EN DRØY HUNDRELAPP: Det er ifølge låtskriveren Pete Waterman alt han har tjent på 153 millioner YouTube-visninger av Rick Astleys «Never Gonna Give You Up». Nå vil rettighetshaverne ha bedre avtaler med sosisale medier og streamingtjenester. Foto: STELLA PICTURES
EN DRØY HUNDRELAPP: Det er ifølge låtskriveren Pete Waterman alt han har tjent på 153 millioner YouTube-visninger av Rick Astleys «Never Gonna Give You Up». Nå vil rettighetshaverne ha bedre avtaler med sosisale medier og streamingtjenester. Foto: STELLA PICTURESVis mer

Han tjente 11 pund på 150 millioner videovisninger

Er YouTube redningen eller undergangen for underholdningsindustrien?

(Dagbladet.no): I påsken har Pete Waterman, legendarisk pop-produsent og låtskriver, fortalt til blant andre Daily Telegraph at han totalt bare har tjent 11 pund, eller en drøy hundrelapp, på 154 millioner YouTube-visninger av Rick Astley-låta «Never Gonna Give You Up».

Som en del av låtskriverteamet Stock, Aitken & Waterman står han bak låta som ble brukt i fjorårets nettfarsott Rickrolling, som kort forklart dreier seg om å sende noen en nettlenke til musikkvideoen av Astleys 80-tallshit  - bare kamuflert som noe helt annet.

KLIKKET DU på lenken til videoen over, sørget du nettopp for enda en visning av en av nettets mest sett musikkvideoer, og dermed til annonseinntekter for YouTube og eieren Google.

Men altså ikke til låtskriverne, om vi skal tro Waterman.

At YouTube virker som en markedsføringskanal for artister, er åpenbart. Men Waterman trenger ikke markedsføring. Han vil ha penger, og sammenlikner sin situasjon med utbyttingen av fremmedarbeidere i Dubai. Det er kanskje ikke spesielt taktfullt fra en mann med en anslått formue på en halv milliard, men likevel: 11 pund må, for å si det mildt, sies å være i underkant for 154 millioner visninger.

Google har tidligere hatt en avtale med den britiske rettighetsorganisassjonen Performing Rights Society for Music (PRS), det engelske svaret på vårt hjemlige TONO. Watermans inntekter - om de er korrekt referert, vel å merke -  reflekterer trolig hvor dårlig denne avtalen var. Etter at avtalen løp ut og PRS krevde langt høyere satser for avspilling, fjernet YouTube i mars vidoer fra en lang rekke engelske artister mens forhandlingene pågikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I en bloggpost skrev Google blant annet at lisenskravene fra PRS ville medføre at YouTube hadde et direkte tap på hver visning av videoene. En tilsvarende problemstilling er velkjent fra Norge, der høye avgiftskrav gjør det vanskelig for nettaktørene å bruke rettighetsbelagt innhold.

Når avgiftskostnaden ved å vise en video eller spille et lydklipp overstiger det det er mulig å hente inn i annonseinntekter, har både nettmedier og rettighetshavere et problem.

BAK GOOGLES UTPRESSINGSTAKTIKK og Watermans velregisserte, krisemaksimerende lobbyframstøt ligger en større industriell problematikk. Både kritikken av YouTube, og Googles svar på kritikken, må leses som en del av en pågående drakamp om lisensmodeller og prising av rettigheter i de nye, sosiale mediekanalene på nettet, der innholdet i all hovedsak er gratis for brukeren.

I likhet med medieindustrien må kunstnere, opphavsmenn og bakmenn i musikk, tv og film forholde seg til at de ikke lenger opererer i et tilbudsmarked, men i et etterspørselsmarked - der det langt på vei er forbrukerne og teknologien som definerer premissene.

Dette dramatiske skiftet har skjedd i løpet av bare et drøyt tiår. Disruptive teknologiske endringer av dette kaliberet skaper nødvendigvis mye friksjon, og i en bredere sammenheng blir spørsmålet ikke bare om sosiale medier er en økonomisk bærekraftig distribusjonsplattform for musikk, film og tv - men om underholdningsindustrien overhodet har noe valg.

Som Eliot Van Buskirk påpeker i Epicenter-bloggen hos Wired, beveger stadig flere tjenestetilbydere seg mot en sosial mediemodell der musikken/kulturen ligger i skyen, fritt tilgjengelig.

At det er bra for oss kulturkonsumenter, er åpenbart. Enten du er en 12-åring som oppdager en verden av musikk og film før første gang, eller en 80-åring på gamlehjemmet som gjenoppfrisker gamle TV-minner, snakker vi om kulturell berikelse av monumentalt format.

Det som er bra for kulturkonsumentene, burde også være bra for kulturen. Men så er det dette med pengene. Gapet mellom det rettighetshaverne og deres interesseorganisasjoner mener de må ha betalt, og det de sosiale mediene mener de kan betale, er per i dag enormt.

PÅ EN ELLER ANNEN MÅTE
må dette endre seg. Men ettersom forbrukerne i økende grad blir vant til å konsumere kultur gratis gjennom lovlige streamingtjenester og sosiale medier som Spotify, YouTube og MySpace, er det ikke realistisk å hente pengene fra brukerne av disse tjenestene.

Hvis det ikke kommer på plass avgiftsordninger eller andre kompensasjonsmodeller. er det rettighetshaverne og medieeierne som må ordne opp seg imellom. Det blir ikke pent, men Van Buskirk siterer en optimistisk rapport (kun kort resyme, hele rapporten koster 700 dollar) fra anerkjente Forrester Research, som sier at inntjeningen gjennom annonsering og andre modeller må - og vil - bli bedre:

- Slik vil den bli en stadig viktigere inntektsstrøm som bidrar til å fylle gapet etter det tapte cd-salget. Men enda viktigere; sosiale musikkdestinasjoner vil fortsette å bygge et meget engasjert publikum, og et dypere forhold mellom fansen og musikken deres.