PÅ KONTORET: Louis Kahn var nesten 60 år før han virkelig slo igjennom. Fredag 18. oktober åpner utstillingen «Louis Kahn — The Power of Architecture» på Arkitekturmuseet i Oslo. Foto: Louis I. Kahn Collection / University of Pennsylvania og Pennsylvania Historical and Museum Commission.
PÅ KONTORET: Louis Kahn var nesten 60 år før han virkelig slo igjennom. Fredag 18. oktober åpner utstillingen «Louis Kahn — The Power of Architecture» på Arkitekturmuseet i Oslo. Foto: Louis I. Kahn Collection / University of Pennsylvania og Pennsylvania Historical and Museum Commission.Vis mer

Han hadde to hemmelige familier, og var en av verdens mest beundrede arkitekter

Louis Kahns liv var et mysterium. Fredag åpner en stor retrospektiv utstilling i Oslo.

Meninger

IDEER: Louis Kahn døde av hjerteinfarkt en søndag kveld i 1974 på herretoalettet på Penn Station i New York. Han var på vei hjem til Philadelphia og på grunn av politislurv tok det flere dager før hans nærmeste fikk beskjed. New York-politiet ringte kontoret hans, som var stengt for helga. De ga informasjonen videre til Philidelphia-politiet, som ikke foretok seg noe. Først to dager seinere ble 73-åringen funnet på likhuset.

Han var USAs høyest respekterte og mest innflytelsesrike arkitekt.

Men hvem var hans nærmeste? I nekrologen i The New York Times omtalte arkitekturkritiker Paul Goldberger den avdøde som «America's foremost living architect». Han skrev også at Kahn etterlot seg kone og én datter. Det skulle vise seg å ikke stemme. Oppmøtet i begravelsen viste noe annet. Kahn hadde tre barn, med tre forskjellige kvinner. Han hadde tre familier, to av dem hemmelige.

Kahn hadde heller aldri klart å omsette sitt renommé i penger. Han var krevende å jobbe med og det gikk lang tid mellom hver gang han vant en konkurranse. Da han døde, hadde kontoret opparbeidet seg en halv million dollar i gjeld.

Det hjalp ikke at Kahn var arbeidsnarkoman. Han levde for sine prosjekter, jobbet konstant og sov ofte på kontoret. Da han ble funnet på Penn Station, var han på vei hjem fra en av sine mange reiser til Dhaka, der han arbeidet med den nye nasjonalforsamlingen. Byggingen ble påbegynt i 1961, mens Dhaka fremdeles var del av Pakistan, og avsluttet 1982. Komplekset har siden fungert som Bangladeshs nasjonalforsamling og går for å være Kahns magnum opus.

Louis Kahn må kunne kalles en «late bloomer». Han var nesten 60 år før han virkelig slo igjennom og fikk anerkjennelse utenfor arkitektstanden. Den kjente kritikeren Ada Louise Huxtable uttrykte det slik: «For Kahn, there were ten years of great buildings, and a lifetime of preparation.»

Dette livet begynte i Estland i 1901 og den nyfødte het Itze-Leib Schmuilowsky. Fire år seinere flyttet den fattige familien til Philadelphia. Lille Louis tjente på penger på sine talentfulle kulltegninger og han spilte piano på stumfilmvisninger. Etter endt arkitektutdannelse ved University of Philadelphia, dro han på «dannelsesreise» gjennom Europa og i starten av karrieren jobbet han med byplanlegging og var opptatt av sosial boligbygging.

Kahn var til å begynne med en «troende» modernist. Man måtte forkaste det gamle og det ornamenterte. Arkitekturen skulle være enkel og funksjonell, benytte seg av det siste innen teknologiske nyvinninger og bidra til demokratisering og økonomisk utjevning.  Og selv om Kahn beholdt troen på disse idealene, fant han seg ikke helt til rette innen modernismen og «the international style», det vi i Skandinavia bestemte oss for å kalle funksjonalisme.

