BRIANS HØYRE HÅND: Van Dyke Parks (t.h.) er nok kanskje mest kjent for sitt samarbeid med Brian Wilson på Beach Boys-albumet «Smile». Her jobber de hardt over Rickenbacker'en. «Surf's Up» forblir deres største bragd, mener Sondre Lerche. 
Foto: Jasper Dailey / EMI/ Courtesy of The Peter Reum Collection
BRIANS HØYRE HÅND: Van Dyke Parks (t.h.) er nok kanskje mest kjent for sitt samarbeid med Brian Wilson på Beach Boys-albumet «Smile». Her jobber de hardt over Rickenbacker'en. «Surf's Up» forblir deres største bragd, mener Sondre Lerche. Foto: Jasper Dailey / EMI/ Courtesy of The Peter Reum CollectionVis mer

Han er populærmusikkens Forrest Gump

Diskret til stede i kulissene har Van Dyke Parks vært sentral i flere av rockens mest interessante øyeblikk.

30 timer i lufta mellom Bergen og Hawaii får deg til å føle som om alt ordner seg bare flyet snart lander. Bagasjen ble igjen da jeg skiftet fly på Newark, så på bakken i Honolulu hadde jeg bare et par Van Dyke Parks-cd-er og en Discman å klamre meg til. Da jeg omsider fant et bilutleiefirma som i turde å leie ut til uerfarne sjåfører under 25, kostet det 30 dollar ekstra hver dag. Og jeg kunne forstå deres skepsis. Jeg var 21 og til jul hadde jeg fått beskjed fra min manager om å ta to ukers ferie før oppfølgerplatelanseringshelvetet brøt løs. Betydelige løfter skulle innfris. Det var slutt med kjæresten. Hva annet kunne en popartist gjøre enn å dra til Hawaii for å finne seg selv?

Jeg tenkte nok at jeg trengte å blomstre i fred, men visste foreløpig lite om hvor alene 21 år gamle wonderboys kunne føle seg på en øy, omringet av Stillehavet. Takk Gud for at jeg tok med Van Dyke Parks. Liveplata «Moonlightning» ble oppbevart i leiebilens cd-spiller i to uker og hans monologer mellom låtene ble etter hvert for meg det selskap fotballen Wilson ble for Tom Hanks i filmen «Cast Away».

Nå blir det veldig fristende å kalle Van Dyke Parks populærmusikkens Forrest Gump. Diskret, men sentralt til stede i flere av rockens mest interessante samarbeid og øyeblikk siden 60-tallet. Men for oss spesielt interesserte er hans egne album minst like besnærende som hans betydelig mer profilerte allianser med Beach Boys' Brian Wilson, Harry Nilsson, Tim Buckley, Little Feat, Ringo Starr, Mighty Sparrow, Randy Newman, Joanna Newsom, Keith Moon, Saint Etienne og Rufus Wainwright, for å nevne et noenlunde representabelt utvalg.

11 timer bak Bergen satt jeg der lys våken, midt på natten og vekslet mellom «Wayne's World 2» på VHS og Van Dyke Parks' calypsohyllest «Discover America». En vittigere, mer inkluderende guide gjennom det tjuende århundrets Amerika har jeg ennå ikke kommet utfor (Van Dyke Parks, altså, ikke «Wayne's World 2»). Brått mistet jeg interessen for egen tristesse.

PÅ BYLARM: Van Dyke Parks intervjues av den anerkjente rockbiografen Barney Hoskyns på Bylarm i Oslo torsdag 14. februar klokka 18.
PÅ BYLARM: Van Dyke Parks intervjues av den anerkjente rockbiografen Barney Hoskyns på Bylarm i Oslo torsdag 14. februar klokka 18. Vis mer

Det er noe herlig frimodig over måten Parks uanstrengt har bevegd seg mellom den muntlige, rurale amerikanske musikktradisjonen han vokste opp med - blant annet i Mississippi og Louisiana - og mer intellektuelle, og avantgardistiske impulser. Før han var 18 var han allerede showbizveteran: som tiåring var han en framgangsrik skuespiller som hadde spilt mot Grace Kelly. Hovedinstrumentet som barn var klarinett, men han skiftet til piano da han begynte å studere musikk på universitetet, før han i 1963 hoppet av og flyttet til Los Angeles for å starte bluegrassduo med broren Carson (som etter hvert skrev Frank Sinatras hit «Somethin' Stupid»). I Hollywood spredte ordet seg raskt til alskens personligheter, fra Frank Zappa til David Crosby (ifølge legenden tilbød sistnevnte Van Dyke å bli medlem av det som skulle bli The Byrds), om en usedvanlig allsidig ressurs og typete karakter.

For gubbete musikkblader vil Van Dyke Parks for alltid hovedsakelig være assosiert med Brian Wilson, ettersom han ble Wilsons nærmeste samarbeidspartner (og tåpen Mike Loves sårt tiltrengte motpol) i den turbulente prosessen med «Smile», Beach Boys-albumet som lå på is i nærmere 40 år før det omsider utkom i forfjor. Wilson og Parks jobbet riktignok sammen igjen 90-tallet om en mimrende, søt liten bagatell av ei plate med tittelsporet «Orange Crate Art» som et inspirert høydepunkt, men hinsides vakre «Surf's Up» forblir deres største bragd. Da Brian Wilson framførte hele «Smile»-albumet i Carnegie Hall i New York i 2004, reiste hele salen seg i applaus da Wilson hyllet Van Dyke fra scenen.

Van Dyke hoppet av «Smile» før prosessen havarerte og fokuserte heller på debutalbumet «Song Cycle», som av mange regnes som den sonisk og harmonisk søkende popmusikkens ypperste (og dyreste) verk. Første gang jeg hørte «Song Cycle» var som 17-åring i London. Via Bergens uransakelige veier (nærmere bestemt HP Gundersen) hadde Wilson- og VDP-disippelen Sean O'Hagan fra britiske High Llamas - som på dette tidspunktet må ha vært mitt favorittband - tilbudt seg å arrangere strykere til debutplata min. Det hadde ikke vært større om så Mozart hadde stått opp fra de døde for å ghostwrite alle låtene mine. Men etter turen til London ble det vanskelig å avgjøre hva som var størst: å henge med Sean O'Hagan eller å høre «Song Cycle» for første gang.

Da High Llamas i forfjor slapp platen «Talahomi Way» delte de på YouTube en lengre Skype-samtale mellom Sean O'Hagan og Van Dyke Parks, der Sean framstår like nervøs og klønete som jeg følte meg da jeg traff Sean i London den gangen.

Åtte år seinere traff jeg Van Dyke Parks for første gang, da vi begge skulle opptre under en konsert i Walt Disney Music Hall i LA. Van Dyke opptrådte sammen med sin guddatter Inara George, som nettopp hadde koret på et av mine album og introduserte meg til Van Dyke backstage mens jeg prøvde å ikke miste det fullstendig. Siden har vi holdt en viss kontakt med sporadiske e-postkorrespondanser.

Van Dyke Parks oppleves som et sosialt unikum - en verdensvant «southern gentleman», sjenerøs med komplimenter som oppleves både dypt oppriktige og festlig amerikanske på samme tid. Mitt første møte med det amerikanske publikums sosialt anlagte vesen føltes veldig frigjørende. Plutselig var det mye enklere å balansere alvoret i musikken med ønsket om direkte dialog med publikum. På konsert stjeler ofte Van Dykes egne betraktninger mellom låtene - gjerne folkelige og elitære på en og samme tid - showet fra musikken. Da jeg kjørte rundt i sirkler på Hawaii oppdaget jeg hvordan hans scenepersonlighet gjør at han slipper unna med de mest ekstravagante musikalske sprang i løpet av en konsert. Siden har jeg selv jobbet med saken.

Tidligere nevnte «Discover America» ble, i likhet med den ikke fullt så friske oppfølgeren «Clang Of The Yankee Reaper», spilt inn på Trinidad og Tobago i samarbeid med Esso Trinidad Steelband, og består hovedsakelig av omarrangerte versjoner av lokale calypsofavoritter. Tittelsporet fra sistnevnte er likevel en av Van Dyke Parks mest mytiske egenkomponerte låter: en fabelaktig skildring av det britiske imperiets fall. Han er en mann full av detaljerte, kronglete anekdoter. Han forteller meg ofte om brødrenes tur til Lofoten i 1957 og overskriftene turen angivelig skapte i en lokalavis i Mo i Rana. Da jeg spurte ham om å utdype dette i forbindelse med denne artikkelen, svarte han kryptisk, «I just like dead raw fish and living whales. Norway could be my doorway».

Nå er han endelig på vei til Oslo og Bylarm for å by på et liv av musikk og røverhistorier som umulig kan diktes opp. Samtidig blomstrer en helt ny generasjon kunstnere som føler slektskap til Van Dykes musikalske temperament. Hans briljante strykearrangementer på Joanna Newsoms «Ys» var med å gjøre albumet til en moderne klassiker. Seint på 90-tallet var det for øvrig Van Dyke som sendte demoen til en ung Rufus Wainwright videre til plateselskapet Dreamworks. Og seinest i fjor, da indielabelen Bella Union relanserte Van Dykes første tre album, dukket Grizzly Bears Daniel Rossen og Fleet Foxes' Robin Pecknold opp som nervøse korgutter på scenen under en konsert i London.

Van Dyke Parks har også skrevet barnebøker, vært sjef for plateselskapet Warners første audiovisuelle avdeling og dukket pokker meg opp i en episode av «Twin Peaks» jeg så igjen forleden. Med så mange talenter er mann lett å feire, men det blir desto mer krevende å leve av alt en kan. Derfor er arbeidet som strykearrangør for andre artister selve levebrødet for Van Dyke Parks.

Hans farvel til meg første gang vi møttes var, «If you ever need some really amazing, really expensive string arrangements, I'm your man». Jeg sparer og sparer.

• Sondre Lerche er musiker, bosatt i Brooklyn, New York. Van Dyke Parks blir intervjuet av rockbiografen Barney Hoskyns på Internasjonalen torsdag 14. februar klokka 18.00, som en del av Bylarms seminarprogram.