STOR DIKTER: Jeg bruker lang tid på hver roman, sier Mikhail Sjisjkin. «Venushår» kom i 2005. Nå er han akkurat ferdig med en ny roman. Foto: Lars Eivind Bones
STOR DIKTER: Jeg bruker lang tid på hver roman, sier Mikhail Sjisjkin. «Venushår» kom i 2005. Nå er han akkurat ferdig med en ny roman. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Han er den mest kritikerroste forfatteren i litteraturens høyborg

Mikhail Sjisjkin er størst i Russland akkurat nå.

||| (Dagbladet.no): Den russiske forfatteren Mikhail Sjisjkin (49) stiller de samme spørsmålene i hver eneste roman han skriver. Men han venter egentlig ikke å finne noe endelig svar.

- Spørsmålene dukker opp når vi som barn konfronteres med døden. Jeg husker jeg så en katt bli overkjørt. Etterpå lå den i gata, helt flatklemt og død. Spørsmålene meldte seg: Kommer også jeg til å dø? Og far og mor? Hver bok jeg skriver, springer ut av den samme undringen. Men jeg blir eldre og kommer opp med nye forsøk på svar for hver gang.

Greske soldater
I romanen «Venushår», som nylig er utgitt på norsk, springer Sjisjkin fra Xenofons beretning om perserkrigene det gamle Hellas til Russland i det 20. århundret. «Det helvetes tjuende århundrets,» som han kaller det.

- Xenofon reddet de soldatene som døde fra glemselen. Han førte dem til den evige sjø og viste hvordan man kan oppheve mennesker fra døden. Fordi han var forfatter. Jeg gjør noe av det samme. Min hovedperson i «Venushår» er den populære sangerinnen Bela, min fars favorittartist. Hun ble født i 1899 og døde først i år 2000. Hun etterlot seg ingen memoarer. Da hun levde, var folk redde for sin egen fortid. De forsøkte snarere å skjule seg for ikke å bli stolt til rette. Nå har jeg skrevet om henne og hennes tid, både som biograf og dikter. Jeg vet at hvis jeg møter henne en gang, vil hun si: «Jeg takker deg, Micha. Og jeg tilgir deg.»

Lys i mørket
Møtet med moras dagbøker fra ungdommen utløste «Venushår» i Sjisjkins fantasi. Hun ga dem til ham før hun døde av kreft i 1989.

- Da de ble skrevet, var hun en ungjente på 17- 18 år. Dette var på 1940- 1950-tallet, og jeg ventet å lese om frykt, arrestasjoner, straffeleire og så videre. Men jeg fant ikke noe slikt. Jeg møtte en ung, forventningsfull jente, på jakt etter kjærligheten. Jeg tenkte: Var hun helt bevisstløs? Så hun ikke hva som skjedde omkring henne? Like etter at jeg hadde lest den første gang, forsvant dagboka da sommerhuset vårt tok fyr og brente opp. Men den lot meg ikke være i fred, sier Sjisjkin.

- Jeg kom til at det ikke var dumhet og blindhet som ble uttrykt, men visdommen til den store makten bak det hele som stadig sender nye, unge jenter ned på jorda. Ordene til min mor var et stearinlys som blafrer i det store mørket. Slik vil det alltid være; som en påminnelse om at det fins behov for kjærlighet i verden, et håp som lyser opp våre liv som mennesker.

STØRST I RUSSLAND: Mikhail Sjisjkin. Foto: Lars Eivind Bones
STØRST I RUSSLAND: Mikhail Sjisjkin. Foto: Lars Eivind Bones Vis mer