filosofi, innebærer blant annet at man har en forestilling om en evig pågående mytologisk kamp mellom lys/mørke, sjel/legeme, ånd/materie).

Med gnostisismen er vi delvis tilbake hos Knut Hamsun. Hvorfor? Jo, fordi i Hamsuns litterære univers kan man se tydelige anstrøk etter såvel gnostisisme, samt buddhisme og hinduisme, noen som igjen vitner om Hamsuns grundige studier av Schopenhauer. I hans hovedverk, Verden som vilje og forestilling, betoner «viljesfilosofen» Schopenhauer verdien av askese som en høyst nødvendig vei til menneskelig erkjennelse. Sverre Sløgesdal karakteriserer Schopenhauer slik: «Den versjon av askese som interesserer ham er utvilsomt en ekstrem versjon. Det gjelder å motarbeide sin egen vilje mest mulig. Det aller første bud for asketen er kyskhet. Men en avstår naturligvis ikke bare fra erotisk nytelse, en avstår fra alt annet som kan gi nytelse også. Asketen foretrekker å bli plaget. Han bifaller urettferdighet overfor seg selv, og han elsker fornærmelser. Schopenhauer antyder til og med at asketen kan komme til å lide sultedøden.»

Schopenhauer satte aldri sitt askeseprosjekt ut i livet, men det gjorde derimot Hamsun. Og det til gangs. Noe som blant annet resulterte i Sult (1890), en roman som Isaac B. Singer, med stor kraft, har stemplet som den første modernistiske roman. Et høydepunkt i Sult er natten i arresten, der Sult-helten slett ikke finner Nirvana, men derimot en neologisme, en språklig nyoppfinnelse, i ordet «Kuboaa». I sin Dagblad-kronikk (15.09.07) siterer Ebba Haslund Albert Einstein. I forlengelsen av Einsteins relativitetsteori hadde man på 1980-tallet en lengre debatt om kvantefysikken: Dersom det fantes mindre fysiske objekter enn atomkjerner, elektroner og nøytroner, ja så måtte disse nødvendigvis navngis. Benevnelsen på dette, nesten udefinerbare, ble kvarker. Ordet kvark (quark) er hentet fra forfatteren James Joyce. I James Joyces Ulysses og Finnegans Wake er det innskrevet en slags hardcore-versjon av fenomenet «stream-of-consciouness», altså, et forsøk på å utlegge det moderne menneskets ukontrollerte tankesprang. Oppfinneren av «stream-of-consciouness» var imidlertid verken James Joyce eller Virginia Woolf - slik det ofte framstilles i mange litteraturhistorier. Nei, «metoden» dukker først opp i Hamsuns Sult (1890) og særlig i Mysterier (1892).

I begynnelsen av sitt forfatterskap, og senere, la Hamsun den estetiske lista særdeles høyt. I sitt litterære program forfektet han viktigheten av å skrive om «Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv.» Resultatet ble altså at han ble (med)oppfinner til modernismen og «stream-of-consciousness». Når det gjelder Sigrid Undset er det vanskelig for meg å se noe uttrykt litterært program i hennes forfatterskap. Undset-forskeren Liv Bliksrud gjør Per Amdams ord til sine egne når hun kaller Fortællingen om Viga-Ljot og Vigdis (1909) for en sagapastisj. En pastisj er altså en bevisst etterligning av en eldre kunstners – eller kunstretnings – stil.

Innenfor realfag som fysikk, matematikk og kjemi har man den store fordelen at gitte natur- og verdensfenomener kan måles etter gitte og vedtatte og ganske så fellesmenneskelige aksepterte størrelser. Dette er noe verken kristne, jøder, muslimer, buddhister eller satanister er særlige uenige om: Kort sagt: Et kilo er tusen gram. En meter er hundrede centimeter. En liter er ti desiliter. Når det gjelder de humanistiske fagene derimot, som i dette tilfellet litteraturvitenskap, er – dessverre (og gudskjelov!) – slike standardiserte måleenheter ganske så fraværende. Derfor vil Ebba Haslund og jeg aldri komme i havn med noen kosmisk og objektiv konklusjon på hvem som er «størst» av Hamsun og Undset. Å foreta noen reell styrkemåling mellom de to nobelsprisvinnerne er selvsagt en umulighet, dertil er de for ulike, og ulike gode.