Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu HartbergVis mer

Han gjorde det på sin måte

«My way» - en analyse av Frank Sinatras sang i etterkant av Brexit-avstemningen

Kommentar

«My way» er opprinnelig en fransk chanson med tittelen «Comme d'habitude». Paul Anka skrev den mer kjente engelske teksten som vi kjenner i Frank Sinatras framførelse, og muligens fra en og annen karaokeaften. Fra før av var jeg skeptisk til hva teksten sier, men det var først i sommer at jeg ble klar over at den er en gal manns tale. (Den følgende oversettelsen fra engelsk til norsk er min egen.)

Og nå er enden nær,

og teppet skal falle for siste gang.

Min venn, jeg sier det som det er:

Jeg skal gjøre rede for mitt tilfelle,

som jeg er sikker på.

Når noen insisterer så kraftig på at de er både etterrettelige og sikre, mister de vanligvis troverdighet, som når en fireåring kommer inn fra kjøkkenet og sier at hun ikke har tatt en kjeks.

Jeg har levd et rikholdig liv.

Jeg har kjørt alle riksveier.

Og mer, mye mer enn det:

Jeg gjorde det på min måte.

Som regel er vi skeptiske til de som insisterer på å ferdes på veiene på sin egen måte i stedet for å følge trafikkreglene, men i dette tilfellet har det tilsynelatende gått bra. Flaks eller dyktighet? Vi kan bare gjette.

Beklagelser har det vært et par av,

men på den annen side for få til å nevne.

Jeg gjorde det jeg måtte gjøre

og holdt ut, uansett.

I den grad Sinatra har gjort feil, var de altså ubetydelige. For øvrig har han ikke hatt noe valg. Han har både hatt rett, ikke kunnet gjøre noe annet enn rett og dessuten gjort det med en utholdenhet som avkrever beundring.

Joda, det har forekommet

at jeg bet over mer enn jeg kunne tygge.

Men gjennom det hele, dersom det var tvil,

spiste jeg det opp og spyttet det ut.

Han planla alltid hva han skulle gjøre der ingen hadde gått før ham, der ingen hadde gjort noe som helst. Dette viser at for en mann med overbevisning og ryggrad er alt mulig.

Joda, det har forekommet

at jeg bet over mer enn jeg kunne tygge.

Men gjennom det hele, dersom det var tvil,

spiste jeg det opp og spyttet det ut.

Det er uklart hvordan man spiser noe som er for stort til å tygge og deretter spytter det ut. Kanskje som en slange når den svelger sitt bytte helt. Forskjellen er at slangen ikke spytter byttet ut igjen, siden den trenger næringen. Han som synger denne sangen trekker trolig næring fra sin egen storhet.

Jeg så det inn i øynene, sto med ryggen rak,

på min egen måte.

Jeg har elsket, ledd og grått.

Jeg har fått nok, tatt min del av tapene.

Og nå, når tårene opphører,

syns jeg det bare er artig

å tenke at jeg gjorde alt det,

og - hvis det er lov å si - uten sjenanse:

«Å nei, å nei, ikke jeg.

Jeg gjorde det på min måte.»

Her virker det som om Sinatra tror han har blitt beskyldt for å gjøre ting på andres måter, og bare ler av anklagene. Det jeg hører er imidlertid ikke latter, men konsonantsvakt fyllerør. Denne moralske selvangivelsen er lyden av en mann som har feiret sin egen sekstiårsdag, og som nå, på tampen av kvelden, etter et tosifret antall gin & tonic, når folk har begynt å rydde lokalet og gjøre klar til noe helt annet som skal skje der neste dag, fortsatt raver rundt i lokalet med pappkrone på snei og skjorteflakene ute, henger seg om halsen på beskjemmede gjester som er på vei ut og hjem, mens han med einebærånde stolt erklærer at han aldri har lyttet til noen, aldri møtt noen på halvveien, aldri latt realitetene få noen innvirkning på hans valg. Han har aldri endret seg, bare stått på sitt, stått støtt, stått i det. De smellene han har gått på skyldtes skjebnen, andre, svik. Selv er han uten skyld og derfor perfekt, og derfor må han tross alt takke omstendighetene, takke denne ufullkomne verden for at den har frambrakt en så fullkommen skapning som ham.

For hva er en mann? Hva har han?

Hvis han ikke har seg selv, har han ingenting.

Å si det han virkelig føler,

og ikke ordene til en som kneler.

Referatet viser at jeg tok imot julingen -

og gjorde det på min måte!

Ja, det var min måte.

Hvis «My way» hadde vært en overnasjonal organisasjon, ville den vært EU. Det er denne formen for europeisk samarbeid som - ifølge både tilhengere og motstandere - står foran sitt siste teppefall. Til tross for den store avstanden mellom festtalene og realiteten er det likevel, sier tilhengerne, EU vi har å takke for 71 år med fred i Europa. Uten EU hadde europeiske land nemlig ikke handlet med hverandre, og uten handel hadde det fort blitt krig igjen. Enkelte hevder i fullt alvor at de 52 prosent av britene som stemte Leave er rasister. Det er bred enighet om at folket har blitt løyet for, at mediene har fordreid debatten, at noen ting er for viktige til å la velgerne bestemme og at det snarest mulig bør arrangeres en ny avstemning slik at feilen kan rettes opp. EU er egentlig godt og riktig for alle, med visse uheldige unntak som enten a) er rettet opp for lengst, b) denne avstemningen har gitt en god anledning til å rette opp eller c) er for få til å nevne.

Det er selvfølgelig mulig å like et kunstnerisk budskap uten å gå god for innholdet. Man kan sette pris på Bond-filmer uten å støtte engelske myndigheters rett til snikmord. Man kan la seg beta av Løvenes konge uten å være tilhenger av enkelte arters medfødte rett til å herske over andre arter. Og «My way» vekker medynk der sangens hovedperson stabber omkring og raller «Jeg har rett, og til helvete med dere». Hans manglende realitetsorientering er både komisk og rørende. Man får omsorg for ham, er på nippet til å like ham. Han må bare ikke få bestemme.