Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Harold Bloom (1930-2019)

Han fnøs av tanken om at litteratur skulle være moralsk oppbyggelig

Den legendariske kritikeren og akademikeren var en glødende og kontroversiell forsvarer av klassikerne.

Kommentar

Han var den typen akademiker som kunne skrive tykke mursteiner og se dem klatre oppover på bestselgerlistene; en mann som hadde blikket vent mot storverkene fra fortiden, men tok stor plass i sin egen tid. Mandag døde Harold Bloom, den berømte kritikeren og litteraturforskeren, 89 år gammel. Han underviste studentene sine ved Yale så sent som fire dager før.

Bloom var bestemt og omstridt i sitt forsvar for de etablerte klassikerne, den vestlige kanon, og sprang opp på barrikaden på vegne av forfattere som Chaucer, Shakespeare, Milton og Joyce i boken «The Western Canon» i 1994. Fienden var alle som forsøkte å undergrave kanon ved å etterlyse forfattere med en annen bakgrunn eller identitet, og dermed, slik Bloom så det, sette forfattere som lignet dem selv eller delte deres eget politiske ståsted høyere enn de som var historiens store genier. Han avfeide ideer om at litteraturen skulle være representativ, politisk korrekt eller moralsk oppbyggelig.

Det er synspunkter som går rett inn i dagens mest opphetede kunstdebatter. De som etterlyser et større mangfold blant kanonens forfattere, som setter seg moralsk til doms over dem, eller som angriper de mest velkjente klassikerne for å være i overveldende grad skrevet av døde, hvite menn, slåss med de som mener at kunstverkenes estetiske verdi, og kunstnernes frihet til å beskrive verden slik de opplever den, skal stå høyest. Stemmene som retter politisk og verdibasert kritikk mot de gamle forfatterne er blitt stadig flere.

Det har blitt innvendt mot Bloom at han tok for lett på at hans eget eller tradisjonens ståsted ikke nødvendigvis var nøytralt. Når kanon endrer seg, er det ikke bare fordi fortidens mestere ikke lenger blir verdsatt så høyt som de burde, men også fordi temaer, stemmer og skrivemåter som en gang ikke var ansett som høyverdige nok, får ny og fortjent anerkjennelse.

Samtidig var og er Blooms kraftfulle argument en påminnelse om alle dører som lukker seg foran ham som insisterer på at det først og fremst er de som ligner ham selv, som er relevant for ham å lese. Alle er vi, tross alt, bare folk. De forfatterne som best har lykkes, hver på sitt vis, med å beskrive erfaringen av å være i live og stavre rundt i verden, kan potensielt gi gjenklang i alle, uavhengig av kjønn, hudfarge eller historisk epoke. En bør ikke slutte å lete etter forfattere som har blitt urettmessig forbigått, men ingen bør bli avvist fordi de er hvite, mannlige, døde, eller alt sammen på en gang. Hva angår Bloom, gjorde han også sin innsats for de døde kvinnene ved å hevde at de viktigste bøkene i gammeltestamentet trolig hadde en kvinnelig forfatter, og at den kristne Gud dermed er skapt av en kvinne.

Bloom, som var mer opptatt av individer enn av strukturer og ideologier, så litteraturhistorien som en lang rekke forsøk på fadermord. Store forfattere kappes med de som gikk forut for dem, prøver å røske seg fri og bli noe helt eget, men klarer ikke å fornekte gjelden til sine egne inspirasjonskilder. Og den største av dem alle var William Shakespeare.

Ifølge Bloom var Shakespeare den som oppfant det moderne mennesket, intet mindre. Den noe grandiose formuleringen har å gjøre med at Shakespeare som ingen før ham beskriver den moderne selvbevisstheten: Hvordan du går rundt i ditt eget liv, gjør deg opp dine egne tanker, men samtidig står og observerer deg selv tenke og lurer på hvorfor hodet ditt gjør som det gjør. Det var nok av dem som syntes Bloom tok vel store ord i bruk, men også i dette kan han fungere som en påminnelse om at alt kommer fra et sted, også måten vi tenker og snakker om vårt eget indre. Det er ikke sikkert at det er våre samtidige som best forstår hvordan det er fatt med oss.

Selv sluttet ikke Bloom å stille de helt store spørsmålene før alder og helse tvang ham til det, i New Haven denne mandagen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media