Den store vendingen kom i 1950, da Kahn ble invitert til å være «architect in residence» ved Det amerikanke akademi i Roma. Han besøkte ruiner i Italia, Hellas og Egypt og bestemte seg for å hente inspirasjon fra antikken og middelalderen. Han lette etter det grunnleggende, formene som alltid har vært der, som mennesket har tatt med seg opp gjennom historien. Han søkte arketyper i «volume zero», sivilisasjonens bind null og når han blandet sine fundamentale oppdagelser med moderne materialer og ideer, oppsto magi. Arkitekter, eksperter og legfolk betraktet bygningene med beundring. Men også forundring. Var det pent? Var det stygt? Var det brutalisme? Var det poetisk modernisme?

Det første viktige oppdraget han fikk etter «ruinreisen», var Yale University Art Gallery, som sto ferdig i 1953. Allerede her ser vi flere av Kahns varemerker, men det var først på slutten av 50-tallet han fant sin egen, høyst personlige stil. Et av hovedverkene hans i USA er The Salk Institute i La Jolla, California, bygget i nært samarbeid med Jonas Salk, oppfinneren av poliovaksinen.

Et annet er Philip Exeter Academy Library i New Hampshire. På dette tidspunktet har Kahn virkelig slått ut i full blomst. Han kombinerer gjerne ubehandlet betong og teglstein. Byggene har et monumentalt preg og det er som om de sier: Vi har tenkt å stå her en god stund. Kahn sa selv at han laget «ruins in reverse». Samtidig brukte han varme tresorter og, ikke minst, lys. Exeter-biblioteket er kjente for sine massive sirkulære åpninger i betongen inn mot bokreolene og en bruk av dagslys som kan gjøre betrakteren andektig.

Jødiske Kahn bygget både kirke, synagoge og moské, men han er mest kjent for bygningene som huser og «ærer» naturvitenskap, kunst, kunnskapstilegning og demokratiutvikling. Det er muligens misvisende å si at disse verkene har noe sakralt eller andektig over seg, men Kahn strebet etter det monumentale og tidløse, for på den måten å finne det sant menneskelige. Han «snakket» med materialene, konsulterte fortida på grundig vis og snakket i kryptiske vendinger om hva han prøvde å oppnå.

Til slutt litt om arkitektens kaotiske privatliv. Louis Kahn var ikke et syn for guder. Som treåring lekte han med glødende kull og ble vansiret i ansiktet for livet. Men han var varm og sjarmerende og kvinnene falt for ham. Kahn giftet seg med sin Esther i 1930. Femten år seinere innledet han et forhold til arkitekten Anne Tyng, som han også jobbet tett sammen med. Tyng ble gravid i 1953 og for å dempe skandalen dro hun til Italia og fødte datteren Alexandra.

Sin andre skjulte familie fikk Kahn med landskapsarkitekten Harriet Pattison. Nathaniel Kahn ble født i 1962 og det var han som fortalte verden om farens innfløkte privatliv i den svært personlige dokumentarfilmen «My Architect» (2003). Gjennom intervjuer med slektninger, kolleger og kjente arkitekter som Philip Johnson, I.M. Pei og Frank Gehry og ikke minst ved å oppsøke farens mest kjente bygninger, prøvde Nathaniel Kahn å bli kjent med mannen han husket fra jevnlige, men korte besøk i oppveksten. Filmen ble en snakkis, fikk etter hvert kinodistribusjon og ble belønnet med en Oscar-nominasjon. Vi har fått noen flere svar, men mannen er fremdeles gåtefull.

«Louis Kahn — The Power of Architecture» åpner fredag på Nasjonalmuseet - Arkitektur og Museet for samtidskunst, og er den første store Kahn-utstillingen på to tiår. Den ble først vist i Rotterdam, deretter på Vitra-museet i Weil am Rhein. Utstillingen vil stå på Bankplassen fram til 26. januar.

BETONG OG LYS: På innsida av Philip Exeter Academy Library i New Hampshire, kjent for sine massive sirkulære åpninger i betongen og en bruk av dagslys som kan gjøre betrakteren andektig. Foto: Iwan Baan / Nasjonalmuseet.
BETONG OG LYS: På innsida av Philip Exeter Academy Library i New Hampshire, kjent for sine massive sirkulære åpninger i betongen og en bruk av dagslys som kan gjøre betrakteren andektig. Foto: Iwan Baan / Nasjonalmuseet. Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook