Forteller ikke alt: Regissør Adam McKay og hovedrolleinnehaver Christian Bale under visning av den nye Cheney-filmen Vice på den 69. Berlinale International Film Festival. REUTERS/Fabrizio Bensch
Forteller ikke alt: Regissør Adam McKay og hovedrolleinnehaver Christian Bale under visning av den nye Cheney-filmen Vice på den 69. Berlinale International Film Festival. REUTERS/Fabrizio BenschVis mer

Vice:

Han blir en slags kombinasjon av Darth Vader og Machiavelli på speed

Vice kunne blitt en interessant film om Cheneys liv, men den bruker i stedet all tid på å male fanden på veggen

Meninger

USAs tidligere visepresident gjorde utvilsomt en rekke store blundere, og hadde usympatiske sider, men filmen Vice tegner et ytterst tvilsomt bilde av ham. Filmens skaper, Adam McKay, burde holdt seg til ren komedie.

Spaltist

Ove Vanebo

er jurist og tidligere formann i Fremskrittspartiets ungdom, og tidligere statssekretær for justisministeren.

Siste publiserte innlegg

«Er du enda mer mer hensynsløs enn du pleide å være?» spør Donald Rumsfeld i filmen Vice. Skuespilleren Christian Bales tolkning av den tidligere amerikanske visepresidenten Richard «Dick» Cheney smiler tilbake med en skeiv grimase.

I filmen har Adam McKay forsøkt en tilnærming som blander drama, komedie og mer tradisjonell biografi – som til sammen gir et brutalt bilde av Cheneys rolle i amerikansk politikk. Resultatet er en gjennomgående negativ skildring av visepresidentens karakter og gjerning. Han blir en slags kombinasjon av Darth Vader og Machiavelli på speed.

Begynnelsen av 2000-tallet ble sterkt preget av terrorangrepet 11. september 2001, Irak-krigen i 2003, og en amerikansk tilstedeværelse på den globale arenaen. En av arkitektene bak den amerikanske dominansen og utenrikspolitikken, var utvilsomt Cheney. Men politikken er mer underordnet i filmen.

Allerede i starten får vi se Cheney som en forfyllet, mindre begavet student, som kastes ut av Yale etter flere utskeielser. Etter mer manuelle yrker får han etter hvert en internstilling hos tidligere forsvarsminister Donald Rumsfeld, og klatrer systematisk i gradene gjennom kynisk taktspill.

Når Cheney får muligheten til å bli visepresidentkandidat under George W. Bush, stiller han krav som i praksis gir ham enorm makt og innflytelse. Makten bruker han til å berike ulik lobbyister – ikke minst sine tidligere kolleger i Halliburton. Politikk utformes av reklamefolk som kan kunsten å manipulere. Alle politikergjerninger skjer som et utslag av begjær etter mer makt og penger.

De få øyeblikkene hvor man får sympati for Cheney, er når han støtter sin lesbiske datter eller virker oppgitt over Bush. Men selv støtten til datteren stilles det spørsmål ved: Et sentralt punkt mot slutten av filmen, er at det spekuleres i om Cheney rådet sin andre datter, Liz, til å gå imot ekteskap for homofile for å vinne et valg. Noe som naturligvis medfører dyp splittelse i familien.

Et sentralt øyeblikk i filmen er når Cheney spør Rumsfeld om «Hva tror vi på?» Spørsmålet utløser en hysterisk latter fra Rumsfelds side, som knekker sammen av det han oppfatter som et spøkefullt spørsmål. Etter hvert småler Cheney med.

Her ligger også filmens store feilsteg: Den underslår totalt at Cheney faktisk hadde et klart ideologisk ståsted. Hans dyptgående konservative oppfatninger preget de fleste spørsmål han tok stilling til, og er antageligvis hovedårsaken til støtten til flere kriger. Men det skal vi komme tilbake til.

Det er ingen tvil om at Cheney var en taktiker og maktpolitiker. Men det fremstår som han valgte å bli republikaner etter å ha funnet ut at Rumsfeld var det. Cheneys politiske interesse oppstod imidlertid tidligere enn som så. Men Cheneys utvikling fra en relativt ung mann, via forsvarsministerstilling, og så rollen som visepresident, blir i liten grad berørt i filmen. Den fokuserer utelukkende på maktspill og kynisme.

I scenen der Cheney bestemmer seg for å stille som visepresident for Bush, stiller Cheney krav om at han i praksis vil være den som styrer USAs utenriks- og forsvarspolitikk, og oppfølgingen innenfor energisektoren. Det er imidlertid ingenting som tyder på at Cheney faktisk stilte slike krav. Hans makt vokste i kjølvannet av terrorangrepet 11. september.

