FERMATS TEOREM: Andrew Wiles ble feiret omtrent som en popstjerne. Han hadde løst Fermats siste teorem. Foto: Science Photo Library
FERMATS TEOREM: Andrew Wiles ble feiret omtrent som en popstjerne. Han hadde løst Fermats siste teorem. Foto: Science Photo LibraryVis mer

Han løste et av matematikkens mysterier

I morgen får den engelske matematikeren Andrew J. Wiles Abel-prisen.

Kommentar

Under et ferieopphold i England og morgenlesning av Londons kvalitetsaviser ved sankthanstider i 1993, falt mine øyne på et bilde av en foreleser ved Universitetet i Cambridge og ei tavle full av x?er, y?er og mye annet som ellers hører matematikken til. Foreleseren, Andrew Wiles, ble mediefeiret omtrent som en popstjerne. Han hadde løst Fermats siste teorem.

Fra da av har dette matematiske mysterium inngått som noe jeg kunne snakke om. Rett nok har jeg ennå ikke helt grepet problemstillingens innerste matematiske vesen, men bare ved å nevne navnet Fermat, føler jeg at jeg plasserer meg blant folk som med en viss rett kan si de kjenner matematikkens kanon.

Nå vil jeg dessuten etter 23 år kunne se Sir Andrew i levende live i Oslo, når han fra kronprinsens hånd vil motta matematikkens Nobel-pris i Universitetets Aula. Han får nok ikke prisen for de matematiske formlene på avisbildet som jeg så i London, for det viste seg at de hadde huller. Wiles trengte noen måneder til med anstrengende tenkning før han i 1995 kunne presentere det endelige bevis i et anerkjent tidsskrift, uten huller av noe slag.

Hva er så Fermats siste teorem? Den enkleste forklaring jeg har lest, er denne: Fermat tar utgangspunkt i vår gamle kjenning Pytagoras og hans læresetning for rettvinklede trekanter: x2+y2=z2. Fermat hevder at det ikke er noen løsning for x3+y3=z3  og hvilken som helst ligning xn+yn=zn  der n er større enn 2 og x,y og z er positive heltall (på grunn av formateringsproblemer vises teoremet feilaktig i denne web-versjonen, red.anm).  Wiles beviste dette.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I sin bok Annerledestenkerne forteller Per Arne Bjørkum at Niels Henrik Abel en gang skal ha svart på et spørsmål om hvordan han hadde klart å komme til toppen i matematikk så raskt: «Ved å studere mestrene og ikke deres elever.» Andrew Wiles har studert Fermat siden tiårsalderen, og hadde nok også gløttet hen mot Fermats elever da han tilsynelatende tilfeldig under et tredagers kurs i Cambridge, viste hvordan gåten fra 1637 kunne løses.

Ifølge matematikkhistorikere er det tvilsomt om Fermat selv hadde beviset for at teorien var riktig, selv om han skal ha hevdet det. Han etterlot seg ikke noe annet skriftlig materiale enn skriblerier i margen på sine matematikkbøker. Etter ham har matematikere, både mestere og elever, balet med Fermats sats. Tallhistorikeren Bjørkum mener at Wiles bragd vil gå inn i historien som en av de store, ja kanskje det 20. århundres største bedrift innen tallteori.

Samtidig med at Wiles mottar den høyeste utmerkelse en matematiker kan få, vil lærer Ingunn Valbekmo fra Byåsen skole i Trondheim motta prisen som er oppkalt etter Abels lærer, Bernt Michael Holmboe, Holmboe-prisen. Hun er en av dem som trosser den rådende forestilling om at matematikk er unyttig kunnskap for de aller fleste, og har etterutdannet seg til matematikklærer, som er en stor mangelvare i norsk skole i dag.

Hennes mål er at elevene skal få grunnleggende forståelse av matematikk.

Slik går hun i likhet med Andrew Wiles inn i en rik tradisjon, som strekker seg fra Babylon til i dag. Skal vi løse framtidas utfordringer må deres fags innsikter overføres til nye generasjoner. Det er rikelig med matematiske mysterier å løse også etter Fermats siste teorem.