DEBATT

Debatt: Trakassering

Han kalte meg iallfall ikke neger, bare fitte

Jeg har problemer med å utholde deler av min egen virkelighet. Jeg tror rett og slett ikke jeg bør tåle den.

GODTA DET?: Er jeg krenket nå? Eller bør vi slutte å kalle noe som faktisk kan være livsfarlig, for krenkelser, spør Iselin Shumba etter å ha blitt trakassert på gata. Foto: Lars Eivind Bones
GODTA DET?: Er jeg krenket nå? Eller bør vi slutte å kalle noe som faktisk kan være livsfarlig, for krenkelser, spør Iselin Shumba etter å ha blitt trakassert på gata. Foto: Lars Eivind Bones Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Jeg må fortelle dere om to store og litt skarpe ringer jeg begynte å gå med for ei tid tilbake. Jeg satt og så på hendene mine på konferanser og i møter; disse svære ringene, ga de meg en slags beskyttelse? Selv om det gikk en stund før jeg klarte å si det til meg selv, visste jeg svaret. Du går med disse ringene fordi du er redd, og en liten del av deg føler seg litt tryggere om du har noe tredd ned over fingrene som kan skade noen om du må.

Vent litt, spol tilbake …

For et par uker siden kjente jeg på vold i min egen kropp, og den sitter i. Den vil ikke slippe taket, forsvaret vil ikke ned.

Jeg er på ingen måter en ring-person, fingrene min er liksom for korte. Men jeg begynte å gå med to svære glinsende ringer som var store naturtro barkebiter utformet i bronse. En barkebit er skarp om den er smidd i bronse, litt som et knokejern.

En kveld før jeg begynte å bruke ringene vandret jeg hjem gjennom Bislet etter et seint møte som hadde blitt til drink og hyggelig lag. Jeg har airbuds i ørene, går med smarte pumps, dressbukse og fin frakk.

Jeg passerer en fyr som sier noe til meg. Han ser ordentlig ut; høy, velkledd, klassisk opp og fram. Kanskje litt vel solariumsbrun. Men han ser empatisk ut, så derfor stusser jeg; for kroppsspråket hans kunne tilsi at han slang dritt. Jeg tar ut musikken fra ørene, «Unnskyld, hva sa du?». Han flirer og sier «han lett kunne knullet meg». Jeg parerer ganske kjapt med «jeg finner meg ikke i at du snakker slik til meg, be om unnskyldning!».

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer