Han som mistet kontroll

Fotografen Anton Corbijns film om Joy Division-sangeren Ian Curtis forteller historien om to unge menn som lengtet ut og vekk: Ian   Curtis\' historie, og hans egen.

BERGEN (Dagbladet):  Kjærligheten rev ham i stykker. Det er følelsen du sitter igjen med etter å ha sett filmen «Control». Kjærligheten til to kvinner, til det sanne i musikken, til kompromissløsheten i ham selv. «Love will tear us apart», Joy Divisions mest kjente sang, virker merkelig profetisk i etterkant. Men sånn er det jo gjerne når noen dør, helt i begynnelsen av voksenlivet.

– Selv de menneskene som elsker meg, hater meg, sa en utkjørt og nedtrykt Ian Curtis til sjefen for Joy Divisons plateselskap, Tony Wilson i 1980. Noen måneder senere, 18. mai, hengte han seg på kjøkkenet hjemme i Macclesfield ved Manchester, mens kona Deborah og datteren Natalie sov hos svigerforeldrene.

Ian Curtis ble bare 23 år gammel.

TREOGTJUE. Hvor ung han var, siger inn over deg når du ser skuespilleren Sam Riley i Anton Corbijns debutfilm «Control». Selv når han er utslitt etter epileptiske anfall, kjærlighetsforviklinger og altfor mye alkohol, er ansiktet nesten et barns. Ian Curtis var en av rockehistoriens mest fascinerende og utilgjengelige personligheter: Desperate, skrikende følelser ble formidlet gjennom et tilknappet ytre og ut i sterkt emosjonelle tekster og musikk. Når han opptrådte, var det som om musikken rev og slet i ham, han virket nesten spastisk. Nå som det er kjent at han led av stadig hyppigere og hardere epileptiske anfall, kan det se ut som om han kopierte sykdommen sin på scenen. Man kan lure på om det som fascinerte publikum hos Curtis, var de samme kreftene som ødela ham.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Ian Curtis var en mann som ville ha kontroll over alle sider av livet sitt, men som mistet den på nesten alle områder: Karrieren, kjærlighetslivet og kroppen. Derfor valgte jeg Control som tittel på filmen, sier Anton Corbijn, som besøkte Bergen Internasjonale Filmfestival i går.

FOR HAM ER en nøkkelscene i filmen der den unge Ian kommer hjem til gutterommet med en ny Bowie-plate og nesten går inn i en transe. Det er bare ham og musikken. Og platecoveret.

– Det siste er viktig: Du kan ikke elske en CD. Jeg synes synd på unge i dag som forholder seg til musikk som noe man laster ned fra nettet, ikke til en fysisk gjenstand. Jeg vokste opp i en liten by, der det eneste jeg var opptatt av, var å komme meg vekk. Musikken ble min drivkraft. Jeg ble sugd inn i musikken til Joy Division og dro til London for å jobbe som fotograf, uten å ha noen oppdrag. To uker etter at jeg kom, tok jeg bildet av bandet i T-bane-tunnelen, som er blitt stående som et slags symbol. Det er 28 år siden i dag, sier Anton Corbijn og sjekker klokka.

SENERE ER dette bildet fra 1979 blitt tolket profetisk: Ian Curtis ser seg tilbake, som i dødslengsel. Men motivet var valgt av Corbijn, som ikke fikk sagt stort til bandet:

– Jeg snakket så dårlig engelsk. Curtis opplevde jeg som vennlig, men sjenert. Det var ikke mulig å se at han var noen bandleder. Jeg tok bilder av bandet igjen året etter, i Manchester, en måned før han døde.

– Så du noen forandring i ham?

– Jeg tenkte ikke over det den gang, men jeg ser det på bildene. Uten at jeg skal være for etterpåklok, sier Corbijn.

– Jeg ville at filmen skulle gi den samme følelsen som musikken til Joy Division ga meg første gang jeg hørte den. Ian Curtis var en poet og jeg ville filmen skulle være poetisk. Jeg visste umiddelbart at den måtte lages i svart-hvitt, fordi alle bilder og alle minner om Joy Division er i svart-hvitt. Selv landskapet, Manchester rundt 1980, er svart, grått og litt hvitt. Vi filmet i huset der Curtis og kona bodde, så det du ser, er det han så.


INSPRASJON TIL
filmen kom mer fra fotografiene hans enn fra de rundt hundre rockevideoene han har laget, mener Corbijn.

– For meg er foto møter mellom mennesker. Jeg jobber hele tida med å utvikle meg, men jeg vil ikke at bildet skal bli for perfekt. Derfor er jeg skeptisk til digitalkamera, der du ser resultatet umiddelbart, og tar bildet på nytt hvis du har gjort noe feil. En gang jobbet jeg ei uke i photoshop med et bilde av Nelson Mandela, men valgte til slutt å trykke det opprinnelige bildet. Selv om det nye var finere, manglet det sjel.

Corbijn er først og fremst kjent som U2’s fotograf, han har fulgt bandet gjennom hele deres karriere. Nylig kom boka «U2 + I», som viser et bemerkelsesverdig samarbeid – fotografen som flue på veggen, det femte, tyste bandmedlemmet.

– Hva skyldes det at noen band, som U2, klarer å holde sammen og holde seg i live gjennom år med rock’n’roll, mens andre, som Joy Division og senere New Order, går til grunne?

– U2 har vært veldig gode til og svært bevisste på å lufte alle følelser dem imellom, så det ikke blir liggende noe vanskelig, som kan kulminere i stor konflikt.

– Du fotograferer dem fremdeles. Har du fortsatt glede av musikken og konsertene?

– Ikke så mye som før. Men jeg savner ikke åttitallet og den energien som lå i musikken. Det eneste jeg savner er et liv, i den forstand at jeg har jobbet som en gal i 28 år og begynner å lure på om det fins noe annet.


CORBIJN ER
skilt og barnløs, og bor sjelden mer enn ei uke i strekk på samme sted.

– Men neste år flytter jeg tilbake til Holland, til Haag. For meg er London et sted for arbeid, og skal jeg arbeide mindre, må jeg bo et annet sted. Det som gjør London skapende – spontaniteten, korttidsinvesteringen – er bra for kunsten, men til å bli gal av for en skattebetalende borger. Det er så mye som ikke virker og som aldri blir fulgt opp.

«Control» er produsert av Corbijn selv, sammen med Curtis’ enke, Deborah. Filmen er løst basert på hennes bok «Touching from a Distance», der hun beskriver hvordan kjærligheten rev også henne i stykker: Curtis hadde et forhold på si til belgiske Annik Honoré. Boka, og til en viss grad også filmen, er en historie om kvinnenes plass i rockens machoverden. En av de mest ubehagelige scenene viser en høygravid Deborah, som kommer fortumlet inn i bandgarderoben, etter å ha oppdaget at navnet hennes ikke sto på gjestelista. Gravide koner ved scenekanten bidrar ikke til å styrke et bands image.

– Begge kvinnene har sett filmen. De godtar den, om de ikke elsker den. De har store sår. Jeg måtte gjøre det klart for Deborah at min film ikke handlet om hennes bok, men om Ian. Etter at jeg leste brevene hans til Annik, kom jeg til at forholdet deres var drevet av ham, ikke pushet av henne. Det måtte jeg vise, selv om det er menneskelig for enka å ønske noe annet, sier Anton Corbijn.

Hege Duckert er kulturredaktør i Dagbladet.

FOTOGRAF: Anton Corbijn.