NY BOK: Jan Erik Vold har gjendiktet hele den samlede produksjonen til sin gode venn og kollega, Tomas Tranströmer, som er årets nobelprisvinner i litteratur.
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
NY BOK: Jan Erik Vold har gjendiktet hele den samlede produksjonen til sin gode venn og kollega, Tomas Tranströmer, som er årets nobelprisvinner i litteratur. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

- Han er en av mine helter

Jan Erik Vold har gjendiktet nobelprisvinneren.

(Dagbladet): Jan Erik Vold har ikke bare utgitt en egen diktsamling i høst, med tittelen «Store hvite bok å se».

På tampen av boksesongen har han ajourført sitt tidligere arbeid med gjendiktninger av årets svenske nobelprisvinner i litteratur, Tomas Tranströmer, til et fyldig bind som rommer hele verket, samtlige 15 bøker, inkludert haikudikt og prosa.

Men hvorfor må en svensk dikter oversettes til norsk?
- Hvorfor oversetter vi Strindberg? Eller Selma Lagerlöf? spør Vold, som siden 1965 har vært en venn av sin svenske kollega.

Bestselger
- Når norske lesere ikke engang leser norsk poesi, er det ingen grunn til å tro at de skal begynne å lese dikt på svensk. Man kan jo håpe at denne utgaven vil nå flere lesere enn Tranströmer ellers ville gjort. Boka er faktisk kommet i nytt opplag, allerede før den har nådd bokhandlerdisken. Det tyder på en viss interesse. Han er den mest oversatte poet på kloden, med 54 språk. Norsk var et av de siste.

I Sverige er Tranströmer den rene bestselger. Hans samlede verk kom i april, til dikterens 80 års dag. Boka har solgt i rundt 100 000 eksemplarer.

- Han er en av mine helter. En helt makeløs poet. En nøktern dikter, som eksploderer i vakre bilder. «Nu smyger solnedgangen som en räv över detta land.» Han tar inn hvordan det er i verden og får det ned på en formel. Snart er han dypt nede og ser det hele fra kjelleretasjen. Eller han vrir perspektivet og ser alt fra lyset.

En hyllest
- Du har noen slike bilder selv, for eksempel i den siste samlingen: «Daggryet/steg, som når/en/sardinboks/åpnes.»?
- Når jeg treffer ham, skal jeg spørre hva han synes om den sammenligningen.

- Har du selv vært påvirket av ham?
- Han debuterte i 1954. Allerede fra første samling var han et stort navn, helt spesiell. Han er den største i Sverige etter Gunnar Ekelöf. Jeg ble nok inspirert av ham, selv om vi er ganske forskjellige. I «Mor Godhjertas glade versjon. Ja» fra 1968 har jeg noen linjer som henviser direkte til hans univers: «Søndagsklokkekimingen falt over byen som sommerregn./De som sov våknet ikke, fikk bare drømmen dirigert/retning grønt. De som var våkne, tenkte på vår, vekst,/beite for alle, lysene var kyrnes venn...» Men han er mer kresen. Mer kontrollert. Tuktet. Han er jo også pianist, men som poet er han mer John Lewis enn Art Tatum, for å si det slik.

Ord og språk
For den som ikke er fortrolig med jazzhistorien, skal det tilføyes at Lewis var en stillfarende, lyrisk musiker, med delikate improvisasjoner som kunne nærme seg stillheten. Tatum var ekplosiv, en pianist som uttrykte seg gjennom kaskader av toner over hele brettet. Vold slår opp i Tranströmers bok og leser:

- Diktet heter «Fra mars -79»: «Lei av alle som kommer med ord, ord men intet språk/reiste jeg til den snødekte øya./Det ville har ingen ord./De uskrevne sidene brer seg utover i alle retninger!/Jeg støter på sporene av rådyrklover i snøen./Språk men ingen ord.» Han har en hang til det korte formatet. Han har alltid vært en from mann. Stillfarende, som Tarjei Vesaas. En sjaman. Diktene er mørke, men han er lys til sinns. Han kunne gjerne vært prest, sier Vold og blar i boka.

- Hør på dette. Bedre blir det ikke:

Tre svarte eiker opp av snøen.
Så digre, men fingerferdige.
Ut av deres veldige flasker
Skal grønnfargen skumme i vår.