Han er den nye Nesbø

Jørn Lier Horst viser at han er blant landets aller fremste krimforfattere.

TOPPKRIM:  I fjor ble Jørn Lier Horst tildelt Rivertonprisen og Glassnøkkelen for «Jakthundene». Nå er han ute med ny krim. «Hulemannen» er minst like god, mener anmelderen. Foto. Nina Hansen / Dagbladet
TOPPKRIM: I fjor ble Jørn Lier Horst tildelt Rivertonprisen og Glassnøkkelen for «Jakthundene». Nå er han ute med ny krim. «Hulemannen» er minst like god, mener anmelderen. Foto. Nina Hansen / DagbladetVis mer

Les intervju med Jørn Lier Horst her.

ANMELDELSE: Kanskje er det provoserende for en krimforfatter å bli sammenlignet med Jo Nesbø, uansett hvilket utfall sammenligningen får. Det er en lettvint sammenligning som det er fristende å ty til. Derfor er den brukt mange ganger av anmelderne, men ytterst sjelden har den hatt noe for seg.

I Jørn Lier Horsts tilfelle har den det. Og det av flere årsaker.  

Hardt arbeid

For det første har Lier Horst, siden han debuterte i 2004, stort sett skrevet en kriminalroman i året. Alle har ikke vært like gode. Hans største svakheter har vært at det har vært litt for lettbeint rent språklig og at romanene har manglet den intense spenningen som kjennetegner for eksempel Nesbøs.

Han er den nye Nesbø

Men Lier Horst må være enhver forlagsredaktørs drøm, for han har skrevet ufortrødent videre og romanene har blitt stadig bedre. Med fjorårets utgivelse nådde han etter min mening for første gang Nesbøs nivå. «Jakthundene» hadde alt det som kjennetegner en krimsuksess: Den var smart, kjapp, tett og skummel. De språklige klisjeene var færre, plottet var bunnsolid og spenningsnivået i teksten mye høyere enn i de tidligere romanene.

Nøyaktig det samme kan sies om «Hulemannen». Den bekrefter at vi har å gjøre med en krimforfatter som nå har funnet sin form, og som vet å utnytte dens potensiale.

I «Hulemannen» har han til og med overskudd til å komme med små intertekstuelle referanser til sine kollegaer Thomas Enger og Leif GW Persson, og sikkert flere som jeg ikke har oppdaget.  

Forsvunne kvinner

Førstebetjent William Wisting ved Larvik politikammer kommer denne gangen på sporet av det som viser seg å bli en av de mest omfattende og makabre kriminalsakene i norsk historie. Det dreier seg om unge kvinner som har forsvunnet sporløst fra midten av 1980-tallet, og om en ameriansk seriemorder som har sine helt bestemte grunner til å dukke opp i Stavern.

Som i «Jakthundene» spiller Wistings journalistdatter Line en viktig birolle. Hun graver i en sak som viser seg å tangere farens etterforskning. Og som vanlig driver nysgjerrigheten henne så langt inn i begivenhetene at det hele begynner å bli skummelt.

Apropos det siste. Blant Lier Horsts mange kvaliteter er hans kjennskap til politiets etterforsningsmetoder den aller største. Han vet å utnytte dette i romanene sine, og i «Hulemannen» bidrar det til å styrke historiens troverdighet i en slik grad at den oppleves helt realistisk, selv om vi altså har å gjøre med en seriemorder.

Journalistdatter
Like god er ikke forfatteren når det gjelder skildringen av Lines journalistarbeid. Line er krimjournalist i VG. Hun blir hun satt til å skrive en større sak for VG Helg om en mann som har sittet død i sin egen stue i fire måneder. I beskrivelsen av Lines arbeid med artikkelen er teksten mer klisjéfylt og mye mindre presis enn den er i beskrivelsen av Wistings politiarbeid. Kanskje har det å gjøre med at forfatteren kan mer om det siste enn det første. Eller at denne anmelderen kan mer om det første enn det siste.

Ps. Med «Den nye Nesbø» mener jeg ikke å påstå at den ene nå fortrenger den andre. Lang ifra. Det er riktignok mange om beinet i norsk krim. Men det er godt med plass på toppen.