Han avslørte New Yorks slum

En biografi om journalisten, reformisten og fotografen Jacob A. Riis.

BOK: Det er skrevet flere biografier i USA om Jacob A. Riis, født i Ribe i Danmark i 1849 og død i Barre, Massachusetts i 1914. Han er en slags helt i Luc Santes «Low Life» (1891) om underverdenen i New York i det nittende århundre. Dette er en moderne dansk biografi om snekkeren fra Ribe som skulle bli en slags Eilert Sundt med fotografiapparat. Slummen i New York, nærmere bestemt på Lower East Side fra 1870 og fram mot første verdenskrig som ble hans arbeidsområde. Her var han en blanding av kriminalreporter, journalistisk møkkfeier (muckraker) og sensasjonsjournalist (yellow journalism). Stilen var en effektiv blanding av Charles Dickens realisme og H.C. Andersens fantasi som gjorde han til en viktig holdningsjournalist.

Forbilder

Både Upton Sinclairs roman «The Jungle» (1905), som kritiserte de absurd uhygieniske forholdene slakteriene i Chicago og Stephen Cranes, «Maggie: A girl from the Streets» (1893) står i gjeld til Jacob A. Riis. Jacob A. Riis hadde imidlertid også forbilder. Hans mest berømte bok «How The Other Half Lives» (Hvordan den andre halvparten lever) kom ut i 1890, i samme år som William Booths «Darkest England», som tok for seg slummen i London, det beryktede Whitechapel. Jacob A. Riis fulgte politiets nattpatruljer, var også med på sunnhetsinspektørenes kontroller og visste fra statistikken at området med leiekaserner øst for Bowery, som på slutten av det nittende århundre ble kalt både Jewtown og Lower East Side, var enda tettere befolket enn slummen i London. Det var verdens tettest befolkede område med 500 000 innbyggere per kvadratkilometer, det fantes 30 000 leiegårder med over en million innbyggere. På denne tida kom det 60 000 nye immigranter til byen hver måned. Smugene mellom leiekasernene fikk navn som «Bottle Alley», «Murder\'s Alley», «Bandits Roost», «Millins Alley», «Africa» (Broom Street) og midt i sentrum for elendigheten den beryktede «Mulberry Bend». Denne beryktede svingen på Mulberry Street ble jevnet med jorda og gjort om til en park i 1897, og fra folkemassene lød det et rungende «Hurra, Jacob Riis», og så spilte orkesteret, ifølge Buk-Swienty, tidas store slagere, «Sweet Rosie O\'Grady» og «Paradise Alley».

Politi-oppgjør

Politireporterne delte et kontor i 301 Mulberry Street vis-à-vis politihuset. Da Theodore Roosevelt ble politimester i 1895 begynte de sitt samarbeid. Det førte til oppgjør med korrupsjonen i politiet og nedleggelse av de beryktede politiherbergene. Riis skrev seinere om dette samarbeidet: «I to år var vi sammen hele dagen, og ofte også om natta, i det miljø jeg hadde brukt 20 år av mitt liv. Og disse to var de beste. Den gang var livet virkelig verd å leve.» Elendigheten var primært et uttrykk for boligforholdene, mente Riis. Leiegårdene genererte «ondskap». Det var de som skapte epidemier, kriminalitet, synd og alkoholisme. Enda verre var det at leiegårdene undergrov et alminnelig familieliv. Han så sitt budskap som et kristent anliggende. Det var boligspekulantene som skapte fattigdomsproblemet, en sterk sosial lovgivning måtte føre krig mot spekulantene. I boka kalles Riis en bedrevitende viktoriansk moralist som så sine egne dyder og verdier som de eneste riktige. Hans snerpete viktorianske blikk lukker seg for alt som har med prostitusjon å gjøre, til tross for at det foregikk på omtrent hvert hjørne i Lower East Side og var et av de sikreste kjennetegn på slum. Barn og kvinner framstiller han som uskyldige og rene.

