Effektiv skoledrift: Ingen andre kommuner i Vest-Agder bruker mindre på barna. Bare ti kommuner i hele landet bruker mindre. De kaller det effektiv skoledrift, skriver Anne Grønsund. Foto: Privat.
Effektiv skoledrift: Ingen andre kommuner i Vest-Agder bruker mindre på barna. Bare ti kommuner i hele landet bruker mindre. De kaller det effektiv skoledrift, skriver Anne Grønsund. Foto: Privat.Vis mer

Han er ikke en dårlig lærer. Han har bare for mange elever

Hadde vi tatt barn på alvor, hadde vi aldri satt dem i klasser på nærmere 30 elever i falleferdige, utdaterte, små bygg med stensiler som læringsverktøy.

Meninger

Når barna våre starter på skolen, blir vi foreldre fortalt at det er viktig å fremsnakke skolen. Det øker deres mulighet til å gjøre skolen til en god læringsarena. Og jeg vil gjerne det, fremsnakke skolen. For jeg vet at i skolen jobber det dyktige, engasjerte lærere som forsøker å kompensere for kommunens manglende vilje til å gi barn et godt læringsmiljø.

I min datters klasse er de 27 elever. Det er ikke en enestående klasse i Mandal kommune. På flere barneskoler er klassene så store. De to femteklassene på min datters trinn er så store at de kommer til å ha samme klasserom hele barneskolen. Det er ingen andre klasserom som er store nok, det er heller ikke nok klasserom til å dele klassene slik at de blir tre klasser.

Skolen ble ikke bygget for så store eller mange klasser. Det er bare store klasser av én grunn, og det er det faktum at det er billigere. Det rare er at argumentasjonen på et tidspunkt ble snudd på hodet. Hvorfor må ikke politikere svare på og dokumentere hvorfor store klasser er bra for elever? I stedet forteller de meg hvorfor det ikke er skadelig. Og hva forteller jeg min datter, når hun forteller om alt som foregår som ingen lærer fanger opp fordi det bare ikke er tid? «Snakk med en lærer», sier jeg. «Han har ikke tid», sier hun. Og det er helt rett. Det er ingen dårlig lærer. Det er bare en lærer med for mange elever.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det er billigere. 800 000 kr var valgflesket de kastet etter oss. 800 000 til tidlig innsats. Fordelt på fire barneskoler og tre kommunale barnehager. Gjør regnestykket selv. Mandal kommune bruker 74 764 kr per elev. Ingen andre kommuner i Vest-Agder bruker mindre på barna. Bare ti kommuner i hele landet bruker mindre. De kaller det effektiv skoledrift.

Ingen av Mandal sine skoler er store nok. Vi er enige om at det trengs en skole til. Flertallet av skolene er ikke i særlig god forfatning heller. Det er gamle bygg. Men politikerne har klart å overtale oss foreldre om at når skolene er for små så er brakker en god løsning. Og de er jo det. De kommer med klasserom som er store nok, de har godt ventilasjonsanlegg og doene er rene og pene. Brakkene er bedre enn skolene. Men de settes opp midt i skolegården og gjør skolegården mindre og ofte mer uoversiktlig. Det er midlertidig, blir elevene fortalt. Det er jo bare tull. Ingen skole er vedtatt bygget og elevtallene blir ikke mindre. Men det er billigere slik. Det er mye billigere å investere i signalbygg som kan ha sin egen inntjening enn å bygge en skole som gir barna rom for læring og kreativitet.

På barneskolen finnes det en helsesøster. Av og til. Men som en elev sa: «Du må bestemme deg i god tid hvilke dag du kan tillate deg å ha det vondt på, for det er ikke så ofte hun er der». Unger planlegger ikke et besøk til helsesøstera slik vi voksne planlegger et besøk til fastlegen. Når det er skikkelig kjipt hjemme eller de opplever noe ordentlig leit på skolen, trenger de noen å snakke med. Da hjelper det ikke at det henger en lapp på døra «Tilstede tirsdag mellom 12-14». Jeg har snakka med mange unger om hva som skal til for at de tør å snakke med en voksen om hva som er vondt og leit for dem. «Vi må jo kjenne dem litt, det er ikke så lett å snakke med noen du så vidt har sett én gang». Ungene våre trenger flere voksne i skolen. De trenger en mer tilgjengelig helsesøster, men de trenger også tilgjengelige miljøterapeuter. Sånne som bare «er med» ungene. Som har tid til å spørre «hvordan har du det», som har tid til å lytte, som forebygger mobbing og fremmer inkludering.

Det finnes en ungdomsklubb i Mandal. Den er avspist med en 80 prosent stilling, gjemt bort i et kjellerom. Den kunne ha rommet så mye positivt, kreative ungdommer, et sted å «henge». Et sted å være sammen. Det kunne vært kommunens forebyggende arena mot kriminalitet, rus og ekskludering. Den kunne vært det viktigste stedet for mangfold og deltagelse for ungdom i Mandal. Men jeg vet hvorfor det ikke er slik. Det ville kostet innsats, vilje og penger. En kommunal dugnad på tvers av enheter og budsjetter. Det er det ikke verdt. Eller burde ungdommene være verdt det?

Barn har rett til medvirkning, til å si sin mening, til å bli hørt og å bli tatt på alvor. Likevel er det forbausende sjeldent de blir tatt på alvor i de sakene som virkelig angår dem. Hadde vi tatt dem på alvor, hadde vi aldri satt dem i klasser på nærmere 30 elever i falleferdige, utdaterte, små bygg med stensiler som læringsverktøy. Vi hadde bygget skoler som vi bygger kulturhus og rekruttert lærere som vi rekrutterer næringssjefer, konsulenter og jurister. Vi hadde prioritert barn og unges oppvekst med mer enn smålige 800 000. Vi hadde gitt ungene skolegårder med lekeapparat slik at de fikk bruke alle sansene sine i kreativ lek, i stedet for skolegårder med brakker. Når ungene trengte noen å snakke med, så var skolehelsetjenesten alltid åpen og det fantes en voksen de kjente og stolte på som hjalp ungene til å skape gode skolemiljøer. Det hadde vært et ungdomshus som huset det ungene ønsket av aktiviteter, med voksne som tilrettela og som hadde tid.

Summen av dette ville sikkert ha gjort at færre ble mobbet, færre strevde med psykiske vansker, flere lærte mer, flere syntes det var gøy å lære. Summen ville vært barn og unge som opplevde at de ble verdsatt. Ordentlig. Ikke bare i taler.

Hvis jeg var ordfører, ville jeg gjort noe med de prioriteringene. Jeg ville sørget for at det ikke bare var snakk og tomme ord. Men at hver dag gikk unger på skolen og erfarte på alle måter at her, her betyr barn noe. I denne kommunen er jeg viktig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook