Han avslørte de norske duster

«Alle mine venner den gangen var schizofrene. Den ene uken satt den ene halvparten på Theatercaféen, mens den andre halvparten var på Ullevål og fikk sjokkbehandling. Det var moderne den gangen. Neste uke satt de som hadde fått sjokkbehandling på Theatercaféen, mens den andre halvdelen var på Ullevål osv. osv. osv.»

Takk, Stabel

Norsk Dusteforbund ble nedlagt for godt i 1989, om lag 40 år etter at det ble grunnlagt og vel 50 år etter at dets skaper ble knyttet til Dagbladet. Men tegnerens særpregete strek fortsatte et liv på side 3 i tilknytning til vår tredjeleder. I går døde Fredrik Stabel etter et vel 60-årig medarbeiderskap. Det kan ikke gjøres ham etter.

Dagbladet har gjennom årene hatt som medarbeidere noen av norsk avistegnings fremste representanter. Det som har særpreget denne tradisjonen er originalitet og variasjon. Fredrik Stabel har en stor plass i Dagbladets historie, i norsk avistegnerhistorie og i norsk journalistikk. Som ironiker og humorist var han av internasjonalt format. Han kombinerte på en helt særegen måte tekst og tegning ved at tegningene var knyttet til teksten, samtidig som de hadde et selvstendig forhold til den.

Norsk Dusteforbund ble en institusjon i norsk offentlig liv gjennom de 40 årene utdragene av dets annaler ble gjengitt på Dagbladets byside. Dusteforbundets medlemskartotek viste en tverrpolitisk massebevegelse navngitte mennesker. Deres oppblåsthet ble punktert, deres narraktige selvhøytidelighet revet ned, deres tøv og tungetale vist fram til spott og spe. Biskoper, magistere, advokater og dommere, direktører og formenn, forfattere, redaktører og journalister, ingen var fredet for Fredrik Stabels vidd, enten han var forkledd som forbundets president Darwin P. Erlandsen, forfatteren Diderik From jr. eller avskrivningsbyråets leder, frk. Lille-Maud Vonlausbråten, forfatteren Goddag Mann Hostesaft, amatørkirurg Zarathustra D. Erlandsen eller overrettssakfører Waldemar Rütter-Wächselsen. Selv om han holdt seg selv beskjedent i skjul, visste vi som kjente ham at Stabel klukket i bakgrunnen.

FOR SOM MED EKTE kunstnere flest var det uklare grenser mellom den virkelige Fredrik Stabel og hans diktede og tegnede figurer. Dette kom for første gang fram i en skisse til en selvbiografi, framført som tale under feiringen av hans 70-årsdag da han fylte 71. Hans liv handlet om misforståelser, feiltakelser, og uheldige grep, men også om mange små menn, akkurat som på tegningene. I sin barndom bodde han i Grimstad, der faren var sorenskriver. Han trodde han der ble forbyttet med en ekte taterunge, og at han hele livet egentlig satt ved en veikant i Aust-Agder og banket kobberkjeler. Eller som det het i en tekst: «- Jeg skal ha vært så nydelig som barn, uttaler vår ekspert innledningsvis, og fortsetter - jeg skal ha vært så nydelig som barn, men så kom det noen fanter og forbyttet meg.

- Så er De altså av fanteslekt?

- Ja, jeg må vel være det, da, svarer herr From, jeg må vel være det...

- Skulle De ønske De aldri hadde vært født?

- Ja, men det skjer jo nesten aldri- det er min erfaring.

- Har De noen anelse om hvor Deres 'egentlige jeg' befinner seg for tida?

- Jeg sitter ved veikanten et eller annet sted og pusser kobberkjeler, skulle jeg anta, eller kanskje er jeg død - hvem vet?

Hvis herr Froms 'egentlige jeg' lever (og leser dette) bes han velvilligst ta kontakt. Helst så snart som mulig!!! På forhånd takk.

