Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Max von Sydow (1929-2020):

Han hadde et lysende ansikt

Du ble aldri lei av å se på Max von Sydow.

LEGENDE: Max von Sydow betok flere generasjoner av kinogjengere og tv-seere, og spilte i en av filmhistoriens mest ikoniske scener. Foto: Moviestore / Rex / Shutterstock
LEGENDE: Max von Sydow betok flere generasjoner av kinogjengere og tv-seere, og spilte i en av filmhistoriens mest ikoniske scener. Foto: Moviestore / Rex / Shutterstock Vis mer
Kommentar

Det er et lysende ansikt. Max von Sydows forfinede trekk, i det lange ansiktet med de høye kinnbena, kunne holde på oppmerksomheten din i evigheten og en dag. Det har noe overjordisk og uutgrunnelig ved seg, en underlig ro. Han var litt engel og litt djevel. Det er denne egenskapen som gjorde ham perfekt i tittelrollen i den klassiske skrekkfilmen «Eksorsisten» fra 1973, en prest som vil fordrive det onde, og som likevel er bestemt nok til å la være å snakke til det besatte barnet, men konsekvent henvender seg til det onde som har tatt bolig i henne. Han er det godes forkjemper som bare kan gjøre jobben sin ved å være brutal.

Paradoksalt nok var det også et ansikt som rommet noe uhyre menneskelig, fortapt og sårbart. Svenske Von Sydow, som døde på søndag i en alder av 90 år, gjorde dypt inntrykk på kinogjengere over hele verden i rollen som fortvilet far i «Pelle Erobreren» (1987) og som desperat ektemann i «Som i et speil» (1961), der han forgjeves forsøkte å forstå seg på sin mentalt syke kone, spilt av Harriet Andersson.

Den siste var en av de elleve filmene der von Sydow ble regissert av Ingmar Bergman, den svenske mesteren som han alltid vil være forbundet med. Bergman visste å utnytte kraften og strukturen i von Sydows ansikt som få andre. Han skulle seinere si til von Sydow at han hadde vært den fineste stradivarius han noen gang hadde fått spille på. Det var Bergman som plasserte den tårnhøye skuespilleren i en av filmhistoriens mest ikoniske scener, i «Det sjuende segl» (1957), der von Sydow, i rollen som korstogsridderen som spiller sjakk med den sortkledde døden, med hav og dramatisk himmel i bakgrunnen. Det er en scene som fremdeles trenger gjennom tusen slør av parodier og hyllester med en basal, dump kraft: Mennesket som spreller og kjemper og prøver med sine spinkle krefter å komme seg unna døden, uten helt å vite hva det er ved livet som gjør at han vil holde fast ved det.

Max von Sydow klarte å være ettertraktet i tiår etter tiår, som én som ved sitt blotte nærvær kunne gi en glatt blockbuster eller en langvarig franchise et snev av kredibilitet og mystikk. Han hadde også god teft for hvilke popkulturelle togvogner det var smart å hoppe på: Han var innom «Star Wars» og «The Simpsons», og da han var godt oppe i åttiårene fant han en ny, ung og verdensomspennende fanskare da han spilte den treøyde ravnen i «Game of Thrones».

Det var fristende, særlig for amerikanske filmskapere, å bruke ham i roller med autoritet og onde hensikter. Men det var nok hjemlige regissører, og da særlig Bergman, som visste hvordan de skulle få fram den særegne blandingen av det stoiske og det sårbare som lå latent i Max von Sydow. Både karismaen og evnen til å utstråle frustrasjon og maktesløshet fikk han brukt til fulle i Jan Troells «Hamsun», om den eldre Knut Hamsun som må håndtere omverdens fordømmelse etter slutten av 2. verdenskrig.

Max von Sydow hadde det sjeldne som de store filmlegendene har: Du ble aldri riktig klok på ham, men du ble aldri lei av å prøve. Nå er han død, men alle filmene han etterlater seg, fra et disiplinert og arbeidsomt liv, vil fremdeles gi mange, mange filmelskere anledning til å studere det smale ansiktet og prøve å vriste hemmelighetene fra det.

Hele Norges coronakart