Han fant Norge

Etter tjue år som forrige århundres variant av oppdragsforsker var karrieren slutt for Eilert Sundt. Venstresiden, særlig Bonde-Venstre, likte ikke hans offentliggjøring av sedelighet og renslighetstilstanden på bygdene. I 1860-årenes politiske situasjon skulle Bygde-Norge helst brystnorsk romantiseres. Eilert Sundt var ikke rett mann til den jobben.

Egentlig skulle Eilert Sundt bli prest. Til slutt ble han det - mot sin vilje. Men innimellom de teologiske studiene og prestegjerningen lå tjue års virke som reisende forsker, der Sundt intervjuet og observerte nordmenn og -kvinner. Resultatet ble et unikt forskningsprosjekt. Eilert Sundt er kalt sosiologiens far i Norge - men skrev sine bøker lenge før faget fikk et navn. Selv ville han kalle det for demologi, men mente at hans motstandere ville døpe det om til demonologi.

- Det er viktig å forstå Eilert Sundt i lys av sin tid, og ikke tenke på ham som en moderne sosiolog. Det er ikke lett å si hva man burde kalle arbeidet hans - sosiologi, folkeminneforskning, kulturgeografi, demografi, sosialantropologi eller etnografi. Området Sundt skrev i har splittet seg opp i en lang rekke fag. Hans tilnærming var på alle måter bred. Hadde han fått midler til å skrive sin siste store bok, den han ville kalle «Demologi» - læren om folket - kunne kanskje det i dag vært navnet på et eget fag, sier Bodil Stenseth - historikeren og forfatteren som nå gir ut en ny Eilerts Sundt-biografi: «Eilert Sundt og det Norge han fant».

- Han fikk aldri skrevet om demologien?

- Nei. På slutten av sekstitallet kom han på kant med venstrebevegelsen. Han ble støtt ut i kulden. De bondeintellektuelle mente han ga et feil inntrykk av bondeklassen. De klarte heller ikke å se nytten i Sundts skriverier. Han ble nektet nye forskningsmidler. Etter sin død ble han nærmest glemt i mange år, før han for alvor ble gjenoppdaget på 1960-tallet.

- Var han konservativ, siden han ble avvist av venstresiden?

- Nei, ikke det heller. Han forsvarte vanlige folk, hevdet at deres handlinger måtte forstås ut fra deres situasjon. Han forsvarte kvinnene mot legestanden, fattigfolk overfor ekspertveldet. Sundts styrke var at han alltid så mange sider av en sak. Og han er forbilledlig som forsker på den måten han gjør synlig sine egne fordommer på. Han reiste jo ut på landsbygda for å finne folkelivets friske kjerne, og forteller om hvordan han blir støtt av det han finner. Han ønsket å sivilisere befolkningen vekk fra usedelighet, urenslighet, fattigdom og uvitenhet, men så etter hvert hvor lite kunnskap han selv hadde i forhold til dem han intervjuet.

- Men han er moralsk?

- Ja da - og naiv. Han tror på opplysning, han tror at hvis man bare planter ideen om at de bør danne et leseselskap, så kommer allmuen til å gjøre det.

- Du skriver om hvordan han meldte seg inn i Thrane-bevegelsen nærmest som en femtekolonnist, for å få opprørerne inn på bedre veier og omdanne bevegelsen til et opplysningsselskap?

- Den veldige indignasjonen han har mot Marcus Thrane og thranittene er merkelig. Men han mente at de bare la skylden på de store og ikke så feilen hos seg selv. De tok ikke ansvar for sine egne handlinger og væremåte. Samtidig var han også bekymret for effekten av de nye formannskapslovene - fordi han mente de ga storbøndene økt betydning og slik økte klasseskillene på landsbygda.

- Han var den første som skrev om taterne?

- Det var hans første bok - og den viste at han var en født forfatter. Han fikk innpass blant taterne, mente å kunne påvise at det fantes to grupper - storvandringer og småvandringer, der storvandringene var sigøynere fra Asia, mens småvandringene, eller «skøyerne«, var innvandret fra Tyskland. Han synliggjorde at disse gruppene levde midt i den norske kulturen. Han lærte seg romani og lagde en slags ordbok over fantespråket. Det påfallende med alt Sundt gjorde var hvor grundig han var - han stilte store krav til seg selv og gikk alltid til kildene.

Slik er også bøkene hans gullgruver fra overgangstida mellom det førmoderne og det moderne, som for eksempel der han forteller om «Brok-Kari» - som var den første i sin bygd som begynte med underbukse. Det var en utbredt oppfatning blant folk at den slags var i veien.

- Han brukte den samme grundighet når han skrev om kvinner og reinslighet?

- Ja, han allierte seg også med kvinner mens han skrev, brukte dem som informanter og medhjelpere - de samlet inn stoff for ham.

- Skrivemåten hans er spesiell?

- Den likner ikke vår vitenskapelige stil i dag. Sundt hadde tro på samtalen - verdien av en endeløs utveksling av tanker og kunnskap mellom folk, universitet og øvrighet. Noen kalte tekstene hans statsøkonomiske novelletter - tenk deg det! Bøkene er skrevet som en slags samtaler, der han i et øyeblikk henvender seg til vanlige folk, i et annet til de lærde. Han bruker aldri vanskelig fagspråk. Etter den første boka hans om fantene var han jo også en person man snakket om. Han ble kalt Fante-Sundt. Det gikk rykter om at han hadde forlovet seg med en tater for at hun skulle røpe hemmelighetene deres til ham.

Og det er klart - han var litt av en skikkelse der han spurte og grov og stakk det store hodet sitt med underbittet først inn i hver stue han kom til.

- Hva kan vi lære av Sundt i dag?

- Jeg legger vekt på kulturhistorikeren. Han viser oss hvilke verdier og hvilke tenkemåter som preger mennesker - og hvordan disse verdiene skapes, i et gåtefullt spenn mellom fortid og framtid. Der ligger det Norge han fant, og der kan vi fortsatt finne oss selv. Det er kunnskapsløsheten som er den største trusselen, og Sundt ga oss kunnskap.

andreas.wiese@dagbladet.no