||| «'Lolita' vil aldri opphøre med å sjokkere,» skriver Brian Boyd i andre bind av sin biografi over Vladimir Nabokov, «The American Years» (1991). «Lolita» forteller om en voksen manns erotiske besatthet av sin 12 år gamle stedatter. Boka kom ut på det sagnomsuste forlaget Olympia Press i Paris i 1955. I USA ble romanen utgitt tre år seinere, med påfølgende skandale. Nytt oppstyr fulgte etter Stanley Kubricks filmversjon i 1962. Historien er seinere blitt teater, opera, poplåter, enda en spektakulær film og utgangspunkt for litterære nyskrivinger.

«Lolita» er dessuten blitt et begrep som gir helt spesielle assosiasjoner og brukes i alt fra pornoindustrien til popkulturen.

Vladimir Nabokov var allerede en verdenskjent dikter da romanen kom ut. Men den gjorde ham mer både berømt og beryktet. Aldri hadde noen moderne dikter trengt dypere inn i det kontroversielle temaet seksuell tiltrekning mellom voksne og barn. Spekulativ er den likevel ikke. Samtidig som den åpner en avgrunn i menneskesinnet, er den en uhyre avansert roman. Brian Boyd skriver at den rykker leseren «ut av balanse, linje for linje, side for side». Dette dypt originale stilistiske mesterskapet veksler fra poesi til komikk og har fått mange avleggere.