På vegne av Norsk Dusteforbund, Darwin P. Erlandsen.»

ARVE SOLSTAD FORTELLER i en av sine artikler om Stabel at han en gang var så fortvilet at han ville selge hodet sitt til Universitetets patologiske institutt. Han ville selge det til selvkost, men ikke for å tjene på det. Han ønsket bare å få igjen det han hadde lagt ut. Han hadde et uvanlig stort hode og bra med hodepine.

Virkelighet eller fiksjon? Kanskje var det bare Fredrik Stabel selv som visste helt sikkert. I alle fall hadde han et mangfoldig liv, både før han kom til Dagbladet i 1940 og seinere. Blant annet var han sjømann og funksjonær og arbeider på Svalbard. En gang solgte han støvsugere og en gang bøker. Selve den store oppdagelsen har fortellingens fantastiske trekk: Stabel bodde våren 1940 på et Oslo-pensjonat sammen med andre som hadde dårlig råd. Hans drøm var å bli kunstmaler, han var et utskudd i en familie av jurister i mange slektsledd. En dag hadde han i distraksjon etterlatt seg en tegning av to små menn og en hund i pensjonatets telefonkiosk. Dette ble funnet av en annen fattig pensjonatbeboer, som brukte en Storm P.-tekst og sendte det til Dagbladet. Der havnet produktet på redaktør Gunnar Larsens skrivebord. Han hadde nese for slikt. Dette var omtrent samtidig med at han hadde knyttet en annen tegner til avisa, Gösta Hammarlund. 40 år tidligere hadde en Dagblad-redaktør refusert Jacob Hilditchs første manus til Trangvikposten. Det skulle ikke gjentas. Så både Stabel og Hammarlund ble antatt og ansatt, fra 1945 fast.

DUSTEFORBUNDET KOM litt etter litt, men fra begynnelsen av 1950-årene var det fullt utviklet med sitt høyst originale persongalleri rundt presidenten Darwin P. Erlandsen, der Stabel utviklet sin petitkunst over tidas aktuelle begivenheter i form av satiriske kommentarer og vanvittige aforismer. Vennene Carl Keilhau, André Bjerke og Knut Yran inspirerte og kritiserte. Samtidas heftige kulturdebatter, splittelsen i Den norske Forfatterforening over språkstriden, seksual- og moralstrid, seminarer og utredninger ble sett og betraktet fra Welhavens gate 69, der forbundets hybel var.

Etter hvert ble Dusteforbundet en daglig nødvendighet for tusenvis av Dagblad-lesere. Ingenting var hellig for Stabels ironi, men han skjulte sine politiske preferanser. Etter hvert kom det bøker, og både studentteatret og Chat Noir laget sceneoppsettinger av tekstene. Fredrik Stabel fikk i moden alder oppleve sin status som folkekjær humorist da han i 1975 debuterte som grafiker og bildene føk unna. Festskriftet til hans 70-årsdag måtte utgis i to opplag. Det skal være en sjeldenhet i verdenshistorien, og selv den beskjedne og blyge Fredrik Stabel måtte da medgi: «Nytt opplag for et festskrift må vel sies å være nokså bemerkelsesverdig.»

NORSK PRESSE HAR IKKE fostret en større satiriker. Han må plasseres blant de største i Norden: danskenes Storm P. og Kumbel, svenskenes Albert Engström, Salon Gahlin og Grönköpings Veckoblad. Arve Solstad minnet om at norsk presse aldri ga Stabel sin høyeste pressepris. I stedet ga hans alter ego dem Darwin-prisen en rekke ganger. Men hans humor er ikke utdatert. Og som den ekte kunstner han var, kan vi være trygge på at han ikke kan kopieres. Han må leses i originaltapning.

gudleiv.forr@dagbladet.no

Artikkelforfatteren er leder

i Dagbladets lederavdeling, og æresmedlem av Norsk Dusteforbund