Han Ivan og «Han Arthur»

Ivan Kristoffersens bok om Arthur Arntzen fikk siste høst stor oppmerksomhet og glimrende anmeldelser, så for så vidt burde alle vi venner av han Arthur være fornøyde.

Men når nå mørketida har sluppet taket, er det kanskje grunn til å koste på seg en liten ettertanke: Hva er det egentlig som står i denne boka?

Boka er først og fremst et begeistret portrett, preget av stor beundring for Arthur Arntzen som journalist, som kunstner og som menneske. Forfatteren viser prisverdig vilje til å bryte med tradisjonell biografisk framstilling: Her er ingen oppramsing av biografiske fakta, snarere er dette en fritt fortalt og ganske springende vandring i Arthur Arntzens liv og blant hans historier og replikker.

Også rent språklig har forfatteren forlatt den slagne landevei og gitt seg hen til kåseriets mangslungne og uryddige stier, for han vil ikke bare portrettere, han vil også underholde, Dette er en ambisjon man kan forstå: Det er ingen grunn til å skrive ei traurig bok om en så morsom mann.

Og forfatter Ivan går tungt til verks: Over stokk og stein underholdes leseren ed overdrivelser og spissformuleringer. Forfatteren legger seg liksom i stabilt superlativt sideleie, og til tider går det riktig bra.

Til andre tider går det desto verre: Velnok kan en kåsør tillate seg å være både sleivete og upresis, men her blir stilen iblant så sleivete og så upresis at an uvilkårlig retter seg opp i stolen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forfatteren har for eksempel fått den ulykksalige ide å sammenligne Arthur Arntzen med Petter Dass, derfor nevnes da også dikterpresten to-tre ganger. Det mest interessante ved det som sies om Petter Dass, er imidlertid at absolutt alt er fullstendig misvisende.

Med all respekt: Arthur Arntzen ligner ikke særlig mye på Petter Dass. Det har kanskje også Ivan Kristoffersen funnet ut, derfor snur han saken på hodet: Han forsøker å få Petter Dass til å ligne på Arthur Arntzen! Arthur Arntzen får så å si tilbakevirkende kraft slik at også Petter Dass f.ejs. begynner å hevde at bønn og bannskap hører sammen.

Det er sikkert godt ment, men det er, med respekt å elde, bare tøv.

Like sleivete er Ivan i omgangen med en annen forfatter, nemlig Knut Hamsun. På s. 144 vil Ivan sitere den vakre åpningssetninga i Markens Grøde, den lyder slik: «Den lange, lange sti over myrene og ind i skogene, hvem har trakket op den?»

Denne enkle lille setninga klarer Ivan å radbrekke med hele åtte stavefeil. I ei setning! Det må være noe bortimot norsk rekord.

Nå, en glipp kan skje oss alle, og en glipp eller tre fins det i de fleste bøker. Men i denne boka er det usedvanlig mye rusk: Enten Ivan skriver om Asbjørn Selsbane (s. 26), eller om rekkefølgen i Arntzens forfatterskap (s. 43), eller om bruk av bannskap i Vett og Uvett (s. 120), ellers skal sitere prost Colban fra 1818 (s. 147) _ feil blir det hele veien. Det er liksom ikke så nøye, det viktigste er at det går fort og fyndig unna.

Og det gjør det unektelig.

Men dette er jo bare detaljer, vil man kanskje si, dette er bare pedanteri og flisespikkeri. Hva med de store linjene i boka?

Joda, det er all grunn til å etterlyse de store linjene i boka, for dem er detikke lett å få øye på. Og i den grad de finnes, er også de preget av den største omtrentlighet. La oss f.eks. se på presentasjonen av det mest omtalte prosjektet i boka, nemlig Arthur Arntzens siste suksess, teaterstykekt Den fordømte nordlendingen:

Stykkets hovedinnhold er en løssluppen harsellas med gamle myter og fordommer mht. Nord-Norge og nordlendingene. Dette betegnes i boka som et «oppgjør med» og et «opprør mot», og både i oppgjøret og i opprøret blir AA stående påfallende alene. Riktignok har han en svensk instruktør til å hjelpe seg med dette «livsfarlige» prosjektet, for øvrig er det en ensom kamp. Men miraklet skjer: I det øyeblikk Arntzen tar fatt i dette stoffet, blir «en hel lenkegjeng av fordømte nordlendinger // plutselig // frigjort fra mytenes fengel» (s. 22).

