WEBENS FAR: Tim Berners-Lee fant opp weben i 1989. Ved å støtte forslaget om å åpne for kopisperrer som den del av webens grunnfunksjonalitet, har han skaffet seg mange kritikere den siste tiden. Foto: Reuters/Scanpix
WEBENS FAR: Tim Berners-Lee fant opp weben i 1989. Ved å støtte forslaget om å åpne for kopisperrer som den del av webens grunnfunksjonalitet, har han skaffet seg mange kritikere den siste tiden. Foto: Reuters/ScanpixVis mer

Han fant opp weben. Nå mener noen at han svikter den

Tim Berners-Lee i hardt vær.

Få mennesker har påvirket din og min hverdag mer enn Tim Berners-Lee. Som oppfinner av World Wide Web er den stillfarne engelskmannen en helt og et forbilde for mange. I en stadig mer kommersiell nettverden er han, som leder for World Wide Web Consortium (W3C), organisasjonen som fastsetter webens teknologiske kjøreregler, blitt regnet som en garantist for at den ikke skal ødelegges av kortsiktige, kommersielle interesser.

Men nå er det mange som mener at Berners-Lee er gått over til «fienden».

NYHETEN sprakk for alvor for en ukes tid siden: I arbeidet med den neste versjonen av HTML — kodespråket som er kjernen i webprogrammering og langt på vei bestemmer hvordan weben skal virke og se ut — har Berners-Lee og W3C åpnet for innlemmelsen av kopibeskyttelse, eller DRM (Digital Rights Management).

W3C er under press fra mektige aktører som Netflix, Google, og Microsoft, og en såkalt Encrypted Media Extension (EME) skal blant annet gjøre det mulig å publisere webvideo med kopilås. Det reduserer behovet for nettleserutvidelser som Flash og Silverlight, og gjør det enklere å beskytte webvideo på mobile enheter.

Aktivistorganisasjoner som Electronic Frontier Foundation (EFF) og toneangivende personvernaktivister er meget krasse i sin kritikk. Cory Doctorow mener forslaget er drevet av frykt for at Hollywood vil forlate weben om ikke sperrene innføres.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ved å bygge kopisperrer inn i webens basisfunksjonalitet, bryter man med grunnideen om åpenhet og interoperabilitet, mener kritikerne. Kontrollen med nettleseren overlates til kommersielle aktører, på nettbrukernes bekostning. TV og film kan bare være begynnelsen, og resultatet kan bli en web der all innovasjon bremses av at kremmere setter opp bomstasjoner foran enhver ny teknologisk løsning.

SAMTIDIG svekkes tilliten og troverdigheten til organisasjonen W3C, hevder  blant andre EFF. Frykten er at dette kan være begynnelsen på en utvikling der hele det skjøre byggverket som er weben begynner å vakle.

Men kan det være så farlig med litt kopibeskyttelse?, spør du kanskje. Skal ikke underholdningsindustrien få styre tilgangen til innholdet sitt?

Fullt så enkelt er det ikke. Betalingsmurer med passordbeskyttelse, regionale sperrer og andre begrensninger er weben allerede full av, og slik må det nok være.

Men til nå har det vært et grunnleggende prinsipp at det er du som skal bestemme over nettleseren, ikke omvendt.

KRITIKER: Forfatter og personvernaktivist Cory Doctorow er blant dem som mener Tim Berners-Lee og W3C må avvise underholdningasindustriens ønsker om å bygge kopisperrer inn i wben. foto: AP/Scanpix
KRITIKER: Forfatter og personvernaktivist Cory Doctorow er blant dem som mener Tim Berners-Lee og W3C må avvise underholdningasindustriens ønsker om å bygge kopisperrer inn i wben. foto: AP/Scanpix Vis mer

Å bygge underholdnings- og medieindustriens restriktive tenkning inn i webens rammeverk og selve nettleserens funksjonalitet, er grunnleggende problematisk.

Men eksperter jeg har snakket med, mener slaget er tapt, og at krypterte formater blir en del av weben, med eller uten W3Cs hjelp.

Det hører med til historien at DRM er en grunnleggende forbrukerfiendtlig teknologimodell, som allerede har feilet ved en rekke anledninger. Det klassiske eksempelet er cd-plater med DRM. Platebransjen trodde de hadde funnet en genial metode for å beskytte produktene sine mot piratkopiering, men endte i stedet opp med å utgi cd-plater som ikke lot seg spille av i bilstereoen, på bærbare cd-spillere, og en rekke andre steder. Eiere av DRM-beskyttede plater kunne heller ikke brenne backup-kopier til eget bruk, eller gi en kopi til en venn, slik åndsverklovens åpnet for.

De forhatte og meningsløse regionslåsene på DVD-plater er et annet eksempel. Tabben ble gjentatt med DRM-beskyttede musikkfiler for nedlasting. Forbrukerne hatet det, og i 2008 droppet det siste av de fire store plateselskapene den upopulære teknologien. Seinere har «DRM-fritt» vært et salgsargument i seg selv.

Nå vil altså W3C og Berners-Lee åpne for noe liknende i webens rammeverk. I dette innlegget forklarer webens far hvorfor han mener det kan være nødvendig, med det jeg leser som en slags «det minste av flere onder»-argumentasjon.

Personvernaktivisten Cory Doctorow mener, og jeg er enig med ham, at det er W3Cs soleklare plikt å si nei til DRM. Noe annet vil, som Doctorow påpeker et annet sted, være sammenliknbart med å sette den løpske datamaskinen Hal 9000 fra Stanley Kubricks «2001: En romodyssé» i førersetet:

«I can't let you do that, Dave».

FØRSTE: En kopi av den aller første websiden, fotografert i 1992. Foto: AFP/Scanpix
FØRSTE: En kopi av den aller første websiden, fotografert i 1992. Foto: AFP/Scanpix Vis mer