Han er fortsatt viktig

Til tross for at Mahatma Gandhi (1869-1948) er kjent som Indias landsfader, er han ikke elsket av alle sine landsmenn. Selv om det er over seksti år siden hans død, blir han og hans ettermæle fortsatt utsatt for angrep i indisk presse. Han er spesielt mislikt av to grupper indere; høyreorienterte hinduer, som mener han og hans etterfølgere skulle ha tvunget Indias muslimer til underkastelse istedenfor å gi dem like rettigheter som samfunnsborgere; og venstreorienterte marxister, som mener hans forkynnelse om ikke-vold har svekket massenes evne til væpnet revolusjon, og på den måten befestet den kapitalistiske klassens dominans.

Den dagen India fikk sin selvstendighet, 15. august 1947, var Gandhi i Calcutta for å drive fredsmekling mellom hinduer og muslimer. Da de nye statsrådene fra Bengal-regjeringen oppsøkte ham for å få sin velsignelse, sa Gandhi til dem at de var satt på prøve av det britiske regime – men dette var peanuts. Den virkelige prøve var nå: «Så fall ikke for rikdommens fristelser…. Dere er her for å tjene landsbyene og de fattige».

Å påstå at indiske politikere siden den gang har sviktet Gandhis råd vil være en grov underdrivelse. Det første sviket var mot landsbyene og de fattige. Jordbruk og håndverksfag ble forsømmet, og mer smertelig skjedde det samme med grunnskoleutdanning. Fra 70-tallet begynte politikere å misbruke sin makt for å berike seg selv og sine familier. En global undersøkelse utført av Gallup i 2004 viste at 91% av de spurte svarte at deres folkevalgte representanter var uærlige.

Hva er igjen av Gandhi og gandhisme i dagens India? Før jeg besvarer det spørsmålet, vil jeg bemerke at akkurat som Buddha ble Gandhi født i India, men uten å tilhøre dette landet alene. Akkurat som Buddha fant sine mest trofaste tilhengere andre steder, har arven etter Gandhi på beundringsverdig vis blitt videreført av Dr. Martin Luther King, erkebiskop Desmond Tutu, Dalai Lama og Aung San Suu Kyi. Det er en skam at Mahatma Gandhi aldri ble tildelt Nobels fredspris; en skam som tydeligvis er nærfølt av Nobelkomiteen, som siden har gitt den til de fire ovennevnte «gandhere».

Innenfor India har det vokst fram en gandhistisk tradisjon utenfor politikken. Det er en livskraftig miljøbevegelse som har demonstrert mot den industrielle utviklingens utskeielser, og arbeidet for å fremme fornybar energi og småskala vanningssystemer. Den gandhistiske innflytelse er også tydelig i feministiske og menneskerettighetsbevegelser, der de samvirker med strømninger som henter inspirasjon fra andre og mer tradisjonelt venstreorienterte politiske tradisjoner. Inspirert av Gandhi, forlater mange leger og lærere sine hjem i byene for å drive klinikker og skoler på landsbygden. Og minst en håndfull av Indias mange millionærer gir bort store summer for å fremme grunnskoleutdanning og større politisk åpenhet.

Hva er igjen av Gandhi og gandhisme i verden i dag? Seksti år etter hans død er deler av hans skrifter rett og slett irrelevante. For eksempel vil hans ideer om mat (dietten hans besto av nøtter, frukt og kokte grønnsaker) og sex (han påla sølibat for alle sine tilhengere) neppe vinne aksept hos de fleste mennesker. Men det er minst fire områder der Gandhis ideer fortsatt er interessante og viktige. Det første er miljøet. Veksten i både Kina og India har lenge undertrykket et sentralt gandhistisk spørsmål: Hvor mye skal en person forbruke? Så lenge vesten hadde monopol på den moderne livsstil ble spørsmålet aldri stilt. Allerede i 1928 advarte Gandhi: «Gud forby at India noensinne vil ta etter Vestens form for industrialisering…Hvis en nasjon med 300 millioner innbyggere skulle begi seg ut på liknende økonomisk utnyttelser [som i vesten] ville verden blitt ribbet for ressurser.»

Det andre område er tro. Gandhi var fortrolig med både sekularister som så fram til Guds begravelse, og med monoteister som insisterte på at deres gud var den eneste sanne Gud. Han mente at ingen religion har monopol på sannheten. Han argumenterte for at enhver skal akseptere den tro en er født inn i, men at en alltid bør forsøke å tolke den på en mest mulig vidsynt og ikke-voldelig måte. Og han oppmuntret aktivt vennskap mellom religionene. Hans bestevenn var en kristen prest, C.F. Andrews. I sin ashram holdt han daglige bønnemøter der tekster fra ulike religioner ble lest eller sunget. På den tida fremsto han som eksentrisk; ved nærmere ettertanke var han forut for sin tid. I en verden sønderrevet av religiøse misforståelser bidro han til å oppøve gjensidig respekt og anerkjennelse.

Det tredje område er den ikke-voldelige bevegelse. En studie av rundt seksti overganger til demokratisk styre siden andre verdenskrig, gjennomført av tenketanken Freedom House, viser at «oftere enn hva man skulle tro er den dominerende endringskraften en bred, ikke-voldelig sivil motstand som bruker virkemidler som boikott, masseprotester, blokader, streik, og sivil ulydighet for å delegitimere autoritære makthavere og bryte ned deres støtte, inkludert lojaliteten hos deres væpnede forsvarere».

Det fjerde område er den offentlige sfære. I sin «Reflections on Gandhi», skriver George Orwell: «Anerkjent bare som politiker, og sammenliknet med de øvrige ledende politiske skikkelsene i vår tid – hvilken ren duft har han klart å etterlate!» I ei tid preget av terror kan politikere neppe leve så åpent og fritt som Gandhi. Det var ingen sikkerhetsvakter utenfor hans ashram; besøkende av enhver tro og nasjonalitet kunne komme og gå som de ville. Han forhåndsannonserte alltid sine sivil ulydighetsaksjoner. Hans sosiale eksperimenter ble likevel omhyggelig dissekert i avisene, og kritikernes kommentarer ble plassert ved siden av hans egne.

Gandhi var hindu, men hans hinduisme var udogmatisk. Han kjempet mot urettferdighet, men uten å demonisere sine motstandere. At ekstremister til høyre og venstre, etter seksti år, fortsatt har behov for å sverte ham, er i seg selv en betydelig anerkjennelse av relevansen av hans tanker. På en noe annen måte kommer hans betydning også til uttrykk gjennom behovet for den gjennomsnittlige politiker til å bekranse portretter av Gandhi, selv om deres gjerninger ofte går på tvers av idealene til mannen de hevder å hedre.

Gandhi var en profet med sans for humor. På et offisielt besøk i London i 1931, møtte han en britisk monark. Da han kom ut fra Buckingham Palace spurte en reporter om ikke han frøs, bare iført sine lendekleder. Gandhi svarte: «Kongen var ikledd nok for oss begge». I en annen versjon blir Gandhi sitert på å ha sagt: «The King wears plus-fours (nikkers, overs. anm.); I wear minus-fours». I slike misbilligende vitser ligger mye – stadig utholdende – visdom. •Ramachandra Guha er forfatter av «India after Gandhi: The History of the World’s Largest Democracy». Han innehar årets Arne Næss gjesteprofessorat ved Senter for Utvikling og Miljø, UiO og skal snakke om «The Beauty of the Compromise» på Arne Næss-symposiet på Nobelinstituttet i morgen 29 august.