NED I JORDA: Når etterkrigsgenerasjonen dør, mister nasjonen Norge også noe unikt.
Foto: Kirsten Margrethe Buzzi
NED I JORDA: Når etterkrigsgenerasjonen dør, mister nasjonen Norge også noe unikt. Foto: Kirsten Margrethe BuzziVis mer

Han døde med skitt under neglene

Kanskje tapte vi også noe da vi vant all den olja?

Meninger

Sist gang vi møttes var han i badeshorts. Med spring i steget spradet han rundt med never misfarga av ripsrensing. Arbeidsklypene hans gjorde alltid akademikerhendene mine til skamme. Enda bestefar var full av liv denne dovne seinsommerkvelden, var han i praksis allerede død.

Han levde på lånt tid, men vi diskuterte heller ripsen. Den var god i fjor. Seks måneder seinere er det slutt. Skihopperen, politimannen og gårdbrukeren - kreften tok ham til slutt. Mens jeg har vært opptatt med mislykka kjæresteforhold, lunken 80-kroners pils og dårlig 4G-dekning gikk renta på livslånet hans plutselig til værs. I morgentimene i dag kunne ikke kroppen lengre betale avdrag. Og det siste vi snakka om var rips.

«Bestefar er på vei til Jesus nå» skrev mamma på tekstmelding. Det er ingen ateister i skyttergrava, og kanskje heller ikke på venteværelset ved Lindrende enhet på Sørlandet Sykehus. Han lukta alltid søtt av svette, duften av å ha slitt seg til det en har, tenker jeg nå, og stirrer tomt ut i leiligheten mamma og pappa har kjøpt til meg i Oslo.

Det sies jo ofte at vi kommet langt som nasjon, men når jeg sammenlikner mine egne og min bestefars meritter, er jeg ikke så sikker. Jeg kan mye om engelsk indierock, Bukowski og Ipa-øl. Jeg har gått på universitet og reist verden rundt. Men jeg vet ikke en dritt om å bygge landet.

Jeg har ikke peiling på hvordan man snekrer et hus eller forsørger en familie på fem. Forskjellene på min bestefar og meg illustrerer den vanvittige reisa nasjonen Norge har gjort. Kanskje tapte vi også noe da vi vant all den olja?

Han sleit alltid med å holde taler til oss. Bestefar var så jysla stolt av familien sin, og selv om gråten kvalte ordene hans, sa tårene alt. Nå som kreften har kvalt ham, og bestefar skal senkes ned i den samme jorda han alltid hadde under fingerneglene, håper jeg han forsto hvor stolte vi var av ham. Og av alle de andre. De som sovna stille inn med skitt under neglene.

Se deg rundt - alt det du ser, det kan du takke dem for.