Hedret i 1979: Komponisten Harald Sæverud mottar Norsk kulturråds ærespris av Arne Nordheim. Foto: Erik Thorberg / NTB / SCANPIX
Hedret i 1979: Komponisten Harald Sæverud mottar Norsk kulturråds ærespris av Arne Nordheim. Foto: Erik Thorberg / NTB / SCANPIXVis mer

Han er en av Norges fremste. Men Harald Sæveruds symfonier spilles knapt lenger

Norsk musikkarv ute i kulden.

Kommentar

En av de største kulturbragder i det forrige århundre fant sted på Det Norske Teatret i 1947. Teatersjef Hans Jacob Nilsen satte opp en anti-romantisk versjon av Ibsens «Peer Gynt» på nynorsk. Stor oppstandelse, men det ble en kunstnerisk seier det fortsatt snakkes om. Griegs musikk passet ikke i konseptet, istedet var det den 50-årige Harald Sæverud (1897-1992) som laget nye og geniale toner til nasjonal-eposet. Mannen fra Siljustøl etablerte seg som en av Norges fremste tonekunstnere. I dag er det stille rundt denne komponisten. Hva skjedde?

«Kjempeviseslåtten» er en sterk musikalsk manifestasjon på motstandskampen under krigen og er en hit både i klaver- og orkesterversjon. Krigssymfoniene skrevet i perioden 1941-45: nr 5 «Quasi una fantasia», nr 6 «Sinfonia Dolorosa» og nr 7 «Salme» er blant Sæveruds aller beste verk, men spilles knapt lenger.

Musikkhistorien er aldri ferdigskrevet fordi smak og preferanser endres hele tiden. Sæverud er ikke så lett å sette i bås, er han modernist, konservativ eller noe annet? Dagens teknologi for å lage musikk i alle sjangre har lav terskel for å skape «kunst», og distribusjonskraften er enorm. Dette gjør at middelmådig musikk tar altfor stor plass i media.

Det er en svakhet for norsk musikkliv at samtlige symfoniorkestre har utenlandsk sjefsdirigent. Disse maestroene er faglig dyktige nok, men deres primære agenda er å fremheve seg selv og sitt eget orkester. Andre norske aktører må forstå at de har et ansvar for å holde norsk musikkarv i god forfatning.

Harald Sæverud er definitivt en av Norges fremste symfonikere gjennom tidene med sine 9 symfonier. Hvorfor ønsker ikke norske orkestre å spille denne musikken lenger? Det handler ihvertfall ikke om kvalitet eller publikumsappell. Da jeg for noen år siden dirigerte et av Russlands fremste symfoniorkestre i storbyen Ekaterinburg, stod Sæveruds Symfoni nr 6 «Sinfonia Dolorosa» på programmet. Verket er laget til minne om ofrene etter Gestapos ugjerninger i Telavåg i 1942 der en hel bygd ble kollektivt avstraffet.

Sæveruds emosjonelle og dramatiske budskap ble forstått til fulle i byen der konserthuset ligger like ved stedet der tsarfamilien ble myrdet i 1918. «Dette er musikk like god som Sibelius, meislet ut med kraft og forstand av en nordisk sjel og bror. Sæverud vil vi gjerne høre igjen.» Problemet er at svært få i dag bryr seg med å formidle denne musikken.

Komponisten fra Bergen var utvilsomt eksentrisk og kunne irritere en stein. I 1927 brøt det ut slåsskamp i Universitetets Aula da tilhengere og motstandere av Sæverud barket sammen. Det burde være et kvalitetsstempel når en klassisk komponist kan skape så sterke emosjoner.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook