Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Han ringer fra en synkende båt

Likegyldighetens globalisering.

DESPERATE: Båtflyktninger reddes av et skip fra Malta-baserte Migrant Offshore Aid Station (MOAS), 15 nautiske mil utenfor Libyas kyst, 14. april 2017. Foto: Darrin Zammit Lupi
DESPERATE: Båtflyktninger reddes av et skip fra Malta-baserte Migrant Offshore Aid Station (MOAS), 15 nautiske mil utenfor Libyas kyst, 14. april 2017. Foto: Darrin Zammit Lupi Vis mer
Meninger

Den 11. oktober 2013 klokken 12.26 ringer den syriske legen Mohammed Jammo fra en satellitt-telefon til italiensk kystvakt.

Doktor Jammo befinner seg om bord i en båt med 500 andre mennesker som har flyktet via Libya. Båten de sitter i, er i ferd med å synke.

Til tross for at det italienske militærfartøyet Libra bare ligger 20 nautiske mil fra den synkende båten, nektet Italia å redde menneskene om bord. De insisterte på at det var maltesisk ansvar å rykke ut, ettersom de befant seg i maltesisk SAR-sone.

Malta sendte heller ingen redningsfartøy.

På lydopptak hører man tydelig hvordan den syriske legen trygler italiensk kystvakt om at de må bli reddet.

For tredje gang på en time ringer han opp igjen, og beskjeden er helt klar.

«We are dying, please!» Så blir det stille.

Fire og en halv time etter at Jammo hadde ringt første gang, sank båten 60 nautiske mil utenfor Lampedusa.

268 syrere, blant dem 60 barn, druknet.

Bare 26 døde kropper ble hentet opp av havet, de andre vare borte for godt.

I august 2014 sendte det maritime redningssenteret, som er etablert i Roma, ut en nødmelding til 26 skip i Middelhavet mellom Malta og Libya om at en båt med flyktninger som var i havsnød, var i ferd med å synke.

Bare noen sekunder senere var det kun 6 av de 26 skipene som viste seg på radaren, alle andre hadde skrudd av sin posisjon.

I mai 2007 klamrer 27 mennesker seg fast til et tunfisknett som henger etter den maltesiske fiskebåten Budafel.

I tre dager henger de fast for livet i nettet med tunfisken svømmende rundt seg uten at de får gå om bord i fiskebåten.

I tre dager diskuterte maltesiske og italienske myndigheter hvem sitt ansvar det er å redde dem.

Der, på den tynne plastrampen som omkranset fiskenettet, ble de stående natt og dag i tre dager før de til slutt ble reddet. Da hadde de vært på havet, under åpen himmel i stekende sol og bitende kulde i ti dager uten mat og med minimalt av vann. Redningspersonellet forteller at huden deres prellet av i store sår da de løftet dem av tunfisknettet.

I ettertid har den maltesiske fiskegiganten Charles Azzopardi i flere intervjuer sagt at fiskerne ville risikere å tape millioner av euro for tunfisk som var på vei til Japan dersom de hadde tauet mennene til Malta.

Det finnes i dag ingen fungerende avtaler der handelsskip, fiskebåter eller private båter som plukker opp mennesker på flukt i havsnød, får kompensasjon for de tap de måtte ha grunnet forsinkelser eller ødelagte varer, eller fiske-eksport som råtner bort. Dette resulterer i at båter som seiler i Middelhavet, er svært motvillige til å bistå mennesker som drukner.

Det finnes utallige eksempler på situasjoner der store handelsskip ikke blir tildelt noen umiddelbar havn dersom de har flyktninger ombord, noe som medfører store forsinkelser og enorme kostnader.

Nesten alle flyktningene som har vært lenge ute på havet før de blir reddet, forteller at store skip har seilt rett forbi dem.

Det er nemlig en stor mangel i den gamle loven om å redde folk på havet.

Loven er uklar i sin definisjon av hva som er havsnød og den er uklar i sin definisjon av hva som er en trygg havn.

Den er også uklar i forhold til hvem som bærer ansvaret selv etter at mennesker har druknet.

Bare noen få dager før episoden med tunfisktråleren utenfor Malta tar maltesisk kystvakt et flybilde av en båt som befinner seg 150 kilometer syd for øya.

Dette er bare en tre timers båtreise for et av deres kystvaktskip.

De femtitre menneskene om bord, som var fra Eritrea, øste tydelig vann ut av båten.

Dette bildet, sammen med satellitt-oppringinger til slektninger i Italia, var det siste man hørte fra denne båten.

Da kystvakten kom til stedet over ni timer senere, tre ganger så lang tid som det trengte å ta, fant de ingenting.

I dagene som fulgte var det et fransk marineskip som fant 21 kropper i vannet, men selv i døden nektet Italia, Libya eller Malta å ta ansvar for de omkomne.

De hevdet, som rett var, at deres kirkegårder er fulle.

Til slutt seilte marineskipet til Frankrike med likene.

Den 3. oktober 2013 druknet det 360 mennesker utenfor Lampedusa. Av de 80 kvinnene som var ombord i båten var det bare fem som overlevde. Ingen barn under 12 år klarte seg. «Jeg glemmer aldri kroppene på bunnen av havet», forteller en av dykkerne. «De klamret seg til hverandre, som om de visste at de skulle dø.»

Denne dagen ble en offentlig sørgedag i Italia, og de druknede ble tildelt italiensk statsborgerskap post morten, de fikk bli europeiske først etter at de var døde og ikke utgjorde noen trussel mot Europa. Men, de 150 menneskene som overlevde forliset, ble derimot arrestert og bøtelagt med 5000 euro hver for å ta seg inn i Europa ulovlig, som om ikke det å miste sine kjæreste på havet var straff nok. De fikk heller ikke være med på minneseremonien.

Vi har sviktet våre medmennesker på det groveste.

Loven om at man redder mennesker i havsnød, fungerer ikke i praksis, og når mennesker først blir reddet, blir de ofte behandlet som annenrangs mennesker.

På forsiden av Times of Malta kunne man i fjor sommer lese følgende:

Flyktning reddet fra gummibåt var den eneste overlevende blant femten mennesker.

Forbipasserende skip ignorerte deres rop om hjelp.

Mohammed Adam Oga fra Etiopia var den eneste overlevende og ble funnet mens han klamret seg fast til sin døde venn. Oga forteller om de grusomme opplevelsene i en gummibåt der de gikk tom for mat, drivstoff og vann. Da de satte ut fra Libya var de femten mennesker ombord, inkludert en gravid kvinne. Etter elleve dager på åpent hav er det bare 38 år gamle Oga som har overlevd.

En etter en dør alle menneskene om bord i båten, og bare Oga kan fortelle deres historie. Allerede fra sykesengen på sentralsykehuset Mater Dei på Malta, dagen etter at han blir reddet, mens han fortsatt er koblet til drypp og under behandling for dehydrering, vil han fortelle.

«Vi var femten mennesker om bord i båten, og jeg er den eneste som overlevde», sier Mohammed. Han vil snakke om de andre, før han glemmer. Bare ved å fortelle om dem kan han hedre deres minne, og bare slik kan deres død kanskje ikke være forgjeves. Det er ikke uvanlig at mennesker vil fortelle med en gang.

«Vi hadde ikke vann, ikke mat, ikke drivstoff. Vi var ute på havet i elleve dager. Vi begynte å drikke sjøvann. Etter fem dager døde to mennesker. Så døde det to til hver dag. De døde om bord i båten. Det var stekende sol, varmt. Ikke noe mat, ikke noe vann.» Mohammed Adam Oga forteller om hvordan de om bord i båten, som var fra Ghana, Somalia og Etiopia stadig så skip og helikoptre der ute på havet. «Vi vinket og ropte, og vi vet at de så oss», forteller Oga tydelig fortvilet. «Vi vinket og de dro rett forbi. Alle døde.»

Fra sykesengen forteller Mohammed om lukten. Han beskriver hvordan alle døde, en etter en, og om hvordan likene begynte å lukte og svelle der de lå sammen med dem i båten. Oga og vennen hans, Ismail fra Somalia, påtok seg å være dem som senket de døde ned i havet. Når Oga beskriver hvordan de døde så ut, lukker han øynene. «De døde i båten. Det var stekende sol og varmt. Ikke noe mat og ikke vann. Ismail foreslo at vi skulle senke de døde ned i havet. Så senket vi dem, en etter en. De luktet sterkt.» Oga forteller at de prøvde å gjøre det så rolig og respektfullt som mulig, at å senke dem ned i havet under dem var deres begravelse.

