FØRSTEMANN UT: Gay Talese står bak noen av de beste featurereportasjene i amerikansk journalistikk. Han har også skrevet en biografi om sin tidligere arbeidsgiver New York Times, den første «mediabok»-bestselgeren. Foto: Random House
FØRSTEMANN UT: Gay Talese står bak noen av de beste featurereportasjene i amerikansk journalistikk. Han har også skrevet en biografi om sin tidligere arbeidsgiver New York Times, den første «mediabok»-bestselgeren. Foto: Random HouseVis mer

Han har skylda for alle mediebøkene

Gay Talese skriver på papplater fra tørrensede dresskjorter.

||| Når verden går den moderne pressemann imot, forlater han ikke lenger pulten sin til fordel for svømmebassenget i toppetasjen av Grand Hotel, slik Jahn Otto Johansen pleide å gjøre. Den moderne pressemannen går i stedet inn på det som i åpne kontorlandskaper kalles et «stillerom» - et lydtett avlukke med glassvegg.

Dette kan være mer rehabiliterende enn det høres ut, i alle fall stillerommet til Dagbladets lederavdeling, siden det også er et lite, men utsøkt redigert bibliotek med bøker om og med journalistikk.
Øverst står antologier med featurejournalististikk og biografier av redaktører og kringkastingssjefer (min favoritt er «Hegnar» av Niels Chr. Geelmuyden, om ikke annet så fordi den begynner med setningen «Young man, synger Village People, there's no need to feel down»). Hylla under: Bindsterke pressehistorieverk, offentlige utredninger, noe fransk medieteori. Og helt nederst - der vanlige bokhyller har «Erotiske folkeeventyr» - journalistmemoarer og innsideberetninger fra norske mediebedrifter.

Bare i år har det kommet to fra Dagbladet, mens én fra Se & Hør er blitt film. For Dagbladet-komplettister fins det dessuten fra før av både en bok om et Dagbladet-finansiert nyhetsmagasin («Kaptein Memo»), om Dagbladets overgang til tabloidformat («Med Dagbladet til tabloid» av Arne Martin Klausen) og biografier om minst tre tidligere Dagbladet-redaktører, mens en fjerde, om Arve Solstad, er underveis.
Og på mandag utgis Ottar Grepstads «Avisene som utvida Noreg - Nynorskpressa 1850-2010», en «medrivande forteljing om idealistar og kynikarar i norsk presse», ifølge forlaget.

Den som er å takke for at det er et marked for alt dette, er amerikanske Gay Talese (78). Talese er anerkjent som nyjournalistikkens «virkelige pionér», en status gitt ham av kollegaen Tom Wolfe, som han selv avviser, siden han ikke ser på det han gjør som «nytt». Han er også anerkjent (av kanskje alle bortsett fra Wolfe) som den mest velkledde av nyjournalistene, en status han omfavner i den grad at han ikke skriver på notatblokker, men på papplater fra tørrensede dressskjorter.

Og så er han regnet for å ha skrevet litteraturhistoriens første «mediabok», med «The Kingdom and The Power» (1969), hans bestselgende biografi om New York Times. Talese begynte i avisa som redaksjonsassistent i 1953, og havnet seinere blant annet på sporten og politikk, inntil han ble frilanser for magasinet Esquire da han «ikke lenger klarte å begrense meg til 1200-ordsgrensa i dagsjournalistikk». Det unngikk han i «The Kingdom and The Power», som over 660 sider følger karrierestigene, stamtavlene, ekteskapene og golfkortene til alt fra sjefsredaktører til Saigon-korrespondenter til assisterende bysidemellomledere. Boka er verken et «oppgjør med» eller en «dom over» hans tidligere arbeidsgiver. Men Talese er definitivt ambivalent til det som har vært og er et relativt konservativt familiedynasti, som for eksempel i 1935 hadde en utgiver som var imot fagforeninger - ikke fordi han var imot dem som sådan, men fordi han ikke ville se sin stab forbundet med «en mindre fellesnevner enn amerikanisme».

Men den beste historien fra New York Times, og det mest overbevisende argumentet for å fortsette å skrive om avisredaksjoner, er en Esquire-artikkel Talese kom med underveis i arbeidet med boka. «Mr. Bad News», som artikkelen heter, er et portrett av Alden Whitman, New York Times' mangeårige nekrologskribent, en journalist med en selv for pressekretser over gjennomsnittlig interesse for død. Blant hans stolteste øyeblikk anses da han åpnet poeten T.S. Eliots nekrolog med hans mest kjente diktstrofe «Slik vil verden opphøre/Ikke med et smell, men med klynking».
Da Talese til sist i portrettet spør hva han tror vil skje når Whitman selv dør, svarer han simpelthen: «Jeg har ingen sjel som skal noe sted. Det er simpelthen et tilfelle av kroppslig utslettelse.»
Må man virkelig bli så usentimental av en slik jobb? «Hva med din kone, hva ville hun gjort?» forsøker Talese.
«Hun ville ha brutt sammen og grått», vedgår Whitman. «Det er det formelle uttrykket for sorg under slike omstendigheter.»