Travis Scott, her sammen med Kylie Jenner, som nylig har født hans datter, Stormi. Foto: Amy Sussman/WWD/REX/Shutterstock
Travis Scott, her sammen med Kylie Jenner, som nylig har født hans datter, Stormi. Foto: Amy Sussman/WWD/REX/ShutterstockVis mer

UKAS VERS: Travis Scott - CLOSE

Han er på byen med gjengen, han røyker en joint, er på vei «opp» og føler seg suveren

Travis Scott rapper om rusen som demper presset, og om rusen som presser deg flat.

«Standing on the stage like Axl Rose / If you can see my eyes then you’re way too close», syngerapper Swae Lee på «Rock N Roll Hall Of Fame» fra «SR3MM», det nye trippelalbumet til Rae Sremmurd. Linjene har stadig dukket opp i tankene mine den siste uka. Når man går på konsert, er det jo nettopp for å kunne komme nær artisten. Hvis du ikke kan se øynene hans, er du egentlig for langt unna. Men skal man tro Swae Lee, kan vi knapt nok komme langt nok vekk.

Det å lytte til musikk er i seg selv noe svært intimt. Samtidig skaper det distanse. Lite er så sjenerende som andre folks musikk, og få fellesskap er sterkere enn de som oppstår der man kan samles rundt den samme musikken, for eksempel ved å danse til den i en mørk kjeller. Men sitter du på en T-bane med lydisolerte øreklokker, fungerer musikken som beskyttelse mot kroppene og bevissthetene rundt deg.

Men det Swae Lee sier, er tilsynelatende at musikken også fungerer som et slags skjold mellom ham og oss. At den store scenen ikke er der for at flest mulig skal kunne komme nær Rae Sremmurd, men for å skape stor nok avstand til at han holder ut med oss.

Det er, kan man tenke, ikke noen helt ny tanke i rapmusikken, som lenge har dyrket frem en rekke retoriske strategier nettopp for å holde andre – misunnelige rivaler, jenter som tror de kan bli kjæresten din eller et respektabelt borgerskap – på avstand. Alt for å kunne være suveren, uberørt, selvdreven i en verden der slikt er umulig.

Likevel har noe forandret seg. Swae Lee er ikke Snoop Dogg eller Pimp C. Swae Lee synger om at det gjør vondt å se på jenta han er forelska i. Det burde ikke gjøre vondt. Men det gjør vondt. «I can feel the weight of what you say», synger han på «Hurt To Look», og anerkjenner at det finnes et du som både har et blikk og en stemme han må forholde seg til, også når den går på tvers av hans egen vilje.

Noe av det mest interessante med Swae Lees generasjon av rappere er at de hele tiden driver og reforhandler spørsmål om nærhet og avstand i musikken sin. Hvor nært er nært nok? Når blir nært for nært? De finner kanskje ikke alltid holdbare løsninger, men svarene er i hvert fall ikke gitt en gang for alle.

Ta for eksempel «CLOSE», den foreløpig siste singelen fra SR3MM, som sirkler inn øyeblikket da det intimt nære tipper over i det ubehagelige. «C-L-O-S-E / You’re so C-L-O-S-E to me», synger Swae Lee på refrenget. Og legger til, så det ikke skal være noen tvil om hvorvidt det er fint eller fælt: «I mean, seriously, can I breathe?» De store bokstavene understreker at det er på tide å bakke unna.

En uforløst, murrende synthsløyfe går og går gjennom låta, som er produsert av 30 Roc og Mike Will Made It. Det er alt annet enn beroligende, og inngir følelsen av å forsøke å sove ved siden av en kraftstasjon. Alle de tre versene handler om å forsøke å takle nærhet på ulike måter. Swae Lee har kjærlighetsproblemer, og storebror Slim Jxmmi vil ikke binde seg, men heller tjene penger.

Det er en klassisk sremmsk rollefordeling, som også tas opp på neste låt på albumet, «Bedtime Stories», der Swae synger «Falling in love, not your worst nightmare», mens Jxm rapper «falling in love is my worst nightmare». Likevel er det som om forsterkningen av denne dynamikken, der noe først åpner seg og så lukker seg, har fått en ny, og mer urovekkende omdreining på det nye albumet. Dels fordi Rae Sremmurd nå nyter langt større berømmelse enn det de gjorde sist de ga ut album. Men også dels fordi verden har blitt en annen i mellomtiden, og behovet for beskyttelse virker større.

Behovet for å slippe opp, men likevel beskytte seg, står også sentralt i førsteverset på CLOSE, ved gjesterapper Travis Scott. Og fordi vi har skrevet om Rae Sremmurd før i denne spalten, kan Scotts bidrag få være ukas Vers. Det er ikke prangende, og dets funksjon er først og fremst å sette i gang låta, men tekstlig og lydlig tilfører det en dimensjon som er helt i tråd med det sangen – og kanskje også albumet – handler om.

Scotts vers skiller seg fra brødrene Sremms ved at han rapper om rus. Stemmen hans er distinkt nummen, i kontrast til det ivrige brødreparet. Som alle som har vært beruset vet, har rusen en del hårfine grenser. Mellom rusen som atskiller oss og rusen som fører oss sammen, rusen som gir inntrykk av full kontroll og rusen som hindrer deg fra å ha kontroll. Mellom rusen som setter deg fri og rusen som gjør deg avhengig. Rusen som demper presset og rusen som presser deg flat.