Finnes det tilgivelse for dem som gjennom globale avgjørelser har skapt en situasjon som fører til slike tragedier?

Likegyldighetens globalisering. Også Pave Francis omtalte tidlig tragediene i Middelhavet som likegyldighetens globalisering.

Han sier at blodet og skrikene fra menneskene som drukner på havet stiger opp til Gud som undrer seg over hvordan vi mennesker kan overse lidelsen til våre brødre og søstre på flukt.

Paven har gang på gang kommet med skarp kritikk til Europas ledere som han mener både er ansvarlige for en situasjon der mennesker på flukt er avhengige av farlige smuglerruter for å søke asyl, og for EUs samlede motvilje mot å bistå de landene i Europa som ligger ved EUs yttergrenser.

Middelhavet er 2.5 millioner kvadratkilometer stort. Maltas søk og rednings-område er på 250.000 kvadratkilometer og spenner fra Tunisia til Hellas.

Det er flere år siden det har kommet så mange mennesker sjøveien til Malta som de første tre månedene i år. Nesten 1000 mennesker bare i januar og februar. Forrige søndag ble 110 mennesker reddet av maltesisk kystvakt i siste liten. Dette er en mangedobling fra året før.

Det er ingen grunn til å tro at presset på Europas yttergrense i den sentrale delen av Middelhavet vil avta. Det kan ikke være EUs sydligste og minste land sitt ansvar alene å stå i frontlinjen av en flyktningkrise som sannsynligvis bare så vidt har begynt.

Europa, inkludert Norge, må være med og ta ansvar, også i disse dager.

Når vår regjering nå nekter å hente hit de 750 kvoteflyktningene som allerede har fått opphold i Norge legger det et enda større press på de landene som ikke har noe valg.

I tillegg til en pandemi vi ennå ikke vet utfallet av, må vi også rette oppmerksomheten mot tre andre globale hovedutfordringer:

En verden med stadig flere mennesker på flukt, menneskesmuglernes kynisme og det voksende spriket mellom de fattige og rike i verden.

Og som Pave Francis sier:

«Når den kristne tro sier at du skal elske din neste, så mener den ikke bare din nabo.»

Vi har blitt vant til andre menneskers lidelser, det rører oss ikke lenger, berører oss ikke, er ikke vårt ansvar. Og nå står vi foran enda en verdensomspennende utfordring der vi i enda større grad utfører global likegyldighet overfor de aller svakeste.

Vi er ikke lenger oppmerksomme på den verden vi lever i, vi bryr oss ikke lenger, vi tar ikke vare på den jorda som var ment for oss alle, og vi ender opp uten evne til å ta vare på hverandre.

Når hele menneskeheten nå mister sitt grunnfeste er det vi virkelig har muligheten til å vise hvilken side av historien vi sto på.

I dag er det ingen i verden som føler at dette er deres ansvar, vi har mistet følelsen av ansvar for våre brødre og søstre.

I denne globaliserte verden har vi trådt inn i globalisert likegyldighet.

Andre menneskers lidelser rører oss ikke, det berører oss ikke, det er ikke vårt ansvar!

Den globaliserte likegyldigheten gjør oss alle navnløse, ansvarlige, men navnløse, ansiktsløse.

For en uke siden druknet tjue mennesker utenfor Marokko.

Har noen av oss sørget over den grusomme våte døden til våre brødre og søstre?

Har noen av oss grått over disse menneskene som var om bord i båten?

For de unge mødrene som bar på sine barn?

For mennene som søkte en mulighet til å ta vare på sine familier?

