Kristelig Folkepartis Knut Arild Hareide etter stortongsvalget 2017
  Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
Kristelig Folkepartis Knut Arild Hareide etter stortongsvalget 2017 Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Problemene tårner seg opp for Knut Arild Hareide:

Han må velge regjering, redde partiet, seg selv og Guds plass i politikken

Knut Arild Hareide kan felle Erna. Men jokermakt har et krevende dilemma: Skal KrF være rævdilter eller sabotør, skriver John O. Egeland .

Kommentar

I et parlamentarisk demokrati er det sluttsummen som teller. Før kunne regjeringen få flertall enten med Venstre eller KrF. Venstre feirer nå sin nær døden-opplevelse valgnatta med varm omfavnelse av Erna, og inviterende øyekast til Siv. Da henger flertallet på skuldrene til Knut Arild Hareide og KrF. Han har ettertrykkelig avvist både regjeringssamarbeid og en ny politisk samarbeidsavtale. Det skaper et klassisk politisk paradoks: Valgtaperen har kommet i vippeposisjon og fått mer makt. Hareide kan felle regjeringen. Om han vil. Eller tør.

Rollen som joker i det politiske spillet åpner for mange fristelser. Problemet er at denne type makt krever dristighet og høy innsats uten noen garantert gevinst. Knut Arild Hareide har til nå avvist alle formelle roller i Erna 2-prosjektet. Samtidig har han slengt døra i ansiktet på Jonas Gahr Støre. Hareides situasjon er det ultimate eksempel på at politikk ofte handler om å velge mellom dårlige alternativer. Hvis KrF nokså motstandsløst blir haleheng eller støttespiller for Erna og Siv Jensen, vil Hareide framstå som en politisk rævdilter. Om partiet på et tidspunkt feller regjeringen, blir han brennemerket som en sabotør av den borgerlige blokkpolitikken.

Det blir verre. Alle partier og politikere opplever med jevne mellomrom at de blir presset inn i et hjørne. Det spesielle nå er at selve KrFs framtid og eksistens står på spill. Valgresultatet er også denne gang det dårligste siden krigen, og bekrefter en lang nedadgående trend. For KrFs partiledelse må det smerte ekstra mye at nedgangen er kraftig i kjerneområdene i Hordaland og Rogaland. Selv i Knut Arild Hareides hjemkommune Bømlo mistet partiet seks prosentpoeng. Det blir ikke mindre surt av at det var Høyre som tok de fleste velgerne som forlot KrF. Ved tidligere valg har også Frp forsynt seg av denne velgerbasen. Det store spørsmålet nå er om det er plass til et kristent parti i vår tid. Vi kan være vitne til et politisk eksempel på livet før døden. Venstre er i den samme faresonen.

Kristelig Folkeparti ble til som en protest mot det sekulære og som talerør for sentrale motkrefter i utviklingen av det moderne Norge. Partiet fikk bibelskulestyrar Nils Lavik inn på Stortinget i 1933, men det var etter krigen at det ble fart på organisasjon og agitasjon. Krigen hadde skapt nytt samhold og nærhet mellom kristne (lutherske) kirker og forsamlinger som tidligere sto steilt mot hverandre. Dannelsen av KrF var et særnorsk fenomen som siden ble kopiert i Sverige og Finland.

Partidannelsen hadde også en materiell dimensjon. KrF gikk inn i et kristent, parallelt univers som alltid trenger penger. Derfor har vi kristne barnehager, skoler, lærerskoler, høyskoler, bedehus, aviser, forlag, radio- og TV-stasjoner og et stort antall misjonsorganisasjoner. For ikke å snakke om Den norske kirke og frikirkene. Det meste av dette er avhengig av offentlige midler, og KrF sørger for at finansieringen er rikelig og sikker. At det fortsetter slik er alltid KrFs grunnleggende krav for deltakelse i regjering eller annet formalisert politisk samarbeid. Slik holder partiet liv i sitt eget velgergrunnlag med penger fra statskassa. En praksis KrF på ingen måte er alene om, jf. Høyres skattelettelser til de rikeste og Aps utdeling av skattefordeler til fagorganiserte.

KrFs velgergrunnlag har svingt fra en topp på tretten prosent til årets valgresultat på 4.2. Ser vi på partiets politiske resultater, er det ikke akkurat preget av korsets seier. I verdispørsmålene – som er den ideologiske grunnmuren – har KrF tapt alle saker av betydning. Det som er igjen er historiens bremsespor. Lista over tapte saker er en trist blanding av seksualangst, redsel for avvik, sosiale kontrollbehov og skepsis til nye kulturuttrykk. Ser man på partiets historie når det gjelder likestilling, abort, homofili og annen sex, likner det en diagnose.

KrF-lederne Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland skjønte at en modernisering var tvingende nødvendig, og endret partiets profil. En forsiktig sigar og et glass vin ble brukt som symboler på en ny frilynthet. Gud ble tonet ned fra symfonikonsert til taffelmusikk. Knut Arild Hareide ble valgt til leder for å fortsette og utvikle denne moderniseringen. Nå kan det synes som om potensialet er uttømt, og at sekulariseringen sakte kveler partiets appell hos velgerne. Det skjer samtidig som KrF vil bli utfordret fra alle kanter i Stortinget. At det oppstår en eller flere regjeringskriser de neste fire årene, er ingen dristig spådom. Regjeringens politiske grunnlag er skjørt.

Derfor står Knut Arild Hareide foran oppgaver som tårner seg opp: Han må velge regjering, redde partiet, seg selv og Guds plass i politikken

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.