Han som beveger bevegerne

Gud er norsk, og han heter Eirik Mosveen.

SKRIVER OM «STANKEN» og «SVINERIET»: VGs politiske journalist Eirik Mosveen.Foto: Jacques Hvistendahl
SKRIVER OM «STANKEN» og «SVINERIET»: VGs politiske journalist Eirik Mosveen.Foto: Jacques HvistendahlVis mer

||| HJEMME HOS Eirik Mosveen ser det i grunnen ganske likt ut som hos de fleste andre i den øvre middelklassen. Litt leker på gulvet og en fin blanding av gamle og nye ting som gjør det akkurat passe personlig. Den eneste forskjellen er at på peishylla hans, der andre har en innsatspokal eller bilder av barna, henger det noen innskrumpede, tjafsete saker. «Det er skalpene mine, det», sier han hvis man spør. «Den gamle der, det er Victor Norman. Den lyse der borte er Åslaug Haga. Den krøllete her er Manuela Ramin-Osmundsen, og det her, det er selveste Gerd-Liv Valla», forteller han, og det er som om han vokser litt der han står i sokkelesten.

«Jøss», sier vi, «det var sannelig litt av en samling». Vi står og kikker litt til, mest for høflighets skyld, for når sant skal sies så er det ikke veldig pent å se på. Dessuten skjønner vi at han ikke er helt fornøyd med samlingen sin ennå. Han sier det ikke, men alle skjønner jo at det er Stoltenberg han står og tenker på.

MAN TROR DET IKKE når man ser ham, men VGs politiske journalist er verken skruppelløs eller umoralsk. Leser man kommentarene til Eirik Mosveen, ser man tvert i mot at han er en mann med ekstremt høye standarder. Der vi andre kunne komme til å være litt runde i kantene og overbærende med menneskelige feil, er Eirik Mosveen kompromissløs i sine krav til handel og vandel. Med gammeltestamentlig raseri stiger han ned til oss vanlige dødelige og tordner over «det moralske forfallet», «stanken» og «svineriet» fra menneskene vi har satt til å lede oss. Altså regjeringen. Et øyeblikk er det så man tror hele gjengen har blitt tatt på fersken i en heftig seksuell orgie. Alternativt at de har begynt å slakte små barn. Så da er det nesten så man puster lettet ut når man oppdager at det tross alt bare er gaver det er snakk om.

JEG MÅ INNRØMME at jeg, før jeg leste Eirik Mosveens kommentarer, tenkte at gavene kan være dem vel unt — siden det tross alt er en del av den internasjonale høflighetskulturen for regjeringsmedlemmer. Slik Michelle Obama fikk et vakkert og ikke helt billig armbånd av den norske regjering, visstnok valgt ut av kulturministeren personlig, har jeg tenkt at det er en form for høflighet å vise at man setter pris på gavene man får. Jeg ville i hvert fall ikke tenke at førstedamen var korrupt om hun skulle vise seg med armbåndet i, la oss si, datterens bursdagsfest. Jeg tror snarere jeg ville ha tenkt at det var hyggelig at gaven falt i smak.

I BUNN OG GRUNN var jeg tilbøyelig til å være enig med Eva Joly, som mente at gavene var for ubetydelige til å kunne ansees som korrupsjon. Det var imidlertid før Eirik Mosveen, som åpenbart kan mye om det meste, kunne fortelle at «Eva Joly var enda dummere enn jeg trodde». Nå sier han ingenting om hva han trodde på forhånd. Men man kan vel slutte seg til, av tonen og sammenhengen, at han ikke akkurat har ansett henne for å være på sitt eget nivå. Hvilket må bety at hvis man er enig med Eva Joly, så er man like dum som henne, og det har man kanskje ikke lyst til å være. Heldigvis for Eva Joly er hun ikke alene om å være for uintelligent til at VGs journalist syns hun er verdt å høre på. I samme periode har også Jonas Gahr Støre fått vite at han er «tungnem» og at man skal være uhyre skeptisk til å tiltro ham dømmekraft i noen politisk sak, når han er «så elendig» i den saken som Eirik Mosveen har jobbet så mye med.

DE SOM ER glad i Mosveen, vil sikkert si at han ikke er slem, bare ivrig. Omtrent sånn som gutter i skolegården er når de leker litt røft, og plutselig — uten å skjønne hvordan det skjedde — har brukket armen på en annen unge. For oss andre er det vanskelig å skjønne hvordan det er mulig å bli så sint for noe som tross alt er langt mer uskyldig enn å ta livet av noen. Noen vil til og med tenke at Jonas Gahr Støre med fordel kan bruke tiden sin på viktigere ting enn å lete etter ligningsattesten for to beskjedne tepper. For eksempel krigen i Afghanistan.

Men spør man Eirik Mosveen, slik ukeavisa Dag og Tid har gjort, om hva som er viktigst for samfunnet: den norske krigføringen i Afghanistan eller gavesaken, får vi vite at det «er vanskeleg å slå fast at det eine er veldig mykje viktigare enn det andre».

ALTSÅ: Han er ikke helt sikker på at teppene til Støre er viktigere enn krigen i Afghanistan, men han vil definitivt ikke se bort i fra muligheten. For, som han sier mot slutten av intervjuet — i et sjeldent anfall av filosofisk undring: «Kva er stort, og kva er lite i livet? Det er ikkje alltid lett å seie».

DE FLESTE mennesker vil sannsynligvis tenke at det er enkelt å se hva som er stort, og hva som er lite, når man sammenligner mangelfullt rapporterte gaver med en ni år lang krig. Slike mennesker er neppe journalister, og om de er det, så er de i hvert fall ikke journalister av Eirik Mosveens format. Der vanlig dødelige går rundt og tror at de vet ting, for eksempel at krig er verre enn fred og at politikere er mennesker de óg, har VGs politiske stjernejournalist en egen evne til å sette ting på plass i et nytt perspektiv. Setter man Mosveen på en sak kan man regne med at dagen ikke blir den samme lenger. Da risikerer man å våkne opp, i det man trodde var et stille og fredelig land, og oppdage at man befinner seg i den reneste syndepøl av skamløse, griske og evneveike politikere.

Cathrine Sandnes er redaktør i Samtiden.