Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Prins Harry og Meghan trekker seg tilbake:

Han har vært rasende lenge

Når prins Harry og kona Meghan trekker seg tilbake fra det kongelige livet, er det nok et valg som er vel så mye basert på hans følelser som hennes.

VEKKER OPPSIKT: Det er grunn til å tro at det er minst like mye prins Harrys følelser som Meghans som har vært avgjørende når hertugen og hertuginnen av Sussex nå bestemmer seg for å trekke seg tilbake fra livet som fulltidskongelige. Foto: Yui Mok / Pa Photos / Scanpix
VEKKER OPPSIKT: Det er grunn til å tro at det er minst like mye prins Harrys følelser som Meghans som har vært avgjørende når hertugen og hertuginnen av Sussex nå bestemmer seg for å trekke seg tilbake fra livet som fulltidskongelige. Foto: Yui Mok / Pa Photos / Scanpix Vis mer
Kommentar

Natuligvis er det Meghan som får skylda. Etter at det ble kjent at prins Harry og kona Meghan trekker seg tilbake og vil forsøke å skape seg et liv uavhengig av den britiske kongefamilien, slo The Sun opp «Megxit» med store bokstaver på forsiden. Den profilerte redaktøren og mediepersonligheten Piers Morgan anklaget Meghan på Twitter for å bryte opp kongefamilien. I et Storbritannia som er i kamp med seg selv, har Meghan blitt en omstridt skikkelse, med glødende fans og rasende motstandere. Som amerikaner, halvt svart, aktivist og feminist har hun fra første stund blitt møtt med skepsis fra de som tvilte på om hun kunne bli tilstrekkelig britisk og proper, og som dessuten mente at hun holdt barnet sitt på feil måte.

Men selv om Meghan ikke har lagt skjul på at hun syntes møtet med britisk medievirkelighet var barskt, er det prins Harry som i flere tiår har båret på et sterkt raseri mot de tabloide avisene og tv-kanalene. Det begynte allerede i barndommen, da han opplevde det som skremmende å bli fotfulgt av pressen når han var sammen med moren sin, prinsesse Diana. Det ble langt mer intenst etter at Diana døde i en bilulykke i Paris i 1997, etter å ha blitt jaget gjennom gatene av fotografer på motorsykkel.

Både prins Harry og prins William er medievante, og er dempede og vennlige i intervjuer, så det er ikke så lett å se på dem at de begge har båret på et voldsomt sinne ette morens død, og vært uvillige til å gjøre noe bare fordi det vil se bra ut i mediene.

Prins Harry har vært åpen om at han har vært sterkt preget av morens død, og at han var utagerende og deprimert i tyveårene delvis fordi han prøvde å skyve sine egne vonde følelser vekk. Som voksen opplevde han blant annet å miste ekskjæresten Chelsy Davy, blant annet fordi hun ikke orket trykket fra pressen. Davy opplevde blant annet at oppslagssugne journalister plasserte hemmelig sporingsutstyr i bilen hennes.

Derfor er det naturlig å tenke at det like mye er prins Harry som Meghan som har ønsket seg vekk fra rampelyset. Samtidig er det vanskelig å se for seg hvordan paret skal klare å bli økonomisk uavhengig, samtidig som de «støtter dronningen» og utfører enkelte kongelige oppdrag. Bare politibeskyttelsen familien må ha, døgnet rundt, koster dyrt. For menn i kongefamilien som ikke selv skal bli konger har det tradisjonelt vært vanlig å ha en karriere i marinen, et upåklagelig patriotisk valg som har plassert dem på utsiden av noe så vulgært som kjøp og salg.

Prins Harry har selv en militær karriere bak seg, og er etter alt å dømme svært dyktig bak helikopterspakene, men har ikke noen kvalifikasjoner utover utdannelsen sin som offiser. Det eneste Meghan og Harry sier om sin egen fremtid, er at de vil tilbringe tid både i Storbritannia og i USA, og jobbe med et veldedig prosjekt. Det kommer til å bli en krevende balansegang å få en tilstrekkelig stor inntekt på dette grunnlaget, uten å bli beskyldt for å legge beslag på penger som er knyttet til veldedige formål eller å kapitalisere på de kongelige titlene sine.

Ønsket er forståelig, ikke minst fordi økonomien ofte har vært selve begrunnelsen når pressen krever tilgang: Leserne finansierer livsstilen deres, derfor har de rett til å få vite om alt dere tar dere til. Det er også den viktigste grunnen til at den britiske kongefamiliens uoffisielle motto har vært «never complain, never explain», en læresetning Harry og Meghan har brutt eklatant med.

