SKRUPLER?I «Mørke grener» problematiserer Nikolaj Frobenius nok en gang den selvbiografiske romanen. Men burde han ikke også da ha skrupler når han skriver romanbiografier? Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.
SKRUPLER?I «Mørke grener» problematiserer Nikolaj Frobenius nok en gang den selvbiografiske romanen. Men burde han ikke også da ha skrupler når han skriver romanbiografier? Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.Vis mer

Han er en så proff spenningssnekker at de flest krimforfattere burde misunne ham

Nygotisk grøsser fra Nikolaj Frobenius.

ANMELDELSE: «Er det mulig å tro på en som skriver om seg selv?» spør forfatteren Jo Udderman i denne boka. Et høyst aktuelt og gjennomdebattert spørsmål, som Nikolaj Frobenius har problematisert i sin løgnaktige selvbiografi  «Teori og praksis» (2004). Der var vel svaret nei.

Det er det også i «Mørke grener», der Frobenius har en så creepy vri på problematikken at de fleste krimforfattere burde misunne ham.

Antatt død
Jo Udderman er en tilsynelatende tilfreds mann. Han er samboer med barndomskjæresten Agnethe, som han har en liten datter med. Han har nettopp gitt ut sin gjennombruddsroman «Krittet». Den handler om barn med svarte sjeler, og er bygget på autentiske barndomsopplevelser.

Udderman skriver blant annet om den underlige barndomsvennen Georg, som han antar er død. Etter et tv-program, der Udderman snakker om boka og barndommen, begynner uforklarlige ting å skje. Datterens barbiedukke blir halshugd. Det er døde dyr utenfor døra. Datteren møter en snill hvithåret mann... 

  Nygotisk grøss
Nikolaj Frobenius har siden gjennombruddsromanen «Latours katalog» (1996), ikke lagt skjul på sin sterke inspirasjon fra attenhundretallslitteraturens mørkere sider; nygotisk grøss og dobbeltgjengermotivet. Det er åpenbart også i denne boka, der Edgar Allan Poe eksplisitt nevnes.

Han er en så proff spenningssnekker at de flest krimforfattere burde misunne ham

Poe var en sentral skikkelse i «Jeg skal vise dere frykten» (2009), der den fiktive handlingen blir virkelig. I årets roman er det på mange måter motsatt. Hva skjer når du lager romaner av virkeligheten? Har du rett egentlig til å bruke andre mennesker i din egen diktning?  

Vær varsom
Frobenius er forsåvidt ingen stor tenker, men han er en uhyre proff og elegant forfatter — og spenningssnekker. Til tross for at det hele begynner så idyllisk og tilforlatelig, har han et språk som gjør at vi raskt skjønner at her går det galt. Etter hvert vikles Udderman inn i et marerittaktig nett som involverer utroskap, og et bestialsk mord. Han forsøker forgjeves å overbevise omverdenen om at det finnes en mann der ute som vil mistenkeliggjøre ham. Etter hvert tror Udderman knapt seg selv, og selv vi lesere begynner å tvile.        

Moralen? Vær varsom med å dikte rundt andre menneskers liv. De kan komme til å hevne seg. Om de lever da. Men hva om romanfigurene er døde?

Også det er en høyst aktuell debatt, nå sist i forbindelse med Dag Solstads siste roman. Frobenius' mest kjente bøker er nettopp romanbiografier, der han har diktet videre på avdøde diktere som de Sade og Poe. Her har forfatteren selv tilsynelatende ingen skrupler. Hva om de en dag tok hevn over stakkars Frobenius?