Han fortalte oss at alt kan være poesi

Min første døråpner til poesien var Herman Wildenvey. Han sto i hylla hjemme, og på radioen sendte de opptak der han leste fra sine humoristiske memoarer «En lykkelig tid» med sin tilbakelente, slørete form for musikalitet. Men så kom Jan Erik Vold inn i bildet, og det var straks noe annet. Ikke nødvendigvis noe bedre, men noe annet. «Mor Godhjertas glade versjon. Ja» (1968) traff både hode og hjerte, nerver og sanser. Farvel til rimtvangen. Farvel til den tradisjonelle patosen som kan spores hos mester Herman. Farvel til gamle dager. Her kom en poet som snakket mitt språk. En slags jazz eller rock'n'roll i ord og rytmer. Budskapet lød kort og godt: Alt er poesi!

  • Jeg kunne store deler av samlingen utenat og plaget vennekretsen med den. Jeg oppdaget reflekser i trikkeskinnene og så hvordan furukonglen var en skulptur. Jeg skjønte at Tarjei Vesaas' hodeform var et dikt i seg selv, og at selv det å sitte og svette over en eksamensoppgave kunne oppfattes som en poetisk allegori. Jeg gikk ut til havet (dit vi alle skal), og så at «plastikkposer og karamellpapir, drivende kanner og plankebord» på en strand også kunne plasseres i et dikt. Å ja.
  • Og Jan Erik Vold, han var der ute i landskapet. Vi så ham live med Jan Garbarek. For et løft, for en seier for jazz & poesi. En vei ble staket ut som gikk videre. Vold viste retningen. Ikke bare endret det ytre landskapet karakter. Også et kunstnerisk terreng oppsto. Volds dikt korresponderte med musikken til Miles Davis, Charlie Parker og John Coltrane - og diktere som William Carlos Williams og Robert Creeley.
  • Men først og fremst Vold selv. Så forførende var hans uttrykk at det tok litt tid før de mørkere elementene i lyrikken hans kom til syne. Bak entusiasmen, bak skjønnhetssansen, lurer et mørke, et forsøk på å beskrive det motsatte av livet. De uunngåelige «ingentings bjeller», som han synger om på dobbelt-LP-en ved samme navn fra 1977. «De gamle gode,» som han kaller dem. Poesi er også en form for konfesjonsløs religion. Den ydmyke fortroligheten med intetheten ligger skjult i de store hvite flatene rundt haikulinjene i boka «Spor, snø» (1970):

ingenting

er ingenting, ingenting

er ingenting

  • Jan Erik Vold har utgitt mange diktsamlinger. De står som søyler i en hall, eller trær i en skog, til å gjemme seg mellom når livet er tungt. Jeg hentet et slagord fra et Vold-dikt som ung og hengte det på veggen i rød skrift. Det henger der ennå: «Det er håpløst, og vi gir oss ikke.»