Det er slike overganger verset til Travis Scott fanger opp. Han er på byen med gjengen, han røyker en joint, er på vei «opp» og føler seg suveren. Men idet han begynner å blande rusmidler – ilden fra jointen suppleres med væske fra «koppen», og i det samme refererer Scott til is i blodårene – tipper alt over i noe ekkelt, rart og farlig:

«One rope in the chain, yeah
Light and propane, yeah
Dousing the flame, yeah
Bounce for some change, yeah
Gang can’t be tamed, yeah
Ice in our veins, yeah
Something feels strange, yh
This cup is dangerous»

Og med det skifter flowen hans fra korte, selvsikre konstateringer til lengre vokaler, famlende spørsmål og forutanelser om fare. Først med en følelse av at alt har gått for lett, fulgt av et øyeblikks selvrefleksjon. Er det meg eller verden det det er noe i veien med? Til slutt gir han faen og vender blikket utover – mot jentene han kanskje kan ligge med og typene han kan slåss med:

«Something ain’t right, daaawg, we in too easy
Been here all night, daaawg, really, I’m tweaking, yeah (– it’s lit!)
Lookin’ to pipe sooome…. ass in the party, look like a pageant
If we gon’ fight sooome... beat it and dash it, lawyer do magic.»

I de nesten ettertenksomme innledningene leter Scott liksom etter riktig ord og riktig tanke. I den kjappe, konkluderende avslutningen, slåss liksom stavelsene om plassen, slik jentene i klubben slåss om oppmerksomheten og Scott og gjengen slåss med rivalene. Men legg merke til avslutningen, der det plutselig er advokaten som kommer inn og rydder opp. Som ved magi gjenoppretter han avstand og orden: «lawyer do magic». Advokaten er nettopp ikke en venn eller en av gutta. Han står utenfor, og avstanden hans til det som skjer i klubben er forutsetningen for at han kan rydde opp. Ser du øynene til den magiske advokaten der, er han for nære. Og om han kan rydde opp mot betaling, forsvinner likevel ikke behovet for å slåss. Advokatens magi ligner rusens magi: den lindrer nok, men problemene forsvinner ikke.

Berømmelse og beskyttelse står altså fortsatt i et uavklart forhold til hverandre. Dermed er vi tilbake ved utgangspunktet. Trenger Swae Lee å stå så langt unna publikum at vi ikke ser øynene hans fordi han er blitt så berømt? Eller var målet hele tiden å bli så berømt at han kunne holde verden på behagelig avstand?

Spørsmålet dukket opp for alvor da jeg leste Ta-Nehisi Coates’ siste essay, «I’m Not Black, I’m Kanye», der han anklager den Trump-diggende Kanye West, rapverdenens bortkomne farsfigur, for å forsøke å heve seg over sitt svarte publikum. Coates åpner ved å fortelle om barndommen sin, da Michael Jackson var Gud, en legendarisk skikkelse som overskred andre menneskers, og da særlig andre svarte menneskers, fysiske begrensninger. Han moonwalket. Han danset med zombier. Han stanset gjengslagsmål. Men, skriver Coates, guden var i ferd med å dø fordi han mer enn noe lengtet etter å bli hvit, etter å få smal nese og lys hud. Og hvis ikke den svarte guden kunne elske seg selv i sitt eget bilde, hvordan skulle da alle de andre menneskene som delte hans hudfarge klare det? Presset på superstjerner er alltid stort, men det er størst på de svarte superstjernene, skriver Coates, for de må representere drømmene til dem som har aller minst, og som derfor trenger drømmene mest. Og der MJ falt, er nå Kanye på full fart til å falle med ham, i forestillingen om at politikken som rammer de andre som deler hans hudfarge ikke trenger å bety noe for ham, ettersom han ved å «tenke fritt» kan heve seg over realiteter og fakta.

Det er, som alt Ta-Nehisi Coates skriver, en interessant og velskrevet tekst. Men da jeg leste den, klarte jeg ikke å fri meg fra å høre Swae Lees stemme i bakhodet: «Standing on the stage like Axl Rose / If you can see my eyes then you’re way too close» Og ikke bare fordi Swae Lee her tilsynelatende ønsker at han var en hvit rockestjerne som tidligere har gitt uttrykk for rasistiske holdninger.

Men også fordi jeg kjente på Swae Lees behov for beskyttelse. Et øyeblikk var det som om Ta-Nehisi Coates ble Ta-Nehisi Wilkes, en fan som helst ville se sin gud i sitt eget bilde, og som kvesset øksa hver gang guden gjorde motstand. Så vidt vi vet var ikke hovedårsaken til at mannen bak «Liberian Girl» bleket huden sin og fikk nesa si operert at han hatet sitt eget utseende, men at han var syk. Jeg tviler ikke på at Jackson kunne hate sitt eget utseende, og heller ikke på at det å vokse opp til å bli en svart superstjerne i en kultur som ser ned på svarte kan ha svært uheldige konsekvenser for selvbildet ditt. Men hvis vi likevel holder fast på denne enkle innsikten – Michael Jackson hadde en hudsykdom, og det var sykdom som ødela nesa hans – og minner oss selv om at vi faktisk ikke kjenner Kanye West, men bare vet det vi ser i skinnet av berømmelsen hans, aner vi kanskje også hvorfor stjernene kan ha grunn til å frykte oss.