ROBERT OG HANS NYE DAME: Robert Plant og Patty Griffin spilte og sang til øredøvende jubel på Sentrum Scene i Oslo lørdag. Bildet er fra The Americana Music Awards i Nashville i forrige måned. Foto: AP/Josh Anderson/AP/Scanpix
ROBERT OG HANS NYE DAME: Robert Plant og Patty Griffin spilte og sang til øredøvende jubel på Sentrum Scene i Oslo lørdag. Bildet er fra The Americana Music Awards i Nashville i forrige måned. Foto: AP/Josh Anderson/AP/ScanpixVis mer

Han fyller hullet etter Led Zeppelin alene

Robert Plant (62) gjør alt han kan for at vi ikke skal savne Led Zeppelin.

||| KONSERT: «It's a good night!», sa Robert Plant tørt og smilte bredt mot slutten av sine 105 minutter på Sentrum Scene lørdag kveld. «Yes, indeed, Robert! ». Og — kontrasten til det som skjedde noen meter lenger ned i gata omtrent samtidig, Lady Gagas konsert i Oslo Spektrum, kunne neppe vært større rent staffasjemessig.

På Sentrum Scene står seks personer rett opp og ned bak trommeslagerens arsenal av trommer, foran en plakat som forestiller coveret på Robert Plants siste album «Band Of Joy». Det er det hele. Og det er mer enn nok.  

Øredøvende stemning Graden av suksess kan selvfølgelig måles i publikumsresponsen, men også etter lengden på merch-køen etter konserten. Jubelen fra salen er øredøvende, og det er meget folksomt rundt varedisken av folk som vil ha et minne fra den gangen de så verdens beste rockevokalist på Sentrum Scene. Altså, lørdagens konsert var veldig nær perfekt. Det ble lyden også etter noen minutter som en tung stuing.

Veldig utsolgt Etter den unisone kritikerjubelen som er blitt Robert Plants ferske album til del, var det ikke overraskende at konserten ville bli utsolgt. Og tro meg — det hadde ikke vært plass til én til der inne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Man skulle jo også tro at Robert Plant, nå 62 år, var fornøyd med sin tilmålte tid i rampelyset etter mange år som vokalist i Led Zeppelin, så soloartist, riktignok med litt variabel suksess, og så som hobbymusiker med diverse band. Vel, han gjør dette bare fordi han har lyst.

For eksempel dukket han opp på Ole Blues, som det het den gang, med det ganske så uferdige studentbandet Priory of Brian for ti år siden, så kom han med det atskillig mer strigla bandet The Strange Sensation. Plant sa så nei til å fortsette «sirkus Led Zeppelin» etter den vellykte gjenforeningen i 2007, og åpnet i stedet for et meget spennende og lukrativt samarbeid med bluegrassdronninga Alison Krauss, som resulterte i fem Grammy-priser for albumet «Raising Sand» — og en plass i stolen til Fredrik Skavlan sist fredag.  

Ny dame Plant og Krauss kunne fortsatt, men det stemte ikke helt. Plant ville leke med noen andre. Under navnet Band of Joy, som også var navnet på hans første band, turnerer han nå med materialet fra de to siste albumene — og spanderer på toppen av dette fem Led Zeppelin-låter, kanskje for å tilfredsstille de som kommer mest for å høre gammel storhet.

Men de er ikke nødvendigvis høydepunktene her, til tross for at jubelen er ennå litt høyere når de blir avslørt etter noen akkorder:«Misty Mountain Hop», «Tangerine» (i en flott countryversjon), «Houses of the Holy», «Gallows Pole» og, som nest siste ekstranummer, en råtøff rockabillyversjon av «Rock and Roll» — med imponerende støtte fra salen.  

Raus Plant er også raus nok til å rette lyset mot det ene bandmedlemmet etter det andre, og dytte dem opp og fram — mens han sjøl spiller munnspill eller korer. Bandet er jo fullt av soloartister, og Plant vil gjerne vise dem fram: Du har selvfølgelig Buddy Miller, kapellmesteren som driver musikken fram som et tungt lokomotiv med sine forskjellige gitarer, som han også har gjort det for Emmylou Harris og Steve Earle - med flere. Så har du spede Patty Griffin, contrysangerinna som ikke har overtatt rollen til Alison Krauss, men som har funnet sin egen plass som en sanger og korist som matcher Plant. Og så den minst kjente av dem, countryartist og -låtskriver Darrell Scott, som synger fantastisk og trakterer akustiske og elektriske gitarer like godt som mandolin og banjo, men som faller litt gjennom bak pedal steel-brettet.   

Lun humor Og — faktum er at Robert Plant blir bare bedre og bedre. I Oslo Spektrum for to år siden ble han nesten en statist som overlot hovedrollen til Alison Krauss. Lørdag kveld var det ingen andre som tok eller fikk oppmerksomhet — uten at Plant la opp til det.

Som frontfigur er han en drøm — med akkurat passe distanse til fortida og med en lun humor som gir seg utslag i replikker som: «Hold on to your trousers!» Vi er alså ikke på Tom Jones-konsert.  

Coverlåter Materialet er fortsatt i hovedsak coverlåter, men ikke de mest opplagte. Richard Thompsons «House Of Cards» kommer tidlig, «Please Read The Letter» og en voodoo-infisert «Rich Woman» er blant låtene fra den forrige plata, mens Townes Van Zandts «Harm's Swift Way» og Los Lobos' «Angel Dance» utmerker seg fra årets album.

Men aller mest inntrykk gjør trad-låten «Satan Your Kingdom Must Come Down» — med fet banjointro. Og her kommer også beviset om noen har lurt: Robert Plant kan fortsatt synge både høyt og kontrollert.

Men — hele ensemblet setter likevel et effektivt og vakkert punktum for kvelden med en godnattsang — a cappella. Godt regissert er det også.