Anmeldelse: Michelle McNamara - «Jeg blir borte i mørket»

Han hadde liten penis og gutteaktig stemme. Det var alt politiet visste

True crime-boken som ikke avslørte «The Golden State Killer», men ble en bestselger.

PÅ JAKT: Michelle McNamara brukte de siste år av sitt liv på jakt etter voldtektsmannen og massemorderen «The Golden State Killer». Foto: Robin Von Swank
PÅ JAKT: Michelle McNamara brukte de siste år av sitt liv på jakt etter voldtektsmannen og massemorderen «The Golden State Killer». Foto: Robin Von SwankVis mer

«Jeg blir borte i mørket»

Michelle McNamara

4 1 6
«En god bestselger? Nei.»
Se alle anmeldelser

«Han så inn i rommet én gang og aldri igjen.Manuela lå i sengen med ansiktet ned. Hun hadde på seg en brun velurmorgenkåpe og var delvis pakket inn i en sovepose, som hun pleide å sove i av og til hvis hun frøs. Hun hadde røde merker rundt håndleddene og anklene, spor etter tau som var fjernet. En stor skrutrekker lå på terrassen en halvmeter fra skyvedøren i glass på baksiden avhuset. Låsemekanismen på døren var brutt opp.»

I årene 1976 til 1986 ble California hjemsøkt av en serie sadistiske drap og voldtekter som lenge, altfor lenge, forble uoppklart.

Ukjent gjerningsmann

Politiet visste at gjerningsmannen snakket med guttural, snerrende stemme, var hvit, atletisk (i stand til å hoppe over høye gjerder) og innehaver av liten penis og Adidas i skostørrelse 43. Og det var omtrent alt.

Journalisten og bloggeren Michelle McNamara ble besatt av «The Golden State Killer». Gjennom mange års utrettelig arbeid samlet hun 37 store esker med saksrapporter og 3500 dokumenter på sin PC. Michelle McNamara var godt i gang med en bok om massemorderen da hun, bare 46 år gammel, døde som følge av hjertesvikt og en overdose av det narkotiske stoffet Fentanyl.

For ett år siden utkom true crime-boken «I'll Be Gone in the Dark» i USA, godt assistert av gravejournalisten Billy Jensen, data-innhenter Paul Haynes og Patton Oswalt, hennes ektemann.

Sensasjonen

Kort tid etter skjer det sensasjonelle: Den pensjonert politimannen Joseph JamesDeAngelo blir arrestert og avslørt som «The Golden State Killer». Michelle McNamaras bok fyker til topps på New York Times bestselgerliste og setter serieskaperen HBO i alarmberedskap.

Og nå, ett år etter, kan vi lese «Jeg blir borte i mørket» oversatt til norsk av Rune R. Moen og utgitt på forlaget Press med et oppsiktsvekkende blikkfang på omslaget formet som en undertittel: «Boka som oppklarte en av USAs største seriemordsaker». Utsagnet er et tomt reklametrick i den opphetede cold case-atmosfæren. Navnet DeAngelo framkommer aldri i boken. Ifølge New York Times var den tidligere politimannen, som levede i Sacramento sammen med sin datter og et barnebarn, heller ikke å finne blant McNamaras mistenkte.

Sannheten er at forfatteren Michelle McNamara nok var på sporet av massemorderen, men at det var tålmodig politiarbeid, geografisk profilering og moderne DNA-teknologi som førte til gjennombruddet og arrestasjonen av «monsteret» – for å sitere boken – som hadde voldtatt femti kvinner og myrdet minst ti mennesker.

Et stygt barndomsminne

I boken skriver McNamara at hun i hele sitt voksne liv har interessert seg for ukjente, voldelige menn. Hun skildrer en oppvekst i trygge omgivelse, men et grusomt barndomsminne har festet seg i bevisstheten: En nabojente på tur i Oak Park, Chicago, blir overfalt og drept, og saken er uoppklart. Det var som et skrik stilnet i strupen min, skriver Michelle.

Puslespillet

Men det var ikke før 2007 at Michelle McNamara begynte å samle opplysninger om «The Golden State Killer», som da hadde vært passiv i over to tiår. Arbeidsinnsatsen hennes er imponerende. På dagtid satte hun sammen et enormt puslespill, søvnløs om natten skrev hun side etter side på det som skulle bli en bestselger.

Ble det en god bestselger?

Nei. Det er lett å påvise altfor mange forvirrende detaljer og irriterende avsporinger i denne boken. Det vrimler av periferte navn og små hendelser. Jeg klarer for eksempel ikke å opparbeide interesse for at forfatterens far en kort periode vurderte prestestudiet, eller at hennes skoleforelskelser «varierte vilt i fysisk fremtoning og personlighetstype».

På sitt verste – og beste

Og det blir helt galt når Michelles ektemann, komikeren Patton Oswalt, i et etterord trekker sammenlikninger med Truman Capote. «Med kaldt blod» er litteratur i en helt annen divisjon, for ikke å si dimensjon.

Prosaen i «Jeg blir borte i mørket» er på sitt verste i setninger som «Man måtte være tøff, selv når man skrubbet blodet til sin egen svigerinne av en messingseng.» Og på sitt beste, synes jeg, når hun stillferdig skriver at gjerningsmannen forlot åstedet «helt uten hastverk».

Summa summarum: Selv om Michelle McNamara ikke bidro til å avsløre «The Golden State Killer», så har hun bidratt til at han ikke blir glemt.