Anmelderne siste høst syntes åpenbart at dette var vel talt, men rent saklig er det atter det reine vås, for selvsagt skjer sånt ikke så plutselig, og selvsagt skjer sånt ikke så plutselig, og selvsagt er ikke AA så totalt alene om dette som Ivan vil ha det til.

Arntzens fleip med de gamle mytene kan tvertimot betraktes som et ledd i en nokså allmenn nordnorsk bevisstgjøringsprosess, en prosess der nordnorsk kulturliv over lang tid og på brei front har bidratt til en voksende forståelse for hva disse mytene rommer og hvordan de har påvirket oss og påvirket andres oppfatning av oss.

For ikke å gjøre dette altfor vidløftig, kan vi nøye oss ed å se på det som har skjedd i etterkrigstida. Og det er kort sagt at en stor flokk av forfattere og trubadurer, av journalister og billedkunstnere, av forskere og politikere, av ildsjeler og institusjoner på hver sin måte har deltatt i denne prosessen.

Skulle man nevne noen navn,kunne man trekke fram så ulike, men hver for seg viktige skikkelser som f.eks. forfatterne Lars Berg og Hans Kr. Eriksen, politikeren Hanna Kvanmo, forskeren Ottar Brox og trubaduren Halvdan Sivertsen.

Skulle man trekke fran noen institusjoner, kunne det f.eks. bli Hålogaland Teater og Universitetet i Tromsø. Skulle man trekke fram et enkelt prosjekt, kunne man nevne Nordnorsk Kulturhistorie (1994), to store bind redigert av Einar-Arne Drivenes, Marit Hauan og Helge A. Wold, og belønnet med Brageprisen. Man kunne også nevne professor Edmund Edvardsens fascinerende bok Nordlendingen (1997). I all beskjedenhet vil jeg også nevne min egen bok, Mørkets og kuldens rike (1993), i og med at AA fra scenen uttrykkelig opplyser at denne boka er en del av hans kildegrunnlag for Den fordømte nordlendingen.

Både som forfatter og artist har AA vært en viktig deltaker i og bidragsyter til problematiseringa av de gamle mytene, og takket være hans spesielle talent har han i sitt siste teaterstykke klart å formidle noe av det stoffet til langt større grupper enn dem vi andre rekker fram til.

Ivan Kristoffersens ambisjon er åv ise hvor unok Arthuir Arntzen er som kunstner og forfatter. Det er forståelig. Men ved å gjøre AA til en ensom profet i et for øvrig tanketomt Nord-Norge, reduseres og forvrenges etter mitt skjønn AA både som menneske og som kunstner. Både som menneske og kunstner har AA alltid stått i intim dialog med sin landsdel, og det er jo nettopp denne breie kontaktflaten som har gjort hans artisteri så ekte både i sitt uttrykk og i sitt innhold.

Morsomme bøker blir iblant for morsomme, og dette er hovedfeilen ved Ivan Kristoffersens bok. han er for mye opptatt av å underholde og for lite opptatt av å forklare, av å forstå, av å trekke linjer, av å undersøke de sammenhenger som Arthur Arntzen inngår i. Han vil gjerne gjøre AA stor, men AA blir ikke stor ved at man gjør andre usynlige.

Dette er altså ei bok som riktignok har sie gode sider, men som både i stort og smått er nokså upålitelig, ei bok som er så opptatt av å være morsom at den tåkelegger mer enn den forklarer. Og det er synd, for humoristen Arthur ARntzen er en så sentral aktør i norsk og nordnorsk kulturliv at han fortjener å bli beskrvet med større alvor og med støre faglig innsikt.