Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Han kler av kolonistene

Yinka Shonibare går løs på det britiske imperiets kolonistyre med mørk humor i sin fargesprakende utstilling på Henie-Onstad Kunstsenter. Den britisk-nigerianske kunstneren lar oss også se ham i øynene: I sine fotografier spiller han selv hovedrollen som svart, viktoriansk dandy.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Yinka Shonibare lokker umiddelbart blikket i det nyrenoverte Henie-Onstad-senteret - med sine tekstildraperte og visuelt sjenerøse arbeider i «etnisk» koloritt, og en mønstring montert så slående at den framtrer som om en fargestrålende fugl føniks reiser seg fra de nylig brannherjete omgivelsene. Ved nærmere øyesyn aner man mer av den overraskende beiske beskjeden i utstillingstittelen «Dressing down» - som betyr overhaling eller reprimande .

Shonibare - født av nigerianske foreldre i London i 1962 og oppvokst i Lagos - har utvilsomt mer i den billedmessige bagasjen enn mange andre såkalte «Brit Pack»-kunstnere, som vakte kollektiv furore på den Saatchi-regisserte «Sensation»-utstillingen i The Royal Academy for snart to år siden. Denne dobbelte bakgrunnen og kunststudiet ved det seine 80-tallets mest kreative arnested, Goldsmith College, ble basis for et kulturkritisk perspektiv med ulike adressater. I det fordums imperium går engelsk-nigerianerens kunstneriske strategi under etiketten «Post-Colonial Neo-Victorianism» - en verbal vev basert på noen av de tematiske tråder som Shonibare tvinner til paradokser i sine arbeider.

Afrostoffer

Det framgår av de hodeløse modelldokkene som introduserer utstillingen kledd i fargerike afrostoffer , men i viktoriansk snitt med klassisk kjolekø og lange frakkeskjøter! Når de folkelige og frodig-mønstrete tekstilene som symboliserte 60-åras frigjøring ikke vikles virtuost rundt svarte legemer - men underlegges den skreddersydde kolonimoten fra Rule Britannia-epoken - vil Shonibare avkle forestillingen om at afrikansk autentisitet og identitet er impregnert i disse tekstilene. De batikktrykte modellene for de «etniske» tøyene kom i kolonialismens kjølvann som håndverksprodukt fra Indonesia, ble gjort til masseprodusert metervare i britisk og hollandsk tekstilindustri - og derfra eksportert i mengder for markedene i Afrika.

Shonibare søker ikke bare å avdekke historien om kolonialistiske transaksjoner, men han får også sømmene til å revne i den ideologiske konstruksjonen som ligger bak bruken av slike stoffer. Både på det afrikanske kontinentet og i svarte, rasepolitisk bevisste immigrantmiljøer slo tekstilene an, men bruddet med kolonitidas styrende klesskikk og alternativet til vestlig mote kommer her i et annet lys. Selv Henie-Onstad-senterets velorienterte kunstneriske leder Gavin Jantjes ble ikke klar over den historisk-økonomiske sammenhengen, før han forundret oppdaget og fikk forklart betydningen bak betegnelsen «Dutch Prints» på et tysk etnografisk museum i slutten av 70-åra.

Kritisk humor

Det kritiske - og humoristiske - blikket mot historien får et utvidet perspektiv når Shonibare med et genialt grep forvandler et av britenes nasjonalikoner: Thomas Gainsboroughs maleri «Mr. og Mrs. Andrews» fra 1749. Godseierparet og jakthunden framstilles som skulpturer i gjenkjennelige positurer fra bildet. De tobeinte er imidlertid frarøvet hodene med sine distanserte ansiktsuttrykk fra maleriet, og har fått kuttet forbindelsen til det produktive landskapet (med modne kornnek og velfødde saueflokker) som deres holdninger så tydelig markerer sitt enevelde over. Tilskjæringen av duoens klær er igjen tidsmessig sakset fra de opprinnelige modeller, men batikkmønstret bomull har erstattet maleriets illuderte silke - og slik trekker Shonibare tråder fra engelsk klassesystem til det britiske imperiets kolonialistiske undertrykking.

Det forføreriske hos Shonibare ligger ikke bare i å forene fargemessig frodighet med utsøkt skredderi. Et strålende eksempel på det er hans lyrisk lysende installasjon, «Sun, Sea and Sand», som også bringer med seg skyggesiden om turistøkonomi. Den omfatter utallige boller trukket med forskjellig farget batikkstoff, som står gruppert i et visuelt vibrerende mønster på gulvet. Plasseringen i etasjen under den nøkkelhullformete åpningen i storsalen - som gjør publikum til kikkere i mer enn en forstand - bidrar til å gi gjenstandene en dobbel karakter av eksotisk, «etnisk» suvenir og økonomisk fornedrende tiggerskål.

Trofé og nasjon

I en annen installasjon - «Victorian Philanthropist's Parlour» - lar Shonibare en humor mer syrlig enn svart infiltrere sin omhyggelige rekonstruksjon av en 1800-talls sosietetssalong, hvor viktoriatidas trofeer troner på peishylla og veggene. Kolonialismens mønster setter seg gjennom ved at sjeselong og stoler er trukket med de «annenrangse» afrotekstiler, men inne i ornamentikken på bruksgjenstandene oppdager man trykte bilder av John Barnes - en av de fargete fotballheltene fra engelsk Premier League. Slik kommenterer Shonibare også forestillingen om nasjonal identitet - for eksempel i utsagn som «There is no black in Union Jack» - på sin underfundige måte.

Raden av iscenesatte fotografier med kunstneren selv poserende som svart dandy i viktorianske omgivelser har også flere lag. Shonibare agerer i 1800-tallets outsiderrolle med melankolsk mine, og assistert av korrekt kostymerte skuespillere foran kamera. I den gjennomførte billedregien lar han også sin ironiske levemannsmyte speile seg kunsthistorisk, og da med henblikk på den engelske 1700-tallsmaleren William Hogarths bilder om en libertiners liv fra serien «Rake's progress». Det er som om det fargerike lappeteppet hele tida går opp for nye innspill i «Dressing down».