||| (Dagbladet.no): Den russiske forfatteren Mikhail Sjisjkin (49) stiller de samme spørsmålene i hver eneste roman han skriver. Men han venter egentlig ikke å finne noe endelig svar.

- Spørsmålene dukker opp når vi som barn konfronteres med døden. Jeg husker jeg så en katt bli overkjørt. Etterpå lå den i gata, helt flatklemt og død. Spørsmålene meldte seg: Kommer også jeg til å dø? Og far og mor? Hver bok jeg skriver, springer ut av den samme undringen. Men jeg blir eldre og kommer opp med nye forsøk på svar for hver gang.

Greske soldater I romanen «Venushår», som nylig er utgitt på norsk, springer Sjisjkin fra Xenofons beretning om perserkrigene det gamle Hellas til Russland i det 20. århundret. «Det helvetes tjuende århundrets,» som han kaller det.

- Xenofon reddet de soldatene som døde fra glemselen. Han førte dem til den evige sjø og viste hvordan man kan oppheve mennesker fra døden. Fordi han var forfatter. Jeg gjør noe av det samme. Min hovedperson i «Venushår» er den populære sangerinnen Bela, min fars favorittartist. Hun ble født i 1899 og døde først i år 2000. Hun etterlot seg ingen memoarer. Da hun levde, var folk redde for sin egen fortid. De forsøkte snarere å skjule seg for ikke å bli stolt til rette. Nå har jeg skrevet om henne og hennes tid, både som biograf og dikter. Jeg vet at hvis jeg møter henne en gang, vil hun si: «Jeg takker deg, Micha. Og jeg tilgir deg.»