Med fare for å gjenta meg selv, islenderen Jón Kalman Stefánsson er av våre desidert beste samtidsforfattere, og min absolutte yndling. I Norge slo han gjennom med den vidunderlige trilogien om «Gutten» (2010-2013). I hjemlandet var gjennombruddet «Sommerlys og så kommer natten» (2017), som kom på originalspråket i 2005.

Nå jobber Press forlag seg bakover i forfatterskapet, og «Stjernenes knitring» ble skrevet allerede i 2003. Den er ikke den tematisk mest spenstige, men bærer umiskjennelig Stefánssons merke; med denne unike blandingen av ironi, poesi, de mest selsomme bilder og enda mer selsomme skikkelser.

Fortellingen dekker livet på Island gjennom fire generasjoner i det forrige århundre. I nåtidsfortellingen ser vi verden gjennom en sjuårings følsomt naive blikk. Det vil si, det er den førtiårige fortelleren som erindrer seg tilbake til den gang han var sju, og bodde med den tause murer-faren i en liten leilighet i Reykjavík. Moren er nylig død. De to har ikke noe språk for å formulere sin lammende sorg, og gutten finner trøst i de britiske og tyske tinnsoldatene sine. En dag kommer en kvinne ut av soverommet til faren. Hun blir boende og får det forhatte navnet Stemor.