MAKELØS: Ole Robert Sunde har knapt sin like i norsk samtidslitteratur. Bør man forlange enda mer av ham? Foto: LARS EIVIND BONES
MAKELØS: Ole Robert Sunde har knapt sin like i norsk samtidslitteratur. Bør man forlange enda mer av ham? Foto: LARS EIVIND BONESVis mer

Han er helt unik i norsk litteratur

Bør vi kunne forlange mer av Ole Robert Sunde?

||| BOK: Åh, hvilken bedagelig glede: Å sykle med Ole Robert Sunde.

Ut fra portrommet et sted ved Bislett, ned Theresegate mens vinden tar tak i jakkeskjøtene, forfatteren høyreist på sin skranglete doning, blikket hans på byen, i en noe modifisert hastighet i forhold til vanlig, men fortsatt med den kombinasjonen av aristokratisk verdighet og kompromissløs fordypelse i det likegyldige som bare flanøren gjør krav på: «Bussen gled forbi meg, så stille at jeg kunne høre suset fra den, eller som gjennomsiktige slanger, uten øyne, eller øyne, eller med øyne som kan se i mørket; forstørrete, stivt stirrende, for å se etter bytte; en bil bak meg tok av til venstre, opp en kort grusvei, bussen hadde stoppet ved en fotgjengerovergang; lyset fra trafikklyset skinte som om noen hadde vasket trafikklysglasset.»

Selvets teknologier
Denne sykkelturen strekker seg over tjue sider og fire (av totalt 29) korte tekster i Sundes nye bok.

«Selvomsorg» tar opp tråden fra prosasamlingene «All verdens småting» (1996) og «Løsøre» (2003). I alle de tre bøkene praktiserer Sunde en slags manisk versjon av klassisk essayistikk, hvor tilfeldige detaljerfaringer fra hverdagen setter i gang svimlende assosiasjonsritt.

Utgangspunktet er tingene vi omgir oss med - eller kanskje snarere det vage grenselandet mellom oss selv og verden. Felles for hverdagsgjenstandene Sunde skriver om er nemlig at de er så selvfølgelige for oss at vi for lengst har glemt at de er teknologi: Sykkelen, lesebrillene, skoene, brødkniven, de blanke klaffene på et blåseinstrument - alt dette er jo i realiteten kyborgaktige forlengelser av menneskekroppen, små hverdagsmaskiner vi bruker til å forandre omgivelsene og oss selv.

Dermed har gjenstandene også samme funksjonen som Sundes egen prosa, i denne boka: de forstørrer, forstyrrer, forvrir og forflytter verden, sånn at virkeligheten kommer til syne for oss på nye måter. «Jeg ser etter andre ting når jeg sykler enn når jeg går», som det heter i boka.

Bilder av verden
De som syns dette høres krevende ut, trenger egentlig ikke å bekymre seg. På klaffeteksten til omslaget beskriver Gyldendal Ole Robert Sunde som «en av de mest estetisk ytterliggående stemmene i norsk samtidslitteratur». Jeg er redd sånne beskrivelser stenger veien til et forfatterskap som egentlig - og i positiv forstand - er mindre sært enn de fleste skal ha det til. Det er tross alt ikke bare avantgardister som blir distrahert av rare assosiasjoner innimellom. Men det er de færreste som skriver så godt om dem som Ole Robert Sunde gjør.

Det betyr ikke at teksten alltid er lett tilgjengelig. Denne boken er på sitt mest irriterende når tittelens «Selvomsorg» blir synonymt med «selvforsvar»; når alle petitessene blir et middel til å stenge seg inne, holde den store verden ute.

Til gjengjeld er teksten helt fantastisk de gangene den store verden bryter gjennom, og flommer inn i skriften med en voldsom og overraskende kraft.

Barndom
Dette skjer gjerne når teksten berører erfaringer fra barndommen, eller tar for seg opplevelser av sorg eller brutalitet. Men framfor alt når den åpner seg mot historien, enten det handler om Napoleons felttog eller syklende ordonnanser under første verdenskrig. Det er en fullstendig forbløffende sekvens i en av tekstene her hvor Sunde sitter og kikker på skoen sin, og derfra ruller opp hele verdenshistorien i små glimt: fra huleboernes skinnfeller via Sokrates' sandaler til Nansens barske beksømstøvler.

Passasjer som denne får meg til å drømme om den store norske boka som aldri vil bli skrevet: Et digert episk drog av en historisk roman fra Ole Robert Sundes hånd, proppfull både av den store og den lille verden, og av lysende og skremmende og fremmede og nærværende bilder - slik bare denne forfatteren kan skrive dem.

Han er helt unik i norsk litteratur