Et sentralt poeng i filmen er at Cheney tror på «the unitary executive theory»: En juridisk teori eller konstruksjon som innebærer at makten i stor grad ligger på presidentens hånd, og at dette i praksis gir de styrende vidt eller nærmest uinnskrenket handlingsrom. I en scene er det høyesterettsdommer Scalia som introduserer Cheney for denne teorien.

I virkelighetens verden er dette en teori som ble utviklet først mye senere enn da Cheney visstnok tok til seg denne, og det er ingen som mener at den gir presidenten såpass stor makt som Cheney tilsynelatende oppfatter. Scalia presenteres som en tilhenger av teorien, men dette er langt fra den konstitusjonalismen Scalia trodde på – med klare begrensninger på statsmaktene.

Filmen viser en scene der Cheney gir fullmakter til å skyte ned sivile fly i forbindelse med terrorangrepet. En slik situasjon finnes det ikke dekning for å mene fant sted. Det er også tvilsomt om Cheney hadde en såpass stor innflytelse på Bush at han nær sagt alene overbeviste Bush om å invadere Irak. Den sentrale politikeren Michael Brown, som også var tidvis Cheney-kritisk, har forklart at Bush hørte vel så mye på Condoleezza Rice og stabssjef Andy Card vedrørende disse spørsmålene.

Cheneys kontakter med oljesektoren er også svært blåst opp. Det er ingen tvil om at Cheneys lederstilling i Halliburton gjorde ham positivt innstilt til bransjen. Man kan imidlertid neppe finne noe som underbygger at dette fikk ham til å støtte Irak-krigen, for å gi bl.a. Halliburton lukrative petroleumskontrakter.

I filmen gjøres det et stort poeng ut av Cheney fikk flere titalls millioner dollars i sluttpakke da han gikk over til politikken. På den annen side var det i den virkelige verden tale en langt mer sammensatt avtale, som også innebar opsjoner på aksjer og ulike bonusprogrammer som allerede var avtalt før han skulle slutte.

Sannheten er trolig at Cheneys ønske om invasjon av både Afghanistan og Irak var forankret i en neokonservativ ideologi, der USA står som garantist og pådriver for demokratiutviklingen i verden.

Cheney hadde en voldsom motstand mot totalitære bevegelser som kommunisme og islamisme. Han trodde genuint at USA ville klare å reformere Midtøsten, slik at flere stater ville oppleve demokratisk blomstring. På dette feltet var han sterkt inspirert av sin gamle professor H. Bradford Westerfields teorier innenfor utenrikspolitikk.

Vice underkommuniserer også dilemmaene når man står overfor terrortrusler. Selv om mange av Cheneys politiske tiltak ble katastrofale, som Irak-krigen, har også manglende handling en pris. Symptomatisk nok klarte ikke Barack Obama å legge ned terroristfengselet Guantánamo Bay, og han startet et droneprogram som har møtt en rekke prinsipielle motforestillinger.

Det trekkes mer subtile linjer fra Cheney til både Reagan og Trump, men Cheney står nærmere Reagen enn sistnevnte. I motsetning til Trump var Cheney langt mer prinsipiell og opptatt av deregulering også innenfor handel. Heller ikke i islamdebatten er Cheney enig med Trump: «Hele tanken om at vi på en eller annen måte bare kan si «ikke flere muslimer», bare forby en hel religion, går imot alt vi står for».

Selv om Cheney fremstilles som en kyniker som oppmuntrer datteren Liz til å gå imot ekteskap for homofile – til søsteren Marys store sorg –, har han neppe spilt noen stor rolle i hennes utspill. Liz har hele tiden støttet en tradisjonell forståelse av ekteskapet. Cheney har uttrykt at søsterne har vidt forskjellige synspunkter, og har forsøkt å tone ned hele disksujonen, fordi det oppfattes som en privat feide.

Cheney har på sin side vist støtte til homofiles rettigheter allerede i presidentvalgkampen i år 2000. «Jeg synes folk burde være frie til å inngå enhver form for sammenslutning de ønsker, ethvert arrangement de ønsker», sa han om likekjønnede ekteskap i 2009, før han tilføyde: «Frihet betyr frihet for alle».

Vice kunne blitt en interessant film om Cheneys liv, men den bruker i stedet all tid på å male fanden på veggen – ikke minst uttrykt ved at Christian Bale selv har sagt han brukte Satan som inspirasjon. Med en slik tilnærming bli analysen fullstendig fraværende. Vice ender opp med å bli like hjerteløs som den beskylder Cheney for å være.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.