DOBBELTBOK: Niels Christian Moe-Repstad ble lam fra livet og ned etter en stupeulykke under russetiden. Her fra lanseringen av sin nyeste bok, dobbeltboka «Teori om det eneste», på Parkteatret i Oslo. Foto: Benjamin A. Ward / Dagbladet
DOBBELTBOK: Niels Christian Moe-Repstad ble lam fra livet og ned etter en stupeulykke under russetiden. Her fra lanseringen av sin nyeste bok, dobbeltboka «Teori om det eneste», på Parkteatret i Oslo. Foto: Benjamin A. Ward / DagbladetVis mer

Han er en særegen og glitrende poet

Nils Christian Moe-Repstad staker ut en ny kurs i et sterkt forfatterskap.

ANMELDELSE: «Det er sånn med de beste diktene at de kommer fra andres landskap.»

Dette slår han fast, Nils Christian Moe-Repstad, i sin todelte bok av året, «Teori om det eneste».

Gjennom hele forfatterskapet har Moe-Repstad arbeidet bevisst opp mot verdenslitteraturens ypperste verker og forfattere, han har bokset og slåss med de helt store.

Nullpunktet
Poesien hans kan gjerne beskrives som klinisk og konsentrert. Diktene beveger seg inn mot noe renskårent, nedskårent, alltid med en viss fare for å kollapse i nullpunktet han skriver om fra starten av forfatterskapet.

Til tross for det teoretiske anslaget og det til tider arkaiske språket, er det noe akutt som skinner gjennom den selvbeherskede poetens linjer. Moe-Repstads poesi passer kanskje ikke for alle, men til poetens forsvar får jeg sitere Erling Borgen: En allemannsvenn er en ingenmannsvenn.

Todelt bok
Årets bok er delt i to. I første del er diktene korthugde og fragmentariske: Her ligger kropp, natur og språk dissekert utover sidene:

kalkbrudd
geologisk
informasjon
i nakkepartiet
nervebrudd
i det myke
materialet
nærmere lungene
nærmere språket

Moe-Repstads sammenstillinger og sammenlikninger er effektive når det kommer til å beskrive tid og forgjengelighet. Naturens langsomme erosjon får samme tempo som kroppens raske forfall. Det er en sykdomshistorie her, som samler kropp, natur og språk i samme univers: Grammatikken trer frem fra skogbunnen, hjertets vener faller sammen som elvemunninger, og broderte boksider er lukket med sutur.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gravkammer
Kanskje har vi her et norsk motsvar til en av de mest særegne poetene på verdenskartet, tsjekkiske Miroslav Holub. Hos Holub får immunologisk fagterminologi en sentral plass i poesien. Hos Moe-Repstad kan det høres slik ut når han kaster blikket ned i Tutankhamons grav:

Han er en særegen og glitrende poet

Forbannelsen: lord Carnavon
døden i alveolene
langsomt
i stein, nubisk
i vev, nekrotisk

Andre bok i «Teori om det eneste» markerer et brudd i forfatterskapet. Det er en selvbiografisk fortelling full av litterære digresjoner og medisinske referanser. Teksten er både sår og fandenivoldsk, skrevet med stort emosjonelt trykk. Kanskje har Moe-Repstad hatt godt av et frislipp fra sin ellers så beherskede diktform, for i dette verket kommer leseren tettere på den skrivende enn noen gang.

Livstruende
For min egen del er dette også med å klarne opp noen av diktene hans. Før har jeg, i noen tilfeller, opplevd dem som litt dunkle og vanskelig å få grep om. Det fortellende diktet i bok 2 gir bok 1 ny kontekst. Forfatterens kropp er lammet, og han opplever det å skrive som utmattende på grensen til det livstruende.

stålet er ennå blankt: det fikserer nakken
med 8 skruer og 2 plater
og fester kraniet så det ikke skal synke ned
mellom kragebeina og ryggsøylen og forsvinne  

Ambisiøs poet
Moe-Repstads dikt inviterer til langsom lesning, og han legger lista høyt.

Takk for det. Diktene er politiske og personlige, går høyt og lavt, de er følsomme og hevngjerrige, rabiate og dannede. Med tanke på den betydelige poetiske reisen Moe-Repstad har gjort siden debuten «Nå» i 1996, gjør følgende linjer sterkt inntrykk.

jeg er dødens bastardbror
jeg er oksygen og oblat
jeg er blodtrykk og Bergman
jeg er guds kinnbein og kjevebein
og et skranglende kor av teorier som aldri har kunnet forklare kroppen
før den ble borte

«Teori om det eneste» staker ut en ny kurs for en ambisiøs poet som har produsert noe særegent i norsk litteratur.