ÅPNER OPP: Hertuginne Meghan åpner opp om hvordan det har vært å få barn og gifte seg i offentlighetens søkelys. Video: ITV. Reporter: Ingebjørg Iversen / Rød Løper Vis mer

Selv om den britiske kongefamilien har måttet leve med en presse som har tråkket over alle presseetiske regler for å få privat informasjon om dem, som har avlyttet telefonene deres og betalt ansatte for informasjon, lever de også i så stor luksus og møter så mye ærbødighet at det er vanskelig å snakke om problemene uten å fremstå som bortskjemte, som om de vil ha alle fordelene og ikke ulempene. De har opplevd å bli invadert på en måte de egentlig er i sin fulle rett til å klage over, samtidig som det er krevende å gjør det på en elegant måte.

I tilfellet Harry og Meghan har det allerede rukket å komme kritikk for at de vil melde seg ut av den kongelige økonomien etter å ha tatt imot en kostbar oppussing av sitt britiske hjem, Frogmore House (som riktignok uansett trengte å renoveres). Det er nok også stilltiende erkjent at det er helt ok for monarkiet, fra et PR-perspektiv, at folk er klar over at de også ofrer mye ved å være kongelige. Det er lettere for publikum å betale for å ha en kongefamilie i posisjon og jobb så lenge de kan nikke til hverandre over pinten og si: «Men jeg ville aldri ønsket å leve som dem».

Tilfellet Harry og Meghan illustrerer et moderne dilemma som mange kongelige havner i, når de ikke er direkte arvinger til tronen. Her til lands har debatten rundt prinsesse Märtha Louises levebrød vært et eksempel på det samme. Mange er motvillige til å finansiere de kongelige som lever på siden av arverekken, samtidig som de har sterke meninger om hvordan de kan og ikke kan tjene penger. En kongelig kan ikke uten videre ta seg jobb som lærer eller sykepleier, samtidig som all forretningsvirksomhet de går inn i, vil være mistenkelig. Disse knutene kommer ikke til å bli lettere å plukke opp ettersom årene går.

På en måte har Harry og Meghan foregrepet begivenhetenes gang. Prins Harry er sønn av tronarvingen, han kommer til å være bror av og onkel til kommende monarker, men han og familien hans vil bli stadig mindre viktig ettersom prins Williams barn vokser til. Det er velkjent at prins Charles ønsker seg et slanket kongehus, med færre fullfinansierte medlemmer som utfører de kongelige oppgavene.

I julen ble det sendt ut et fotografi av dronning Elizabeth med prinsene Charles, William og George, et portrett av fire generasjoner som fortalte verden at det er denne linjen, den direkte arvefølgen, som Buckingham Palace i stadig større grad kommer til å satse på. Likevel trekker de to seg på et tidspunkt der de er stekt etterspurte, og der avgjørelsen vil føre til at det stilles kritiske spørsmål, til dem og til monarkiet som sådan.

En oppsiktsvekkende side ved Harry og Meghans tilbaketrekning er at de etter alt å dømme ikke fortalte dronning Elizabeth eller prins Charles om planene. Pressemeldingen som gikk ut fra Buckingham Palace i kjølvannet av parets utspill, var oppsiktsvekkende i at den ikke la skjul på at det var uenighet mellom hoffet og hertugparet. Til vanlig er det i familiens interesse at all kommunikasjon utad er innbitt harmonisk, holder på at ingen er uvenner, og nører så lite opp under uheldige nyhetssaker som mulig.

STOLT PAPPA: Hertuginne Meghan og prins Harry viste frem sønnen Archie på offisiell reise til Cape Town. Video: Instagram/@sussexroyal / Rød Løper Vis mer

For 93 år gamle dronning Elizabeth må det være nok et tegn på at verden er snudd på hodet siden hun selv var barn. Da hun var ti år gammel abdiserte onkelen hennes, kong Edward VIII, for å kunne gifte seg med den veldig amerikanske og veldig fraskilte Wallis Simpson. Dette gjorde at Elizabeths far, George VI, ble konge, og fikk en livsoppgave han ikke følte seg forberedt på. I tiårene som fulgte ble Edward VIIIs avgjørelse sett på som et forræderi innad i familien. Skandalen den gang var en av de tidlige, store dragkampene mellom pliktfølelse og selvrealisering, mellom hensynet til institusjonen monarkiet og hensynet til enkeltmenneskets lykke.

I moderne tid står ikke pliktfølelsen like sterkt. Men det siste døgnets hendelser har vist at det fremdeles kan være kontroversielt for en prins å gjøre et livsvalg og si: Dette trenger jeg for å ha det bra.