I en offentlig debatt som stadig blir mer polarisert, og der bistandsarbeidere blir beskyldt for å være menneskesmugleres beste venn, er det behov for å se langt dypere inn i det som finnes av omfattende smuglernettverk enn slik det ofte blir omtalt og berørt kun på overflaten i den offentlige debatten. Når politikere setter likhetstegn mellom bistandsarbeidere og menneskesmuglere, vitner dette om liten forståelse av både omfattende smuglernettverk og forholdet mellom flyktning og smugler. Mennesker på flukt kommer seg i stor grad verken ut eller inn i et land uten å benytte smuglere, de er et nødvendig onde, ofte fra fluktens første skritt.

Nei, dette er ikke menneskesmuglernes skyld alene, for hver eneste gang vi stenger en grense, åpnes en ny og enda farligere en. Flukt er som en halvfull ballong, om vi klemmer i den ene enden blir det bare smekkfullt i den andre.

Svært mange av de vi omtaler som smuglere er selv mennesker på flukt og svært mange minner mer om grenseloser enn om kyniske menneskehandlere. I mitt forsøk på å forstå smuglernes modell har jeg de siste ti årene intervjuet over ett hundre menneskesmuglere, ikke en eneste en av dem forteller at de tar i betraktning om det ligger et lite sivilt redningsskip et eller annet sted ute på det 2.5 millioner kilometer havet, før de setter en båt ut. Til det er det alt for mange andre faktorer som spiller inn.

Til tross for EUs gjentatte forsøk på å rokke ved smuglernes modell og ødelegge deres muligheter for å få mennesker fraktet over grenser, da særlig over Middelhavet, er det ingen ting som tyder på at dette hindrer mennesker i å sette ut på den farlige ferden over havet.

Tvert imot økte dødeligheten på Middelhavet drastisk i periodene rett etter Frontex opptrapping av grensekontroll og samarbeid med libysk, gresk og tyrkisk kystvakt.

Ifølge International Organisation for Migration mistet omtrent 5000 mennesker livet på Middelhavet i 2016, dette var en økning på 35% fra året før. 2016 var det dødeligste året som var registrert til da, og det året med flest ankomster fra Libya til Italia.

I 2017 druknet 1/38 som forsøkte å krysse Middelhavet.

I 2018 steg dette til 1/14.

Disse tallene inkluderer ikke de som druknet og aldri ble funnet, eller de som har omkommet langs andre grenser.

Det finnes i skrivende stund ikke et eneste redningsskip i den sentrale delen av Middelhavet. Ocean Viking har ligget i karantene i Italia og er i dag på vei tilbake til sin havn i Marseille. Sea-Watch har ingen fungerende skip og Alan Kurdi, som tilhører Sea-Eye ligger til kai i Spania.

De eneste som befinner seg i den sentrale delen av Middelhavet er handelsskip som ikke svarer og kystvakter som skyver mennesker tilbake til Libya og tortur.

Det er ikke et eneste menneske i verden som vet hvor mange liv som går tapt ute på havet hver dag.

Situasjonen i Libya gjør at mennesker setter ut på havet uansett forhold og mulighet for å overleve. Uansett om verden er lammet av en pandemi. De sydligste landene i Europa står helt alene i denne krisen, og Norge løfter ikke en finger for å hjelpe, hverken barna i Moria, barna i Malta eller de barna som ennå ikke har druknet i natt.

Det er ikke bare penger disse landene trenger nå, de trenger avlastning, solidaritetsfordeling, det er det som er dugnad.

Middelhavet er i dag den farligste og dødeligste grensen for mennesker på flukt.

Jo vanskeligere det blir for smuglerne å frakte mennesker over havet, jo større sjanser må de ta, desto farligere blir rutene.

Det er tjue år siden de første menneskene på flukt ankom min havn i Malta.

Disse hendelsene jeg har beskrevet her, er ikke isolerte hendelser, men bare noen få av mange der myndighetene på flere sider av Middelhavet og vi i Europa i tjue år har begått grov ansvarsfraskrivelse.

Hvor lenge kan vi betrakte andres lidelser uten at vi stilles til ansvar, og når skal vi slutte å begå humanitære overgrep våre barn må be om tilgivelse for?

Kristina Quintano er halvt norsk og halvt maltesisk og har i nesten tjue år dokumentert båtflyktningers reiser over Middelhavet. For daglige oppdateringer om flyktningkrisen følg Budbringeren fra Helvete på Facebook.

Hele Norges coronakart