Følelseslivet

Men det er Riis\' store fortjeneste at han i sin skildring av slummen og den bunnløse elendighet beskrev den fattige som et likeverdig menneske. Den fattige morens omsorg for sitt barn er like dyptfølt som den velstående mors. Den fattige utslitte dagarbeiders kjærlighet til sin hustru er like sterk som den velhavende mann som kan gi henne smykker og silkekjoler, hevdet Riis. Fattige og rike menneskers har det samme følelseslivet og den samme verdigheten. En av hans gripende historier skildrer en hustru og en sønn i en kummerlig leiegård som venter på at faren, en reingjøringsassistent ved jernbanen, skal komme hjem til middag etter arbeidstid. Mens Riis skildrer hvordan de to gleder seg til å høre hans skritt i trappa, beskriver han hvordan mannen var kjørt i hjel av S-toget på Second Avenue alt klokka 13 om formiddagen. Liket måtte rulles inn i et teppe for at det skulle henge sammen og ble lagt i et skur. Politiet ble alarmert, stasjonsmesteren visste om det, men ennå klokka 19 om ettermiddagen lå liket i skuret.

Hva med familien?

Jacob A. Riis kom til stedet og begynte å undersøke om familien til mannen var varslet. Det skulle togansvarlig Mr. Westmore på Third Avenue og 129. gate gjøre, fikk han vite av Mr. Teeb på Second Avenue og 127. gate. Riis dro dit. Mr. Westmore hadde skrevet sin rapport om ulykken til sin overordnede, og hadde ikke mer å si om saken. Riis spurte om ikke den forulykkedes familie skulle varsles, og fikk til svar: Det var ikke noe som betydde noe. Da sto journalisten fram i sin egen artikkel: «Ikke noe som betyr noe!» sa den indignerte journalisten. «Er du og alle her virkelig bare likeglade med at en mann er blitt drept i deres skinnegang?» «Ja, sånn forholder det seg. Jeg er likeglad, og det er pressen også for den saks skyld. Det kan du godt skrive for min skyld.» Artikkelen sluttet med at reporteren ga seg av sted får å gi beskjed til det fattigslige hjemmet som er rammet av ulykken, til hustruen og sønnen som lyttet etter mannens skritt i trappa. I dag er det først og fremst som fotograf Jacob A. Riis huskes. Boka «How the Other Half Lives» gjorde ham berømt. Tittelen spiller på at New York den gang ble ansett å bestå av to klasser: de rike og de fattige. Boka er et rapport til den rike halvdelen som hadde flyttet nordover på Manhattan og som ikke viste hvordan livet artet seg i slummen som bare lå noen steinkast borte. Han skaffet seg et kamera høsten 1887, og tok sitt første bilde av den beryktede Potter\'s Field, fattigkirkegården på Hart Island i Long Island Sound utenfor Bronx i januar 1888. Her ble likene til dem som ingen ville vedkjenne seg, eller som ikke hadde råd til å betale, stedt til hvile.

Utstråling

Da blitz-pulveret ble oppdaget tok han med seg kameraet under bruene, ned i kjellerne, inn i smugene inne i de overbefolkede leilighetene og før beboerne visste hva som skjedde gnistret det fra blitzen. Riis mente han var en dårlig fotograf, ettertida har en helt annen oppfatning. Det beste som kan sies om denne danske Riis-biografien er at den gjengir så mange av Riis\' bilder og at den forteller den fascinerende historien om hvordan negativene (glassplatene) til Riis ble reddet nærmest ved en tilfeldighet. Bildene fra slummen på Manhattan er auratiske i Walter Bejamins betydning av ordet, de har en unik utstråling. Det løfter seg en glorie rundt bildene som gir de avbildede menneskene en verdighet som står i skrikende kontrast til de elendige leveforholdene som omgir dem. Bildene er antinaturalistiske, de er overskridende, realistiske og humaniserende. I tillegg dokumenterer de at denne former for fattigdom er historie. I dag er «Bandit\'s Roost» en eksklusiv restaurant i den delvis gentrifiserte Lower East Side hvor det slurpes østers og tørr hvitvin.