Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hamsunsk skogstur

Erlends Loes mange fans blir neppe skuffet av «Doppler».

BOK: Erlend Loes nye roman har mye til felles med hans gjennombruddsbok «Naiv.Super.». Grunnmønsteret er det samme i «Doppler». Etter en tilsynelatende ubetydelig hendelse havner en mann i en dyp personlig krise. Han reagerer på denne krisen ved å trekke seg tilbake, brenne alle bruer og vende helt om på det liv han har levd før.

Det er i begge bøkene tale om en overgang fra aktivitet til passivitet, fra sosialt nærvær til menneskelig isolasjon. Likheten er ikke tilfeldig.

Slike reaksjonsmønstre er en viktig del av forfatteren Loes univers. Vi gjenfinner dem i de fleste av bøkene hans, og det er gjennom den særegne, dobbeltbunnede måten han framstiller dem på, hans betydning som forfatter hviler.

MEN ALDRI FØR HAR HAN

gått så radikalt til verks som i sin nyeste roman. Doppler er en god del eldre enn hovedpersonen i «Naiv.Super.». Og motsatt ham er han familiemann med to barn. Han har en god jobb og lever et velfungerende familieliv med utearbeidende kone og det hele. Økonomien er brukbar, kona og han har det greit sammen, alt er som det skal være - det vil si i tråd med de normer og regler som gjelder for middelklassen i dag. Doppler har bare ett problem. Han liker ikke mennesker, og han misliker stort sett deres meninger.

På en tur i skogen faller Doppler en dag av sykkelen og får seg et kraftig slag i hodet. Han blir liggende og føler en plutselig ro. Med ett er alt snudd på hodet. Doppler bestemmer seg for å flytte ut i skogen og slå seg ned i et telt der.

Han føler at han hører skogen og ensomheten til, som Hamsun lar sitt alter ego Knud Pedersen si i den første vandrertrilogi. Loe alluderer for øvrig titt og ofte til Hamsun. Det er det god grunn til.

Som flere av Hamsuns personer foretrekker Doppler fellesskap med naturen framfor selskap med mennesker.

DOPPLER ER STEDIG OG

lar seg ikke rokke, han gjennomfører sitt forsett - til omgivelsenes, især konas (rimelig nok) forskrekkelse. I begynnelsen lever han stort sett av bær. Seinere tvinges han til å begå innbrudd for å skaffe seg litt frossenmat fra frysere i nabolaget. Ved handlingens start har han nettopp nedlagt en elg og skaffet seg kjøtt for lang tid framover. Noe av kjøttet bytter han til seg melk for i en nærliggende matvarebutikk.

Foruten denne nødvendige anskaffelse av mat foretar han seg stort sett ingenting.

Utover vinteren går han imidlertid i gang med å lage en totempæl over sin far, som døde like før han falt av sykkelen. Forholdet til faren synes i det hele tatt å ha vært avgjørende for det valg Doppler har tatt.

Hvordan dette forholdet er knyttet til den øvrige tematikken er det for øvrig vel verdt å reflektere over.

DOPPLERS TILBAKETREKNING

er ikke bare et sært påfunn. Slaget i hodet har ikke gjort ham gal. På bokas premisser blir den framstilt som en bevisst protest, som et privat opprør mot et samfunn som hovedpersonen overhodet ikke finner seg til rette i, ikke minst reagerer han mot den rollen han selv har spilt i samfunnet.

Han har selv vært med på leken, han har fulgt spillereglene - og det til overmål. På ett plan handler det om den gjengse protesten mot at alt er så riktig og korrekt, at avvik ikke tolereres, at flinkhet og vellykkethet er verdier som står over alle andre.

Men den er også formulert som en kritikk av det kapitalistiske system slik det fungerer som styrende kraft i dagens forbrukersamfunn.

Oppsiktsvekkende nok vil da også Doppler ha erstattet dagens markedsøkonomi med en ny bytteøkonomi. På 70-tallet ville vi ha betegnet Dopplers opprør som småborgerens protest mot sin egen småborgerlighet, men den slags kategoriseringer kommer vi neppe særlig langt med i dag.

LOE ER BLITT KRITISERT

for å være en regressiv forfatter. Hans nye roman gir sannsynligvis kritikerne vann på mølla. Tar vi Dopplers avgjørelse om å slå seg ned i et telt i Nordmarka for pålydende verdi, vil det ikke være urimelig å betegne dette som en regressiv, romantisk eller for den saks skyld reaksjonær utopidannelse.

Men den gode litteraturen leverer heldigvis ikke bruksanvisninger på hvordan det gode liv skal leves.

Romanen er neppe skrevet for å få folk til å følge i Dopplers fotspor. Det framgår også av at den på kryss og tvers er gjennomsyret av Loes særegne form for ironi, en ironi som også rammer hovedpersonen.

Dette betyr ikke at kritikken mot vellykketheten, korrektheten og forbrukerismen i dagene kapitalistiske samfunn blir underminert. Den er reell nok. Men det er fjernt for Loe å være oppbyggelig. Følgelig får også utopiene og oppbruddene et komisk skjær. Også de blir gjenstand for ironi, enten de tar form av naivisme (som i «Naiv.Super.») eller som en ekspedisjon til en sydhavsøy (som i «L»).

LOES GJENNOMGANGSFIGUR

er en outsidertype som ikke finner seg til rette og søker seg vekk. Hans personer kan nok være lekende mennesker, men de leker ikke indianer og hvit. De leker gjemselsleker. De gjemmer seg vekk for seg selv og hverandre. Samtidig innebærer deres levesett en indirekte kritikk av den tid de lever i. Sånn sett vil det være rimelig å kalle Erlend Loe for sin generasjons Dag Solstad.

I «Doppler» reindyrkes tilbaketrekningen som livsstrategi. Som sådan er den interessant. Men når sant skal sies, er den ikke på nivå med Loes tidligere romaner. Selv om man legger godviljen til, virker handlingen vel søkt. Til dette bidrar også bruken av elementer fra dyrefabelen. Ungen til den elgen Doppler skjøt, blir nemlig hans nærmeste fortrolige, tross kommunikasjonsproblemene, og som motiv forekommer det meg temmelig utenpåklistret.

Til gjengjeld blir Doppler kjent med noen merkelige typer - bl.a. en høyremann som velger å følge i Dopplers fotspor - og disse typene er både originalt tenkt og morsomt tegnet.

Stilen er også umiskjennelig loesk, selv om den ikke slår så ofte gnister som vi er blitt vant til. Uansett vil enhver ny Loe-roman måtte påkalle interesse. Og fanklubben vil nok ikke bli skuffet. Loe er noe for seg selv. Det bildet endrer ikke «Doppler» på.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media