POPULÆR FINNE: Stadig flere finske forfattere har blitt introdusert for norske lesere de siste åra. Den mest kjente er utvilsomt Arto Paasilinna. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet
POPULÆR FINNE: Stadig flere finske forfattere har blitt introdusert for norske lesere de siste åra. Den mest kjente er utvilsomt Arto Paasilinna. Foto: Jørn H. Moen / DagbladetVis mer

Han har skrevet en bok hvert år siden 1975

Arto Paasilinna fyller 70 år 20. april.

De siste åra er stadig flere finske forfattere blitt introdusert for norske lesere, med bøker som spenner fra det eksperimentelle og tragiske til det absurd humoristiske.

Finlandssvenske epikere som Kjell Westö og Monika Fagerholm har fått en bred norsk leserkrets, det samme gjelder en feiret dikter som Sofi Oksanen, som fikk Nordisk Råds Litteraturpris i 2010.

Den forrige finnen som fikk prisen, Kari Hotakainen, har fått fire bøker oversatt til norsk, seineste fjorårets «Menneskets del». Andre navn som kan nevnes er Pirjo Hassinen, Anja Snellmann og Jukka Behm, samt veteranen Märtha Tikkanen. For ikke å glemme kriminalforfatteren Matti Rönkä, som i 2010 kom med den veldreide detektivromanen «Med mord i blikket».

Den trolig mest leste av alle de finske forfatterne som er blitt introdusert i Norge de siste åra, er likevel den merkeligste av dem, Arto Paasilinna, som fyller 70 år 20. april.

Hele ti romaner av Paasilinna er blitt utgitt på norsk i løpet av de åtte åra som har gått siden han ble introdusert i Norge med romanen «Harens år», opprinnelig skrevet i 1975, utgitt på norsk i 2004. Da var Norge det siste landet i Europa - bortsett fra Albania - som beriket sin oversettelseslitteratur med hans romaner.

Det er mye å gå på. Paasilinna har utgitt 35 romaner i Finland. Han er spredd til nær sagt hele kloden og oversatt til 48 språk. Hans nyeste på norsk kom ut nå i vår og heter «Volomari Volotinens første kone og andre gamle ting», en historie som blant annet handler om ekstrem samlermani.

I Finland er Paasilinna en omstridt mann. Han er for populær til å bli helt godkjent i de fornemste litterære kretser, samtidig er han umulig å overse.

Han er en blanding av villmann og begersvinger, stadig involvert i skandaler som inkluderer alkohol og håndgemeng, men er på samme tid ufattelig produktiv. Hans sinn preges av konflikten mellom trangen til festing og fyll på den ene siden; drømmen om et stille liv fjernt fra folk på den andre.

Dette forteller han om i en flott bok som enda ikke er kommet på norsk, «Nio drömmar», svensk utgave i 2002. Her skriver han blant annet om journalistlivet før han slo igjennom med «Harens år».

«Man åt godt och drakk ännu bättre. Livet levdes i taxibilernas baksäten, man befann sig ständigt på rörlig fot. Äkteskap sprack, nya inngicks. Jag var en del av alt det där, och ångrar mig inte det minsta nu efteråt. Så alldeles stillsamt lever jag inte i dag heller, och skulle väl egentligen aldrig vilja slå mig riktig til ro.»

På den andre siden er han besatt av det han kaller «en urfinsk tanke», om «ett aldeles eget litet bo der jag skulle kunne skulle kunna dra mig tilbaka undan livets stormar».

I boka skildrer han ni hus, som han til dels har bygd selv. «For en finne er det en fin måte å vise manndom på å bygge hus,» sa han i intervju jeg gjorde med ham da han ble introdusert på norsk. «Hogge tømmeret selv og snekre i vei. Man lever som man vil, men et hus må man ha.»

Han forklarte at han hadde bygd over 50 hus i sitt liv, men det kunne på den andre siden virke som om han overdrev, sterkt påskyndet av en aldri så liten formiddagsvodka.