FORBILDE: Rolling Stones' Keith Richards har vært en av Øystein Grenis viktigste inspirasjonskilder. «Når Keith synger always had a hole in my pants føler jeg at jeg kan si: Ja! Sånn har jeg også hatt det, Keith!», skriver han i denne artikkelen. Foto: Neilson Barnard / Getty Images / AFP / NTB Scanpix.
FORBILDE: Rolling Stones' Keith Richards har vært en av Øystein Grenis viktigste inspirasjonskilder. «Når Keith synger always had a hole in my pants føler jeg at jeg kan si: Ja! Sånn har jeg også hatt det, Keith!», skriver han i denne artikkelen. Foto: Neilson Barnard / Getty Images / AFP / NTB Scanpix.Vis mer

Han tok av en streng på gitaren og fikk det til å låte bedre enn alle andre

I dag blir Keith Richards 70. Les Øystein Grenis hyllest til en av sine viktigste inspirasjonskilder.

Meninger

IDEER: Det var onkel Peter som var Stones-mannen. Pappa hadde plater, men var mer opptatt av Chuck Berry, Muddy Waters og Sonny Boy Williams, for ikke å snakke om all soulen. Peter, en tidligere dansk juniormester i boksing, var sjenert, kunne spille sjakk og satte på hit etter hit med tidlig Stones på vinylspiller'n i Ole Suhrs Gade i København. «Can´t Get a Witness», «Let´s Spend the Night Together», «Paint It Black», «Play With Fire» og «It´s All Over Now» — de var alle kule låter, men da jeg hørte «Satisfaction»... Da forandret alt seg.

For åtteårige meg var «Satisfaction» like catchy og opprivende som «She Loves You». Jeg kom hjem fra København og maste på pappa til han fant fram en ABKCO-utgivelse, «30 Greatest Hits», med Rolling Stones. Coveret var elendig, med seks helt umatchede enkeltbilder — både avdøde Brian Jones og Mick Taylor figurerte. Jeg syklet med den sølvfargede Superstar-sykkelen oppover Brageveien hvor vi bodde og sang — «tellin me more and more / useless information». Jeg kjente den skumle, ukontrollerbare rockegalskapen boble i blodet.

«Sticky Fingers», med glidelåscoveret som fatter'n var dødsstreng på at jeg ikke måtte herje med, ble og er fortsatt favorittplata mi med Stones. Favorittlåtene tok jeg opp på kassett ved å sette den bærbare kassettspilleren foran høyttalerne til stereoanlegget jeg hadde på rommet. Plata er i glimrende stand den dag i dag, og jeg får fortsatt låne den. Takk, pappa!

Artikkelen fortsetter under annonsen

«You don´t have to be the best one, just one of the good ones», har Keith sagt en gang. Det er en glimrende måte å vurdere gitarister på.

Selv er han en gitarist i Chuck Berry-skolen. Chuck Berry hører i sin tur til i Muddy Waters-, Robert Johnson- og ikke minst New Orleans Boogie Woogie-piano-tradisjonen. Alt dette flyter selvfølgelig over i hverandre, og blir etter hvert noe helt eget.

Mer enn noe annet er Keith-skolen alle de åpen G-stemmingsbaserte riffene, som i «Jumpin Jack Flash», «Brown Sugar», «Wild Horses», «Honky Tonk Women» og ikke minst «Gimme Shelter» (en av verdens tøffeste låter).

At han ble født under et bombeangrep og vokste opp under tøffe forhold både hjemme og på skolen, gjorde nok ikke kjærligheten til musikken han og moren hans hørte på og dyrket mindre viktig. De av oss som har hatt en trøblete barndom og ungdomstid vet at musikk, bøker og film smaker ekstra godt når livet ellers er ganske ræva... Kanskje så godt at vi bestemmer oss for at musikken faktisk burde være livet. Og vips er man i gang!

Selv var jeg han gutten på Bolteløkka skole med hull på sokken, som måtte smøre matpakka mi selv og vaske opp hver dag gjennom hele barneskolen. Når Keith synger «always had a hole in my pants» i fantastiske «Happy», føler jeg at jeg kan si «Ja! Sånn har jeg også hatt det, Keith!»

Det er ikke vanskelig å forstå at Keith og vennene hans i arbeiderklassen og den lavere middelklassen kunne identifisere seg med og drømme seg bort i amerikanske bluestekster om å bli holdt systematisk nede.

Linken forklarer også hvorfor briter og irer virkelig kunne tolke og føle bluesens vesen på en mye mer troverdig måte enn de fleste samtidige fra USA.

Ikke bare har Keith Richards laget mange av verdens beste låter og gitarriff. Han har skrevet vakkert og ærlig fra hjertet, produsert kompromissløst og modig, og sunget med all sjelen et menneske skal ha.

La oss drite i alt sladderet, mannen er og har vært en glimrende håndverker i et ærefullt og hardt yrke, hvor folk stadig prøver å lure både seg selv og andre med uhederlig spill forkledd som kunst. Du ser det i øynene hans; det gnistrer og skinner.

Det er ikke fordi han er noen gæren kunstner eller junkie, det er fordi han elsker musikk, elsker å spille og har tatt konsekvensene av dette. Å følge hjertet og følelsene.

Jeg synes det mest interessante Keith skriver i selvbiografien sin, er hvordan han gladelig inntar rollen som den skumle, halvdøde og narkomane gærningen som alle kontoristene og sladrehankene kan leve ut sine fantasier gjennom. Han sier han vet hva han driver med, han vet at imaget og mytene finansierer og fornyer publikums interesse for musikken; men det er musikken han brenner for.

Når mannen i en alder av 70 år sparker i gang konsert etter konsert med «Jumpin Jack Flash», får han høyst sannsynlig det samme kicket av riffet som da han første gang spilte det, på kassegitaren sin gjennom en diktafon på et hotellrom en gang på slutten av 60-tallet. Så bra er det riffet, og det vet han at vi også vet. Ikke rart han smiler lurt.

Det er tusen flere ting å si om Keith, men viktigere å ikke si dem — akkurat som god låtskriverkunst og godt gitarspill handler om hva du velger å ikke spille.

Alle gitarister; ta av den tjukke E-strengen, stem A-en ned til G, den tynne E-n ned til D og harv i vei, før dere dauer foran laptopen på sosiale medier.

Fine, lille Keith med store, gode ører; takk for at du fantes, fins og alltid vil bestå gjennom den fantastiske musikken og gitarspillet ditt.

Øystein Greni er gitarist, vokalist og låtskriver i BigBang.