FÅ AVSLØRINGER: Bokklubbenes mektige mann Kristenn Einarsson fremstår sympatisk nok, men avslører lite i sine bekjennelser.
Foto: Torbjørn Grønning / Dagbladet
FÅ AVSLØRINGER: Bokklubbenes mektige mann Kristenn Einarsson fremstår sympatisk nok, men avslører lite i sine bekjennelser. Foto: Torbjørn Grønning / DagbladetVis mer

Han styrte en hel generasjons litterære smak

Men Kristenn Einarssons bok er mer forsvarstale enn bekjennelser.

ANMELDELSE: «I-i-ikke f-faen!» skal Dag Solstad ha sagt da han i 1980 ble spurt om å gi ut «Brød og våpen» i Bokklubben Nye Bøker. Tjue år senere ble han et av deres flaggskip, og vel også høylitterære alibi. Han kan ha tenkt at det er vel ikke så ille, alternativet er verre.  

Skremmende dominans
Det er ihvertfall den tanken jeg sitter igjen med etter å ha lest Kristenn Einarssons «En bokpushers bekjennelser». Han er det litterære Norges doldis, som tildels har styrt vår litterære smak i tiårene fra 1977 og fram til 2003. Da glapp de norske bokklubbenes gullavtale etter 34 års tildels skremmende litterær dominans.

Men det spørs om ikke det var å foretrekke fremfor dagens frie marked, med forlagseide bokhandlere og bokhandelkjeder som villig selger plasser til høystbydende.  

Mer forsvar enn bekjennelse
«En bokpushers bekjennelser» er sterkt sagt.

Einarsson gir lite av sin person og enda mindre av det forlaget promoverer som innsikt i interne stridigheter, fyllefester, anekdoter og skandaler.

«Vi festet mye og vi jobbet mye», fastslår Einarsson, hvis bok heller burde kalles en forsvarstale. Dette er en bokbransjebok med tall og strategier, kampen mot Cappelen Damm, mot Forfatterforeningen, mot bokhandlere. Alt med henvisning til velkjente avisdebatter gjennom de siste tiår. De mange kritiske røstene om ensretting, oppkjøp, overkjøring av forfattere og forlag og bokhandlere driver Einarsson tilbake med argumenter som ikke alltid overbeviser.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Stolt selger
«Det store folkeopplysningsprosjekt» ble det kalt, da Den Norske Bokklubb ble stiftet i 1961 med mektige Knut Giæver ved roret. Den unge islendingen Einarsson ble hans kronprins. Han ble direktør i de samlede Norske bokklubber, som på sitt beste solgte mer enn 70 prosent av all skjønnlitteratur. I 2003 hadde de 750 000 medlemmer, og sendte ut 3,3 millioner bøker.  

Han styrte en hel generasjons litterære smak

Økonomen Einarsson er med rette stolt av tallene. For oss lesere derimot, virker de skremmende. Ikke bare fordi det går opp for oss hvor mye makt disse folkene har hatt over vår litterære smak. Men også fordi en forstår hvor mye det har hatt å si for forfattere som enten kom inn i varmen eller ble holdt utenfor.  

Feilslått strategi
Einarsson føyser av kritikere, som blant påviste at de samme ni forfatterne hadde femti prosent av hovedbøkene over en tiårsperiode. 

Han hevder, tildels med rette, at Bokklubbene også har tatt ansvar for den smalere litteraturen. Selvkritikken ligger i den feilslåtte strategien i tiden før de mistet gullavtalen; for mange gratisbøker, for mange hovedbøker, for opptatt av inntjening.  

En opplagt reaksjon er at det var da sannelig godt den groteske dominansen glapp. På den annen side; Einarsson framstår i denne boka som en sympatisk mann som også kan lese. Det er mer enn man kan si om visse nykommere i bransjen som tilsynelatende bare kan telle.