TANNTROLL: «Karius og Baktus» var Thorbjørn Egners første hørespill i Barnetimen i 1946. De to tanntrollene dukket opp for aller første gang i «Den nye barneboka», som Egner utga sammen med Sigurd Winsnes i 1941. Etter hørespillsuksessen fikk de både sin egen bok, dokkefilm og teaterforestilling. Illustrasjon fra boka/Cappelen Damm
TANNTROLL: «Karius og Baktus» var Thorbjørn Egners første hørespill i Barnetimen i 1946. De to tanntrollene dukket opp for aller første gang i «Den nye barneboka», som Egner utga sammen med Sigurd Winsnes i 1941. Etter hørespillsuksessen fikk de både sin egen bok, dokkefilm og teaterforestilling. Illustrasjon fra boka/Cappelen DammVis mer

Han har preget norsk barnekultur i over et halvt århundre

Thorbjørn Egner var både multikunstner, kontrollfrik og på helt rett sted til rett tid.

Han ville fylt hundre år omtrent på denne tida, Thorbjørn Egner. Eller 12. desember i år, for å være nøyaktig. Ofte er et hundreårsjubileum en anledning til å bringe glemte kulturskatter fram i lyset igjen, og Egner-året kommer definitivt til å få sin del av bokutgivelser og teateroppsetninger.

Ikke at Egners kunst egentlig trenger noen relansering. Knapt noen hundreårsjubilant kan vel sies å være så langt framme i bevisstheten hos den jevne nordmann.

Barnebøkene promoterer seg selv, og sanger som «Dyrene i Afrika», «So, ro, Lillemann» og «Sjørøvervise» spilles og synges for stadig nye generasjoner. Forestillingene «Folk og røvere i Kardemomme by», «Dyrene i Hakkebakkeskogen» og «Karius og Baktus» settes opp igjen og igjen, både av institusjonsteatre og barneteatre over hele landet. Og ikke minst i utlandet - ifølge Norsk Barnelitteraturhistorie fra 2005, er han den mest spilte norske dramatikeren etter Henrik Ibsen.

- Hans respekt for barn og deres fantasiverden var helt enestående, sier Ellen Horn til Dagbladet.

Hun er skuespiller med bred Egner-erfaring, samt sjef for Riksteatret, som i år setter opp både «Karius og Baktus» og «Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen».

Hun har særlig sans for sistnevnte.

- Ta for eksempel pepperkakescenen i «Hakkebakkeskogen», og måten reven blir lurt på! Bare det å komme på den ideen! Det er rene detektimen, så intelligent snekret. Strindberg kan bare gå hjem og vugge, mener hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MED KULISSENE: Thorbjørn Egner poserer med en miniatyr?modell av kulissene til teateroppsetningen av «Folk og røvere i Kardemomme by» i 1982. Foto: Scanpix
MED KULISSENE: Thorbjørn Egner poserer med en miniatyr?modell av kulissene til teateroppsetningen av «Folk og røvere i Kardemomme by» i 1982. Foto: Scanpix Vis mer

Hakkebakkeskogen er også favoritten til Kristin Ørjasæter, direktør for Norsk Barnebokinstitutt, som er medarrangør av Egner-året.

- I dyrefortellingene kunne han lage egne idealsamfunn med klare konflikter, som gjør at vi ikke trenger å skjele til et samfunn i endring i samme grad som dersom det hadde handlet om mennesker, sier hun.

Det er nok mange årsaker til at de over femti år gamle fortellingene ennå ikke ser ut til å ha gått ut på dato.

- Han var en svært god forteller, og bøkene har så høy litterær kvalitet at barn og voksne koser seg med dem sammen. Det er en forutsetning for at barnebøker skal få et langt liv - de må ha noe for både barn og voksne, mener Ørjasæter.

At bøkene alt har holdt i flere generasjoner, øker også sjansen for at de videreføres til flere.

- Både foreldre og besteforeldre kjenner til bøkene og deres kvalitet, og føler derfor at det er trygt å kjøpe dem, sier hun.

- Det kan hende noen voksne har gått lei. Men dette er jo nytt for alle små barn, påpeker Christopher Hals Gylseth, som utga den uautoriserte biografien «Thorbjørn Egner - Tigergutt kan alt!» i 2000.

EGNER-ÅPNING: Ellen Horn utkledd som Bestemor Skogmus under åpningen av Egner-året på Nasjonalbiblioteket 31. januar i år. Foto: SCANPIX
EGNER-ÅPNING: Ellen Horn utkledd som Bestemor Skogmus under åpningen av Egner-året på Nasjonalbiblioteket 31. januar i år. Foto: SCANPIX Vis mer

- Han visste at barn elsker gjentakelser, og laget enkle historier med budskap som gjentas hele veien. Han tok utgangspunkt i barnas premisser. Som den kontrollfriken han var, kunne han ha problemer med å forholde seg til voksne. Men med barn var det noe helt annet. Han hadde et barnlig sinn og mente nok at han forsto hva barn ønsket seg. Det tror jeg han hadde helt rett i, sier Gylseth.

I sin Egner-biografi tegner har et bilde av dikteren som både streng og ubøyelig, og svært opptatt av å ha kontroll på hvordan verkene hans ble forvaltet. Det gjaldt ikke minst når fortellingene nådde teaterscenen. I boka nevnes blant annet en episode der han fulgte prøvene på «Folk og røvere i Kardemomme by» i Den Norske Opera i 1984, og hisset seg kraftig opp da han mente Kardemomme-hesten danset feil. Koreografen brast i gråt, og Egner kastet seg selv ut på dansegulvet for å demonstrere.

- Han var helt spesiell i norsk målestokk når det gjelder å ha kontroll over egne ting. Ingen andre har vært like strenge, i alle fall ikke før ham. Det var vel

fordi han mente at folk måtte vise respekt for det kunstneriske prosjektet, sier Gylseth, som tror at nettopp denne ubøyeligheten kan ha vært med på å gi historiene så lang levetid.

- Han var nøye med å videreføre alt i samme drakt, gang på gang. Da fester det seg i befolkningen på en annen måte enn om det hadde blitt endret mer på underveis, mener han.

- Tror du Egners fortellinger vil fortsette å holde seg i åra framover?

- Det vet jeg ikke. Jeg tror tiden kan ha begynt å gå litt fra det. Både «Hakkebakkeskogen» og «Kardemomme by» er voldsomt prektige. Jeg synes kanskje det er på tide å fornye stoffet. Det går i alle fall an å vri litt på ting, mener han.

I MANGFOLDSÅRET: I Mangfoldsåret 2008 satte Riksteatret opp en Marokko-inspirert versjon av «Folk og røvere i Kardemomme by». Foto: SCANPIX
I MANGFOLDSÅRET: I Mangfoldsåret 2008 satte Riksteatret opp en Marokko-inspirert versjon av «Folk og røvere i Kardemomme by». Foto: SCANPIX Vis mer

Fornyelse skal bli, skal vi tro Ellen Horn.

- Egner var både berømt og beryktet for å passe på replikker og liknende. Det verserer mange gode historier om det i norsk teaterliv. Men nå er det ikke så strengt lenger. Vi har fått nye skuespillere som tillater seg nye ting, og jeg opplever at Egner-familien også er både åpne og glade for at vi gjør det på vår måte, sier Horn.

Hun mener at hundreårsjubileet er en god anledning til å friske opp de gamle forestillingene.

- Jeg håper at vår oppsetning vil få en ikke-museal form, og at vi klarer å presentere det på en måte som har appell også for barn i 2012. Da kan vi ikke bare reprodusere ting helt nøyaktig, sier hun, og peker på den Marokko-inspirerte versjonen av «Folk og røvere i Kardemomme by», som Riksteatret satte opp under Mangfoldsåret i 2008.

Thorbjørn Egner var kanskje streng overfor andre, men selv gjorde han flere endringer på stoffet sitt. Nesten alle bøkene hans ble i tur og orden gjenutgitt i omarbeidede og nyillustrerte versjoner. Ikke alle synes det gjorde dem bedre.

- I den første boka har han en mye mer spenstig strek. Deretter blir den slappere, og det er lite skjelett i kroppene, mener illustratør Harald Nordberg, som er hyret inn av Norsk Barnebokinstitutt for å foredra om Egners illustrasjoner på et jubileumsseminar seinere i år.

- Illustrasjonene bæres av pennestreken. Du ser den særlig godt i boka «Gamle hus i Rauland». Den er litt krøllete og rar, helt annerledes enn samtidige kunstnere som Kjell Aukrust eller Reidar Berle, mener Nordberg.

- Han var ingen stor tegner, hvis vi skal se ham fra utsida. Men fenomener som ham er sjelden gode på alt. Han er jo et ikon, og en liten nasjon som Norge har ikke så mange av dem, sier han.

Kanskje var Egner først og fremst på rett sted til rett tid. Han utga flere småbøker og malebøker under krigen, men det var først da han begynte å jobbe med Barnetimen i 1946 at det ble fart på sakene. «Det skulle vise seg at scenen og muntlig framføring var hans domene», heter det i Norsk Barnelitteraturhistorie (2005). «Karius og Baktus» ble det første av mange hørespillsuksesser, som siden fant veien både til bok og teaterscene. Samtidig ble Thorbjørn Egners radiostemme kjent over hele landet.

- Han hadde en veldig musikalitet både i stemmen og henvendelsen. Og det var noe med det én-kanalsamfunnet vi hadde, der alle hørte på Barnetimen, sier Kristin Ørjasæter.

- Radioen betydde mye, og Egner kom inn akkurat i radioens barndom. På 50-tallet fantes det ikke mye norsk barnelitteratur, men en del oversatte klassikere som man forkortet og gjorde til barnefortellinger. Med Barnetimen kom fortellinger som først var hørespill, og deretter ble bøker. Egner, Alf Prøysen og Anne-Cath. Vestly ga en ny giv til barnelitteraturen, sier hun.

- Kan noen av dagens forfattere oppnå samme posisjon som ham?

- Jeg tror nesten ikke det er mulig. Det skal godt gjøres å få en slik status, med alle bøkene som gis ut hvert år, og alle kanalene vi nå forholder oss til, mener Ørjasæter.